Høringssvar - Rammeverk for Riksantikvarens håndverksstrategi.

Vi har i dag sendt inn følgende høringssvar i forbindelse med Riksantikvarens arbeid med ny håndverksstrategi:

Det vises til utlysning på deres nettside publisert 3. november 2023 angående høring av rammeverk for Riksantikvarens håndverksstrategi, med høringsfrist satt til 5. januar 2024. Fortidsminneforeningen Aust-Agder lokallag ønsker her å komme med våre innspill i saken.

Fortidsminneforeningen Aust-Agder lokallag har som formål å arbeide for bevaring av vårt distrikts verneverdige kulturminner og kulturmiljøer, samt å skape allmenn forståelse for verdien av disse. Vi skal være den ledende frivillige organisasjonen i det norske kulturminnevernet. Våre hovedoppgaver er blant annet å arbeide for god stedsutvikling, styrke tradisjonshåndverket og bygningsvernet, engasjere oss i lokale vernesaker og påvirke kulturminnepolitikken i Norge.

Vår konklusjon: Fortidsminneforeningen, Aust-Agder lokallag er takknemlig for initiativet Riksantikvaren har tatt for etablering av en håndverksstrategi og vi støtter de foreslåtte temaer som vi mener gir rom for å tenke utvidende. Håndverk må sees på som en viktig del av kulturarven i Norge, og for at kommende generasjoner skal forstå hvorfor man skal ta vare på eldre bygg, må introduksjon til det bygde håndverket allerede starte i barnehage- og grunnskolealder. Det må skapes en positiv tankegang og kjærlighet til gamle bygg. Vi mener det blir viktig at man jobber for å bygge opp kompetansen hos «vanlige» håndverkere, slik at også disse får nødvendig kompetanse og skillet blir mindre, men uten at det går ut over kvaliteten. Det er en stadig utfordring at søkere, prosjekterende, utførende arkitekter, saksbehandlere og håndverkere ikke har kompetanse på lokal byggeskikk og god stedstilpasning, dette må medføre ulike former for kompetansekrav. Kortsiktig, frem til håndverkskompetansen økes, mener vi det må bli eksklusivt å få kunne jobbe på kulturminner og i viktige kulturmiljø. Et krav som vi mener også vil motivere flere til å få mer kompetanse. Riksantikvaren må også ta i bruk viktige verktøy som umiddelbart kan tas i bruk, samtidig som at det jobbes videre med de langsiktige tiltak i håndverksstrategien.

BAKGRUNN

Vi er svært takknemlige for at Riksantikvaren har startet dette arbeidet med håndverksstrategien, som en videreføring av det gode arbeidet med ulike andre strategier de siste årene. Håndverkerne og utøvede arkitekter er utrolig viktige og har stor makt ovenfor sine kunder og en forvaltning som eventuelt ikke måtte ha nok kompetanse, derfor er det svært viktig at de håndverkere som faktisk har riktig kompetanse løftes opp.

Fortidsminneforeningen sentralt har kommet med sitt høringssvar, men grunnet flere dyktige håndverkere i vårt distrikt som har gitt oss innspill og regionale utfordringer i hardt pressede kulturmiljø av nasjonal verdi, ønsker vi lokalt også å komme med våre tanker her. 

Innenfor vårt lokallags ansvarsområde har vi to Bygg og Bevarprisvinnere, og flere av styrets medlemmer har god erfaring med egne istandsettingsprosjekter. Styreleder i vårt lokallag har også bidratt til å bygge opp Handverkslaget - Foreningen for Tradisjonshandverk sin nettside- og sosiale medier, og har således de senere år fått større kompetanse rundt de utfordringer som tradisjonshåndverkerne står i.

Håndverkere som arbeider med fredete og verneverdige bygninger, anlegg og fartøy må ha kunnskap og kompetanse om tradisjonelt håndverk og istandsetting. Riksantikvaren sier at de ser at det er stadig mer krevende å få tak i håndverkere med etterspurt kompetanse. Riksantikvarens håndverksstrategi skal stimulere til styrking av kompetanse og kapasitet innenfor tradisjonelt håndverk. Det er et mål om å sikre eiere og forvaltere tilgang på nødvendig kompetanse for å ta vare på fredete og verneverdige bygninger, anlegg og fartøy. 

Håndverksutvikling er et sektorovergripende tema. Både næring-, utdanning-, kultur- og miljøsektor har interesser i, ønsker og behov for utviklingen av håndverksfagene. For å finne felles satsningsområder, mål og tiltak er vi avhengig av et godt samarbeid mellom de som setter rammebetingelsene for utdanning og opplæringstiltak og de som har ønsker om kompetansebygging. Behovet for en håndverksstrategi er forankret i Meld.St. 16 (2019-2020) - Nye mål i kulturmiljøpolitikken. 

Riksantikvaren ønsker med høringen å få avklart områder hvor Riksantikvaren kan bidra til å styrke relevant håndverkskompetanse og -kapasitet, og utfordringer de tenker det er viktig å søke samarbeid for å løse. 

Riksantikvaren ønsker i hovedsak å få innspill på følgende tre overordnede temaer, men ønsker også å få avklart om disse er dekkende for behovet for strategisk innsats:

• Hvordan sikre nødvendig håndverkskompetanse og -kapasitet i hele landet? 

• Hvordan bidra til forutsigbarhet for håndverkere og byggenæringen?

