Vindusaken på Ågerøya burde være en enkel sak.

Vi i Fortidsminneforeningen Aust-Agder lokallag hadde i dag følgende innlegg på trykk her i Lillesands-Posten. Innlegget er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Tidligere denne uken fikk vi med oss Lillesands-Postens artikkel om at man politisk nå vil forsøke seg på en mindre endring i Ågerøya sin reguleringsplan punkt 16.13, slik at en kan lette på bestemmelsene hva angår krav til materialbruk og utforming av vinduer. Bakgrunnen er en større ulovlighetsoppfølgning av tiltak på øya som ikke er i henhold til planbestemmelsene. Faglige råd fra fylkeskommunen og Kommunedirektøren, får forutsigbarheten til denne godt utarbeidet reguleringsplan til å bli satt sterkt på prøve. 

Uthavnene er kan hende Sørlandets viktigste og mest verneverdige kulturmiljøer. Med sine tettbygde trehusmiljøer, med hus mer eller mindre vegg i vegg, sitt spesielle kulturlandskap og sine minner etter flere hundre år med havnevirksomhet, losing og handel representerer de miljøer som bare finnes her. I så måte kan de sammenlignes med stavkirkene eller en håndfull andre kulturminner som i dag representerer Norge på Unescos liste over verdensarv.

Vinduene er husets øyne, og de utgjør en viktig del av bygningens helhet - arkitektur. De understreker bygningens stilpreg og de representerer autentisitet - det ekte, opprinnelige - i motsetning til det som etterligner. De har også historisk interesse og forteller om tidligere tiders produksjonsmetoder. Materialer til vinduer ble håndplukket av de beste emner for å vare lenge. Vindusglass ble tidligere fremstilt for hånd og er derfor ujevne i tykkelse, overflate og fargetone, noe som sammen med profiler og omramning bidrar til å gi vinduene karakter og skjønnhet.

At man nå ønsker å lette opp i allerede gode retningslinjer er svært beklagelig og synes basert på kortsiktig tenking og manglende kunnskap om hvilken håndverkskompetanse man har lokalt og hvilke miljøfordeler der ligger i å bevare tradisjonelle vinduer som kan gjenbrukes og repareres i generasjoner.

Miljø og energieffektisering

Gamle eller nye vinduer i tre med glass i faste, gjennomgående sprosser med kittfals i ytre ramme sier noe om hvordan ytre delen av vinduet skal være. Som med et hvert vindu vil der være varmetap fra vinduer, men tetting i og rundt vindusåpningene kan gi gode resultater. I tillegg, for å gjøre det enda mer energieffektivt kan man sette inn varerammer eller lignende med isolerglass på innsiden av yttervinduene. På den måten bevares yttervinduenes kvaliteter. Varerammer gjør at man får doble vinduer som gir en løsning som er fullgodt som et moderne vindu med dagens TEK17 krav i nye bygg, hvor en u-verdi er lavere enn 1W/m2K

Det er derfor ingen gode grunner for å endre på hvordan yttervinduene skal utformes i svært viktige kulturmiljø som her. Reparering og gjenbruk av tradisjonelt bygde vinduer og materialer gir i tillegg mindre avfall, man får et vindu som kan vare mye lenger enn et moderne vindu, og man får etter vår mening et mye penere vindu med særpreg som bidrar til å styrke kvalitetene i et kulturmiljø.

Håndverkstradisjoner og kostnader:

Lillesand har svært dyktige tradisjonshåndverkere som kan istandsetting av eldre vinduer og som kan bygge nye erstatningsvinduer på tradisjonelt vis med høy materialkvalitet. Planbestemmelsene synes å ha som et ønske at slike håndverkstjenester skal videreføres gjennom de krav som stilles i bestemmelsene.

Uttalelser om at det er dyrere å få laget nye tradisjonelle vinduer er vi helt uenige i, spesielt når en ser på holdbarheten. Eldre og tradisjonelt nybygde vinduer har bedre materialkvalitet og lar seg reparere slik at de vil vare betydelig lengre enn nye moderne. Når man i tillegg har håndverkskompetanse i kommunen som skatter til og skaper liv i kommunen, er det grunn til å spørre hvorfor man ønsker å endre slike gode rammeverk.

Disse håndverkerne kunne gjerne hatt mye mer å gjøre, men når vi ser saker som på Ågerøya forstår vi raskt hvorfor de har mye mindre å gjøre enn det de burde hatt. Når noen politikere nå ønsker å lette på retningslinjene slik at noen få skal unngå å måtte gjøre ting om, bidrar man i realiteten også til å sette en viktig håndverksarv i fare, og med det vil regionen også miste profesjonelle som kan reparere slik at huseiere blir tvunget til en fortsatt bruk og kast mentalitet. Vi kan umulig tro at det er det Lillesands dyktige lokalpolitikere ønsker?

Informasjon ut til huseiere via verktøy som altinn.no burde vært betydelig mer brukt av offentligheten. Men det fritar ikke de som er så privilegerte å eie en bolig i en uthavn eller si i Lillesand sentrum fra å vite at de bor i ekslusivt område hvor det foreligger noen rammer som felleskapet over generasjoner har bygget opp, og som man i et tillitssamfunn forventer at følges. Håndverkere som ikke takker nei til oppdrag fra useriøse oppdragsgivere, må også anses som useriøse om de unngår å fortelle hva planbestemmelsene sier. 

At de få som ikke følger rammene skal bli belønnet med utvannet retningslinjer synes uhørt. Så istedenfor å gjøre det enda mer ressurskrevende for forvaltningen ved å vanne ut rammeverket, burde man istedenfor legge til en mindre reguleringsendring i planbestemmelsene til de unike kulturmiljøene i Lillesand hvor det stilles krav til håndverkskompetanse i disse kulturmiljøene. 

Slike saker som dette burde aldri ha oppstått og det er på tide å gjøre det attraktivt og ekslusivt for håndverkerne å få jobbe i slike fantastiske kulturmiljø. Blir det det, er vi sikre på at en vil få en dramatisk nedgang i slike ulovlighetssaker og lignende interessekonflikter. 

Så kjære politikere, gjør det rette - reguleringsbestemmelsene er gode som de er, det er lov til å stille krav og dagens rammer gir næring til at gjenbruk og reperasjonshåndverk får levegrunnlag inn i fremtiden. 

Fortidsminneforeningen, Aust-Agder lokallag
v/Torgrim Landsverk
Styreleder