• Hvordan stimulere til relevant kunnskapsutvikling? 

Når Norge nå har forpliktet seg til FN’s Bærekraftmål, med fokus på mer gjenbruk og vedlikehold, er det en gylden mulighet til å øke fokuset og forståelsen for hvorfor en må ha flere tradisjonshåndverkere, fordi disse håndverkerne er de som alltid har jobbet etter prinsippene om kortreist god materialkunnskap, god vedlikehold- og gjenbrukstanke, og god lokalkunnskap. 

Vi må tenke nytt og fleksibelt for å sikre rekrutteringen og sikre at flere av våre unge jenter og gutter satser på yrkesfag generelt og den gamle kunnskapen spesielt. Kunnskapen rundt mange av de små tradisjonelle håndverksteknikkene ligger i dag hos eldre og vil kunne gå tapt om man ikke gjør tiltak raskt. 

Høringssvaret vårt kunne med fordel vært grundigere, men vi har gjort vårt beste for å komme med våre viktigste tilbakemeldinger og svare på de spørsmål som Riksantikvaren har stilt.

HVORDAN SIKRE NØDVENDIG HÅNDVERKSKOMPETANSE og -KAPASITET I HELE LANDET?

Før i tiden var håndverkskompetansen en nødvendighet allerede fra tidlig barneår, det var en naturlig del av vår kultur. Kunnskap og forståelsen for hva håndverk er må komme inn tidlig. I de senere år når vi har stått på vervestander og lignende er vi like overrasket hver gang vi møter 12-13 åringer som ikke vet hva en håndverker, snekker eller tømrer er. 

Derfor er det gledelig når H.K.H Kong Harald og H.K.H. Dronning Sonja så fint sa det i «Året med kongefamilien» på NRK julen 2023 (12 min og 30 sek, og 14 min og 50 sek inn i sendingen); «Ja, jeg skulle ønske at også skolene, ja en kunne begynne helt ned i barnehagene.» om temaet med håndverkskompetanse. Dette er en uttalelse vi sterkt stiller oss bak.

I dag er det veldig avhengig av hvilken interesse og kompetanse den enkelte barnehageansatte eller læreren har rundt håndverk og den bygde kulturarven, for læreplanene inkluderer åpenbart ikke godt nok kunnskapen om den bygde kulturarven. Vi mener kunnskapen og stoltheten rundt vår egen bygnings- og kulturarv må forsterkes og bli en naturlighet allerede fra barneår om en skal ha håp om å lykkes i et langsiktig perspektiv. I et større bilde handler dette ikke kun om kulturarven, men også om nasjonens fremtidige beredskap og det å kunne klare å få ting til med lokale og mindre ressurser, om nødvendig uten hjelp fra utlandet. 

I listen over høringsparter vises et bredt fagmiljø, det er bra. Men det er likevel vanskelig å fange opp de praktiske og utøvende håndverksmiljøene. Det er viktig å få med dette miljøet når det skal nedsettes arbeidsgrupper i forbindelse med utarbeidelse av håndverksstrategien.

Utdanning - Den kulturelle skolesekken og Kulturskolen:
Meld.St. 18 (2020-2021) handler om barn og unge, og det å oppleve, skape og dele, skrevet i et samarbeid mellom Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Mange var med å skrive denne meldingen, og det er gledelig å se at kulturarven nå er en del av DKS. 

Kulturarv i DKS omfatter mange ulike fag, og har en stor bredde. Både praktiske fag som tradisjonshåndverk og folkedans, og mer teoretiske som historie, sosialantropologi og arkeologi hører inn under kulturarv i DKS. 

Kulturarv handler ofte om kunnskapsoverføring mellom generasjoner, men det kan like gjerne dreie seg om å gjøre tradisjonen relevant for dagens samfunn. Begreper som bærekraft og gjenbruk kan bidra til å løfte fram sammenhenger mellom natur og kultur, og mellom gjenstander og levende måter å bruke og forstå dem på. 

Ved gjennomgang av de prosjekter som er holdt i kulturarvkategorien, skulle vi gjerne sett mer om den bygde kulturarven. Er det muligheter for at kulturmiljøforvaltningen på nasjonalt plan (Riksantikvaren) kunne bidratt med generelle planer for opplegg slik at det blir enklere for de ulike skolene og fylkeskommunene å planlegge? Det kunne vært ulike temaer som hvorfor ta vare på de gamle bygningene og hvorfor er vår byggeskikk regionalt så spesiell? Alt dette vil kunne sees i sammenheng med by- og stedsstrategien, klimastrategi og nå også en håndverksstrategi, og det å bygge stolthet og kjærlighet til lokal bygningsarv og håndverket.

I tillegg har man Kulturskolene. Kulturskolen gir opplæring innen kunst- og kulturfag som er tilpasset ulike aldersgrupper. Målet er å bidra til å bygge barn og unges estetiske, sosiale og kulturelle kompetanse og evne til kritisk refleksjon og selvstendige valg. Kulturskolen skal ivareta både bredde og talent, og ha et variert tilbud. Her kan barn og unge prøve seg fram og fordype seg i det de har interesse for. Det er også et sted å møte venner og ta del i et fellesskap. 

Kulturskolen synes å skulle kunne ha et bredt tilbud, men kulturarvelementene slik som den bygde kulturarven synes ikke å være gitt særlig oppmerksomhet. Hva kan man her gjøre for å for eksempel skape mer håndverkinteresse allerede i tidlig alder for de unge som ønsker det? Her mener vi Riksantikvaren i forbindelse med håndverksstrategien bør ta initiativ opp i mot Utdanningsdirektoratet. 

Inkludering av den bygde kulturarven og håndverk i den kulturelle skolesekken og kulturskolen mener vi vil bidra til økt interesse og lyst for tradisjonshåndverk og byggeskikk hos barn og unge. Om få år har mange av disse elevene blitt eiere av gamle hus, sitter i kommunestyrene, er arkitekter, lærere, eller er eiendomsutviklere. Kunnskapen og opplevelsene om den bygde kulturarven og håndverk vil de kunne ha stor nytte av i valgene de tar senere i livet.

Utdanning - Grunnskole og videregående skoler:
Utdanning er nært knyttet til spørsmålsstillingene rundt rekruttering. Dette ansvaret er i hovedsak knyttet til opplæringsinstitusjonene, men samtidig er det avhengig av den enkelte skole/faglærer. Spesielt innenfor bygningshåndverkerne åpner fagplanene for undervisning innen tradisjonshåndverk, MEN vi mener at dette i altfor liten grad vektlegges. Hvorfor er uklart, men det er nok stor mangel på kunnskap og forståelse for denne delen av håndverksfaget, og derfor blir det også tilfeldig i hvilke bedrifter elevene får sin læringstid i. 

Vi mener kulturmiljøforvaltningen på nasjonalt og regionalt nivå må ta større initiativ for å få til en bindende dialog med utdanningsinstitusjonene i Norge slik at tradisjonshåndverk blir en helt åpenbar og godt opplyst mulighet for fremtidens valgmuligheter blant yrkesfagselever. 

Tradisjonshåndverk eller gjenbruks- og reparasjonskompetanse må inn i pensum på yrkesfag i videregående skoler. Og oppgavene i sløydtimene må ikke være så lite givende at det tar bort gleden, slik en ung tradisjonshåndverker uttalte til oss i et intervju med oss 23. oktober 2023; 

«Alt jeg lærte om håndverk på grunnskolen var å sage og pusse på en planke. Jeg fikk derfor heller ikke kunnskap om videre muligheter innen trearbeiderfagene, og det synes jeg jo selvfølgelig ikke er bra i det hele tatt. Jeg skulle ønske det var mer fokus på økt kunnskap innen sløydfaget, enn det å få ferdige produkter. Noen ganger gjorde læreren bortimot halvparten av jobben på produktet selv. Jeg forstår jo at vi ikke fikk lov til å bruke for eksempel båndsagen alene, men da burde kanskje oppgaven vært en annen hvor vi kunne gjort jobben selv.»

I det videre arbeidet mener vi det må bli et tydelig krav til dialog og samarbeid over de ulike sektorene. 

• Skoleverket må bli flinkere til å legge til rette for at elever kan ta fagbrev innen tradisjonshåndverk ved å bruke handlingsrommet som ligger i de nye forsterkede fagplanene. En kan ikke forvente at alle yrkesfaglærere har denne kompetansen, men det tverrfaglige arbeidet kan styrkes, for man har allerede på fylkeskommunalt nivå hos Bygningsvernsenterene stor kompetanse innen tradisjonshåndverk som skolene og fagopplæringen kan dra nytte av. 

• Selv om handlingsrommet i de nye fagplanene er styrket, må læreplanmål med elementer fra tradisjonshåndverk sikres og være tydelige, uten at det kreves en kreativ tolkning fra noen som tilfeldigvis er interessert i tradisjonshåndverk. For noen år siden laget de tre svært dyktige og anerkjente tradisjonshåndverkerne Vegard Svarstad, Trond Oalann, og Ivar Jørstad et utkast til studieplan for VG2 for historisk tømring for byggfagelever. Vi har fått tillatelse til å lenke dokumentet her, med et ønske om at planen tas videre fra nasjonalt hold.
  
  Denne planen går blant også på hvordan en bygger normer og forståelse for kulturminner og -miljøer, og hvor det gis rom for å ta regionsmuseene aktivt i bruk. Yrkesfagene er avhengige av at elevene føler stolthet til hva de skal jobbe med, og faktisk også forstår hvorfor de skal ta vare på det enkelte gamle bygget de skal jobbe på. Nasjonale forslag til studieplaner i ulike tradisjonshåndverksfag (små som store) bør gjennomgås av Riksantikvaren og gjøres tilgjengelige. 

• Prøvenemdene ifm svenneprøvene må gis kunnskap og forståelse for hva tradisjonshåndverk er. Det kan for eksempel ikke være tillatt for en prøvenemnd å ikke tillate yrkesfagselever å gå opp i tradisjonelle oppgaver. Et moderne prøvestykke trenger ikke å utelukke tradisjonshåndverk (Tømreren, 07/21, s. 35).

• Kompetansemiljøene innen bygnings- og fartøyvern i de ulike fylkeskommunale sentrene i landet må styrkes for å kunne gi bedre og mer veiledning, kurs og kompetanseutvikling innenfor byggeskikk, bygningsvern og fartøyvern. Mange av museene rundt omkring i landet kan også være viktige samarbeidspartnere, og bør utfordres sammen med skoler og Senter for yrkesfag til å lage undervisningsopplegg med basis i læreplanen og med praksis i felt, og da med størst fokus på de fagene der kunnskapene i regionene til en hver tid er mest truet.

• Vi har fått tydelige tilbakemeldinger fra små håndverksbedrifter om at det kan være  vanskelig for dem økonomisk å ta i mot lærlinger. Flere opplyser at de må bruke av egne oppsparte firmamidler for å få elever gjennom en lærlingtid. Disse små håndverksbedriftene driver også fag som er så små at de ikke har egne læreplaner og således fag som ville dø ut om ikke håndverksildsjeler gjør det de kan for å sikre at nye generasjoner får overtatt kompetansen. Dette er blant annet fag som tradisjonell vindusrestaurering som undrende nok ikke er et eget opplæringsfag, og det kan umulig være riktig at det skal være tapsprosjekt å ta i mot lærlinger.
  

Utdanning - Fagskolene:
Fagskolene ulike steder i Norge er viktige samarbeidspartner for kulturmiljøforvaltningen. Her sitter ofte vanlige håndverkere i styrer og det er stort potensiale til å treffe vanlige håndverkere med tanke på å bryte ned skillene mellom de mer ordinære håndverkerne og tradisjonshåndverkerne, eller å gjøre tradisjonshåndverkskompetanse mer kjent.


Markedsføring:
Uten å dra alle over en kam, kan en si at de små tradisjonshåndverksbedriftene generelt er svært dårlige på markedsføring av seg selv og sine fag. Uten god kjennskap til bygningsvernet eller hva som berører seg av ressurser i sine egne regioner, går ofte disse håndverkerne under radaren og det er de store og veletablerte bedriftene med egen administrasjon som oftest oppdages først. 

Å være synlig burde selvsagt være hver enkelt bedrift sitt ansvar, men når et håndverksløft nå  diskuteres, bør man også se på hva som kan gjøres for å styrke håndverkernes synlighet og gjøre dem lettere søkbare på nett. 

I vår egen region har vi som frivillig organisasjon for bygningsvern selvfølgelig god oversikt over dyktige tradisjonshåndverkere, men folk flest er ikke godt nok kjent med hvilke ressurser som finnes, fordi mange av tradisjonshåndverkerne ikke er på noen plattformer på nett. 

Lokalt har vi forsøkt å løfte håndverkerne og gjøre dem søkbare og mer synlige gjennom intervjuer med kontaktinformasjon. Vi oppfordrer også lokalaviser til å skrive om disse fantastiske håndverkerne. Dette arbeidet er selvfølgelig ikke nok, men vi håper i det minste at det er et tiltak i riktig retning.

Håndverksregister:
Der ble for en del år siden gjort en håndverksregistrering og der finnes håndverkslister på ulike plan hos Handverkslaget - Foreningen for tradisjonshandverk,  Norsk Håndverksinstitutt, Norges Husflidslag, og oss i Fortidsminneforeningen. I tillegg finnes der flere titalls private lister hos forvaltningen på ulike plan, ingen synes å være samkjørte. 

Definisjonen av hva tradisjonshåndverk er, er svært vid. Derfor er det også svært krevende for en liten organisasjon  og/eller frivillige å lage og holde et helhetlig og fullgodt register oppdatert til enhver tid. 

Som nasjon burde Norge ha nok ressurser til å kunne sikre at man til enhver tid kan finne oppdatert informasjon. Men da må det sikres en stilling som kan holde disse listene oppdaterte til enhver tid. Dette er videre et arbeid som må sikres langsiktig forutsigbarhet, da et slikt vedlikeholdsarbeid er viktig og aldri vil ta slutt. Vi har tillit til at de ulike organisasjonene som i dag har delvise håndverkslister er villige til å la en enhet få bruke informasjonen.

Vi har undersøkt og ser at for eksempel domenet www.handverksregisteret.no var ledig. Vi har derfor nå kjøpt domenet for å sikre det, men vi vil med glede overføre dette vederlagsfritt om dette er noe som ønskes overtatt av Riksantikvaren eller annen organisasjon som kulturmiljøforvaltningen i Norge mener har nødvendige ressurser til å drifte et slikt register. 

Styrking av bygningsvernsentrene og kursing:
De fylkeskommunale bygnings- og fartøyvernsenterene er svært viktige regionalt og lokalt. I Agder er vi privilegerte å ha tre sentre ute i distriktene, men disse bør styrkes da de som i dag jobber på disse sentrene allerede har mer enn fulle hender. 

Bygningsvernsenterene er arenaer som knytter sammen forvaltning og utøvende håndverk. De arrangerer allerede kurser, men antall lavterskel og videregående kurs kunne med fordel ha økt, spesielt innenfor fagene som Riksantikvaren selv poengterer at det er manglende håndverkskompetanse rundt. Sentrene er aktive på rekruttering og opplæring, men tydelige nasjonal samordning rundt de ulike tilbudene er ønsket. Agder fylkeskommune sin modell hvor deler av forvaltningen er lagt til bygnings- og fartøyvernsenteret gir nær sammenheng mellom forvaltningen/tilskudd og utøvende håndverker. 

Det er også slik at det må bli slutt på å forvente at håndverkere skal stille opp nærmest på dugnad når kurs holdes. Dette har kommet langt i positiv retning, men det er fortsatt arbeid å gjøre og bygningsvernsenterene kan ikke gjøre alt. Om sentrene gis økte ressurser vil de kunne ha andre oppgaver som de bør prioritere fremfor kursing. Derfor håper vi at man ser muligheten for å samarbeide mer med de frivillige organisasjonene slik som Fortidsminneforeningen eller gi økte statlige rammer for tilskuddsordninger slik som Kulturminnefondet til kursing; kall det gjerne et «avlastningstilbud» for det offentlige. 

Fortidsminneforeningen har mange lokallag som gjør et strålende arbeid og sikkert ville bidratt med å holde flere kurs. Men igjen så må det midler til dette, da man ofte må få inn eksterne kurs- og foredragsholdere. Uansett er det grunn til å tro at dette blir billigere, da selve organiseringsarbeidet gjøres på dugnad uten at tid og penger går med til administrasjon. Dette vil også kunne styrke økte inntekter til annet viktig frivillig kulturmiljøvernarbeid.

HVORDAN BIDRA TIL FORUTSIGBARHET FOR HÅNDVERKERE og BYGGENÆRINGEN?

Krav til kompetanse - Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse:
På Sørlandet har vi flere attraktive byer og steder der utbyggingspresset er sterkt økende. Noen steder trues de kvaliteter som regionen er så stolte av, årsakene til dette er sikkert mange, men manglende kompetanse og interesse rundt lokal byggeskikk er nok en viktig ting. Intensjonene som kommer frem i Riksantikvarens strategi for by- og stedsutvikling er gode, men hjelper lite om håndverkere, saksbehandlere, arkitekter og andre utførende ikke først kjenner godt til sin egen lokale eller regionale byggeskikk. Strategien gir også rom for å tolke i utvidende grad, noe som er negativt om de utøvende ikke har kompetansen.

I løpet av det siste året har Riksantikvaren lagt ut nye gode anbefalinger i Askeladden/Kulturminnesøk til forvaltningen på regionalt og lokalt nivå innenfor områdene «Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse». Disse områdene er ikke alltid regulert lokalt med tanke på bevaring, derfor er tydelige og detaljerte anbefalinger fra kulturmiljøforvaltningen ønsket og kan bidra til å hjelpe forvaltningen, og styrke argumentasjonen til kulturmiljøforvaltningen regionalt og til de frivillige i bygningsvernet ifm hørings- og eventuelt klagesaker. At det ikke allerede anbefales å stille krav til kompetanse for de som skal arbeide med den bygde kulturarven i disse områdene er skuffende og må etter vår mening gjøres noe med umiddelbart. Det er et svært lite ressurskrevende tiltak.

Håndverkere, saksbehandlere og arkitekter har svært stor makt i forhold til hva en tiltakshaver og myndighetene (forvaltning og politisk) på lokalt nivå velger å gjøre.  Har de ikke kunnskap om den lokale byggeskikk og bygningsarven, er de heller ikke etter vår mening godt nok rustet til å sikre og videreføre de lokale kvalitetene, og med det også bidra til å nå målene som er satt i Riksantikvarens by- og stedsutviklings strategi, eller til å følge opp rammer satt for bevaringsområder. 

Vi mener det kun vil være positivt om det settes krav til kompetanse til de som skal få jobbe i slike unike kulturmiljø. Hovedsaklig kompetansekrav til håndverkere, men kanskje like viktig også til plan- og byggesaksbehandlere, og arkitekter. Vi mener at krav vil bidra til økt interesse og forståelse, og med det økt stolthet for hva man har og hvorfor man bygde som man gjorde. Det må rett og slett dannes en oppleves av at det er ekslusivt å få jobbe i slike kulturmiljø. 

Blir det eksklusivt, mener vi at de som ikke har kompetansen vil komme til å ta kursing og/eller videreutdanning, og kunnskapen/forståelsen/stoltheten for kulturarven vil automatisk styrkes, noe som igjen også vil styrke utdanningsinstitusjonene.

Om det stilles krav, mener vi videre at det vil bli færre interessekonflikter, hvor arkitekter og utbyggere som ikke har kompetanse på lokal byggeskikk ikke vil forsøke å tøye grensene. Et godt eksempel her er «Lillesands-Sparebank saken» som ligger i et kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse og hvor det er gitt tillatelse til en stor firkantet boks som står i sterkt brudd til omgivelsene. Hadde det vært krav til at saksbehandlere og arkitekten her hadde kompetanse innen lokal byggeskikk og god stedstilpasning ville man etter vår mening også bidratt til å unngå to-fire år med sterke interessekonflikter og det som vi nå mener vil bidra til å svekke det helhetlige kulturmiljøet av nasjonal verdi. 

I Arendal kommune ser vi at Kommunedirektøren i referat fra oppstartsmøter i mindre byggesaker har begynt å sette krav til at arkitekt har kompetanse om lokal byggeskikk og god stedstilpasning. Tydelighet også fra nasjonalt hold vil feie enhver tvil unna. Kompetansekravet må altså opp hos søkere og prosjekterende i saksbehandlingsforskriften til Plan- og bygningsloven.

Forøvrig er det greit å nevne at det kan være ulike nivå på kompetansekrav og ulike nivå på gjennomføringskrav, avhengig av områdets kulturmiljøstatus. 

Krav til kompetanse - Lokalt nivå:
Dette er en fortsettelse av punktet ovenfor, men et bidrag til å kunne forsterke det lokale eierskapet til bruk av de gode tradisjonshåndverkerne i sine områder. Vi kjenner til at de tidligere fylkeskommunene i Aust-Agder, Vest-Agder og Telemark i sin tid lagde en brosjyre med «Råd og tips om utvendig restaurering av eldre trehus» hvor det ble opplyst om hvilke håndverksbedrifter og trelastleverandører som kunne anbefales. 

Når Riksantikvaren jobber videre med KIK-arbeidet (Kulturmiljøvernplanene) og revidering av disse, mener vi det kunne vært et fint sted å anbefale kommunene å legge til navn på håndverksbedrifter som kan eldre byggeskikk og antikvarisk arbeid. Slike anbefalinger bør selvfølgelig være kontrollert og støttet av kulturmiljøfaglig kompetanse på fylkesnivå, men ville kanskje gitt litt større lokalt eierskap. De som ikke kommer med på listen vil forhåpentligvis føle et ønske om å komme med på listen ved neste revidering, slik at de i mellomtiden etterutdanner seg og får mer praksis. 

En annen ting er at kommunene legger ned store ressurser når de lager verneplaner eller lignende. Samtidig er de fleste kommuner også eiere av eiendommer med historisk bygningsmasse, og det bør stilles særskilte krav til det offentlige. Når de da lager rammeavtaler må de sørge for at de som får arbeidet med vedlikehold av den eldre bygningsmassen gis til håndverksbedrifter med riktig kompetanse. Dette må Riksantikvaren oppfordre forvaltningene til på alle nivå, blant annet gjennom sine anbefalinger i Askeladden/Kulturminnesøk for Riksantikvarens kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse. 

Videre bør Riksantikvaren gi tydelige anbefalinger i Riksantikvarens register for kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse, og i andre dialoger med kommunene, om at ansvarshavende i plan- og byggesaker hvor tiltaket ligger i eller nær bevaringsområder må ha kompetanse. Det er ikke tilstrekkelig at kommunen skriver krav og henvisninger til bestemmelser, dersom håndverkeren ikke har kompetanse og forståelse for bygningenes detaljering.

En sertifiseringsordning for håndverkere ville gjøre dette mer forutsigbart.  For eiere av gamle hus vil det også kunne være med å sikre at man finner rett håndverker.  Det er ikke  alle eiere av gamle hus som har lang erfaring med istandsetting og det er ikke alltid lett å vite hva slags håndverkerkompetanse man trenger heller.  Alle er nye og uerfarne i starten, også eiere av gamle hus. Kompetansekrav og en slik sertifiseringsordning vil også kunne ha en bevisstgjørende virkning på håndverkere og -bedrifter, det vil kunne bli lettere å vite hvilke oppdrag man bør takke ja eller nei til.

Bevaring er jo å ivareta og opprettholde bygningens detaljer, og alle detaljer er like viktige i viktige kulturmiljø. Riksantikvaren og regional kulturmiljøforvaltning bør være tydeligere på hvilke krav i lovverket som skal stilles til både søknad og utførende arbeid. Blant annet bør de ulike strategiene slik som by- og stedsutviklingsstrategien si noe om krav til håndverks-, saksbehandler-, og arkitektkompetanse i områdene «Kulturmiljø- og landskap av nasjonal interesse». Per i dag har vi gode eksempler (slik som Lillesands-Sparebank saken) på saksbehandlere og arkitekter som i stor grad tolker strategien så utvidende at den ikke får noen verdi, hvis Riksantikvar, regional- og lokalforvaltning selv ikke er tydelige nok. 

I Riksantikvarens anbefalinger for Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse må det videre legges til klare anbefalinger om hva bygge- og plansøknader må inneholde. For å få optimalt resultat, må det stilles større krav i søknadene og til aktørene. Spesielt viktig er det å skjerpe kravet til søknadens tegninger. Disse må vise viktige detaljer, slik at en kan etterprøve og kontrollere utførselen. Det er ikke tilstrekkelig å bare vise tegninger i M=1:100. Disse må suppleres med detaljtegning av viktige punkter. Da det ikke er noen form for kommunal bygningskontroll lengre, er en godt detaljert søknad et viktig grep for å sikre riktig utførelse. 

For å hjelpe huseiere, saksbehandlere, arkitekter og håndverkere vil det være en god investering å utarbeide en veileder som viser riktig utførelse og detaljeringer for de ulike bygningstypene og stilartene. Da kan saksbehandlingen vise til veilederen og den kan leveres sammen med tillatelsen. Der finnes flere ulike veiledere og rammeverk, se gjerne her for hva som finnes i kystbyene i gamle Aust-Agder. Som en ser er der store variasjoner i kvaliteten, derfor kunne det vært ønskelig med en nasjonal veileder hvor de ulike fylkeskommunene/regionene kom med sine regionale/lokale bemerkninger. Tydelige veiledere gir også bedre vilkår for det gode håndverket, tror vi.

Bygningsvern er detaljer, og den ene detaljen er like viktig som den andre. Skal en lykkes med et godt bygningsvern og en håndverksstrategi må det stilles større krav til søknader, arkitekter, håndverkere, saksbehandlere og andre aktører. 

Informasjonsdeling fra eiendomsmeglere og andre:
Det må settes krav til opplysningsplikt eller tydelige anbefalinger til kunnskapsdeling fra kommuner og eiendomsmeglere som selger hus til nye eiere av byggverk som er 100 år gamle eller eldre, på lik linje som om der var heftelser på eiendommen. Informasjon om eldre bygg for nye huseiere som ikke har kompetanse på eldre bygg fra før er utrolig viktig slik at huseiere raskt får en oppmerksomhet rundt kvalitetene og kan søke mer og riktig informasjon. Forvaltningen var mye flinkere på dette tidligere, og det skapte økt interesse og mer gjenbruk blant huseiere av eldre bygg, noe som igjen skapte ringvirkninger i form av at etterspørselen etter  håndverkerne med riktig kompetanse økte.

Vi er kjent med at man regionalt i tidligere Aust-Agder fylkeskommune for noen få år siden forsøkte på dialog og kursing av eiendomsmeglerbransjen i regionen, dessverre uten de beste resultater. Vi mener allikevel at dette er et viktig tiltak for å sikre tidlig god forståelse, og at en derfor bør se på andre virkemidler for å få dette til. For områdene kulturmiljø og landskap av nasjonal verdi bør dette være blant Riksantikvarens klare anbefalinger. 

Anbudsrunder, Rammeavtaler, Planbestemmelser og Byggesaksvedtak:
Selv om bestillerkompetanse ikke er foreslått som en stor del av håndverksstrategien, er det allikevel viktig å presisere at de fleste oppdrag på fredete og verneverdige bygninger, bestilles av huseier, og det er her volumet på oppdrag finnes. Fylkeskommunen/Riksantikvaren/Kulturminnefondet vil være den viktige premissgiver, men sjeldent bestiller.

I den tradisjonelle byggebransjen teller kvalitet, men det som oftest får mest fokus er pris og hvor raskt arbeidet kan utføres. At Sentralgodkjenning alene gir mulighet for å få oppdrag i viktige kulturmiljøer, selv om bedriften ikke skulle ha kompetanse eller interesse for restaurering er en svært stor utfordring. Det tar som man vet i kulturmiljøvernet lengre tid å reparere og bruke gamle byggematerialer fremfor å kaste og kjøpe nytt. Det tar lengre tid å reparere en stokk, fremfor å bytte ut hele stokken. 

Fastpris og hurtig utført jobb er ikke forenlig med god istandsetting. Et verneverdig bygg fortjener ikke en håndverker som er presset på fastpris eller kort byggetid, for uten en håndverker med kompetanse er man allerede på ville veier før det i det hele tatt har vært oppstart. Som premissgiver er det derfor viktig å spørre seg hvilken rolle har håndverkerne i forvaltningen, for hvor mye bryr man seg om teknisk utførsel som igjen får betydning for pris - men like viktig; som får stor betydning for videreføringen av en levende immateriell kulturarv og lokale byggeskikker. Ved å støtte riktig utførelse mener vi det også vil bidra til å støtte opp om lokale bedrifter og lokalt næringsliv, som igjen gir lokale inntekter på ulike plan.

Offentligheten har et stort ansvar, og derfor er det svært beklagelig å oppleve at noen offentlig etater (som også er forbilder for mange) lyser ut jobber med fastpris og krav til kort byggetid. Håndverkere som har tradisjonshåndverkskompetanse og integritet innen sitt fag vil derfor oftest velge å holde seg unna slike prosjekter. Som følge av slike krav til usikre fastpriser og kort byggetid vil prosjektene ofte ende opp med håndverksfirmaer som ikke har kompetansen som kreves eller var ønsket.

Der det kreves anbud, mener vi konkurransen må være tuftet på kompetanse, ikke pris eller kort byggetid. Det offentlige må selv ta sitt ansvar som forbilder, priser bør være timebasert med pris per time på håndverkeren og en påslagsprosent på netto material innkjøp. Dette vil føre til at en håndverker som har nødvendig kompetanse faktisk tjener noe og med det bidrar til å gjøre denne håndverkstypen attraktiv. 

I mange prosjekter, spesielt i det offentlige som er pålagt offentlige anskaffelser, blir det sølet bort utrolig store summer som kunne vært brukt direkte på håndverkere med rett kompetanse. Derfor burde det offentlige på ulike nivå slik vi ser det ha egne rammeavtaler med håndverkselskp som kan antikvarisk arbeid. Som Riksantikvaren er godt kjent med så er dette et helt eget fag og burde derfor skilles fra vanlig håndverk, eller det som oftere og oftere kalles for «monteringsarbeid». 

En rammeavtale over flere år er en god ordning for alle parter. Da får man utført håndverkstjenester fra første time, istedenfor at det forsvinner større summer av potten til forvaltningen som må legge ned en del arbeid for å i det hele tatt få arbeidet i gang. 

En annen ting er at de fleste håndverkere som kan tradisjonshåndverk og antikvarisk arbeid tilhører mindre bedrifter. Disse kan ikke snu opp ned på hverdagen og plutselig stille opp med 25 håndverkere for å få arbeidet utført i løpet av en måneds tid. Istedenfor større vedlikeholdsjobber en sjelden gang som krever store ressurser, ville det vært en stor fordel for tradisjonshåndverkerne om prosjekter ble delt opp i mer jevnlig vedlikehold eller flere mindre prosjekter. Da vil også de små bedriftene kunne bli med i konkurransen om å få jobbene og arbeid kan utføres når det er mest gunstig (f.eks. malerarbeid). 

I tillegg vil det være lettere for kommuner, kulturmiljøforvaltningen, og ulike tilskuddsordninger, å kunne finansiere større beløp som blir delt opp over flere år. Da kan man også justere både fremdrift og økonomi etterhvert som etappene skrider frem.  

Istandsetting/gjenbruk må bli billigere - Nye støtteordninger:
Norge har en rekke gode tilskuddsordninger for private tiltak. Men utenfor de sentrale områdene hvor lønnsomheten i utbygging ikke er fullt så stor, så kommer økonomi ofte opp som en utfordring og man må velge mellom økonomi eller bevaring. Oftest er det økonomien som bestemmer. Når man har eldre kulturminner, slik som f.eks. større eldre industribygg som kunne hatt potensiale til å transformeres til ny bruk og bidratt til lokal vekst/attraktivitet, så burde der være tilskuddsordninger som bidro til at utbyggere ikke kunne argumentere for at der ikke er lønnsomhet nok. Dessverre er ikke dagens tilskuddsordninger gode nok for slike store prosjekter det her snakkes om.

I forbindelse med en pågående utbyggingsprosess på «sliperiet» på Søndeled i Risør kommune har vi vært i kontakt med flere, inkludert sentrale politikere lokalt, rundt det å løfte politisk at der må komme bedre tilskuddsordninger på plass for denne gruppen. Vi har også gitt dem eksempler på tilskuddsordninger i utlandet, slik som i USA hvor det gis skattefordeler ved transformasjon av bevaringsverdige kulturminner. Prosjektene må forhåndsgodkjennes før man kan starte og det gis skattefordeler. Skal en nå bærekraftmålene er kanskje skattefordeler for slike store utbyggings-/istandsettingsprosjekt en del av løsningen. Mer informasjon kan en finne her:

• Føderal skatteetat i USA (opptil 20% av totale rehabiliteringskostnader): Klikk her (IRS) Kort 13 minutters intro som er enkel å følge: Klikk her (Video)

• Statlig skatteetat i Colorado: Klikk her (Historic Denver)

• Et eksempel fra den historiske togstasjonsbygningen i Denver som ble rehabilitert og gitt ny bruk - Klikk her (Video) . Prosjektet fikk flere millioner dollar i skattefradrag slik at prosjekt lot seg gjennomføre. 

Når det gjelder tilskuddsordninger så er det noe ironisk at kommune-Norge mottar tilskudd til å bygge nytt, men ikke å vedlikeholde. Som kommuner burde de ta et samfunnsansvar for alle kulturminner i deres eie, og selv om viljen gjerne er der, så er det økonomien som bestemmer. I en bærekraftsammenheng burde det legges et kraftig fokus på dette. Tilskudd til nybygging burde omplasseres til tilskudd som øremerkes til vedlikehold og eventuelt tilbygg der det er behov for mer plass. Dette burde kulturmiljøforvaltningen på nasjonalt plan øke presset rundt, da også dette vil bidra til å øke behovet for tradisjonshåndverkerkompetanse.

TEK17 brukes ofte som en begrunnelse for at man ikke kan bevare. Riksantikvaren har på sin nettside laget en fin oppsummering av mulighetene som kan brukes, og alle nye strategier bør inkludere et punkt som sier noe om mulighetene som ligger i denne tekniske forskriften for å tydeliggjøre.  

HVORDAN STIMULERE TIL RELEVANT KUNNSKAPSUTVIKLING?

Spesialiseringen i bygningsvernet gir ofte et skille mellom de mer ordinære håndverkerne og tradisjonshåndverkerne, dette kan være uheldig. Det er en utfordring å bryte ned disse skillene slik at også håndverkerne som arbeider på ikke fullt så verdifulle kulturminner også aksepteres som en del av bygningsvernet, her bør det ligge et stort potensiale i forhold til å løfte frem betydelig flere nye tradisjonshåndverkere. 

Vi har stor tro på at tradisjonshåndverkerne med glede kan hjelpe til med å formidle den praktiske kunnskapen ut til nye generasjoner/andre håndverkere, men det er storsamfunnet som må ta hovedansvaret og sørge for at dette ikke går ut over småbedrifters økonomi og med det mulighetene for blant annet å ta i mot lærlinger. Mange små tradisjonshåndverksbedrifter opplever at de ikke klarer å tjene penger mens de har lærlinger i praksis hos seg, slik kan det ikke være.

Samarbeid også med klima- og miljøvernsektoren rundt temaet mer reparasjon og gjenbruk, som i praksis er tradisjonshåndverk. I de fem kystkommunene i vårt distrikt (gamle Aust-Agder fylke) så ble det i følge SSB i snitt revet/brent totalt 0.851 bygg hver eneste dag mellom 2010 og 2022 innenfor 500 m fra kystlinja. Dette viser fortsatt hvilket sløserisamfunn Norge er, og tradisjonshåndverk er en viktig brikke mot et mer bærekraftig og miljøvennlig samfunn.

AVSLUTNING

Vi håper tilbakemeldingene oppleves nyttige og kan bidra i deres videre arbeid med den svært viktige håndverksstrategien. Ta gjerne kontakt med oss om det skulle være spørsmål rundt våre tilbakemeldinger. Skulle det utlyses flere høringer rundt denne strategien så ber vi om å bli varslet.

Takk igjen for det gode arbeidet dere gjør!

Beste hilsen,
Styret i Fortidsminneforeningen, Aust-Agder lokallag
v/Torgrim Landsverk
Styreleder