Tilbakeføring av verdensarven – et risikoprosjekt.

Vi har i dag fått følgende leserinnlegg fra Tor Kjetil Gardåsen. Innlegget stod først på trykk i Fortidsvern. Les hele innlegget her:

Telemark fylkeskommune går i disse dager ut med oppfordring til  eiere av gamle historiske bygg innenfor “company town” - området på Rjukan og Notodden om å søke tilskudd til antikvarisk istandsettelse og tilbakeføring. Forutsetningen er at bygget er fra verdensarvperioden før 1945.

Det er prisverdig at fylkeskommunen og verdensarvprosjektet tar dette initiativet. Mye av den historiske bebyggelsen på Notodden og Rjukan har etter 1970 mistet sitt preg gjennom uheldige utskiftinger av vinduer og dører, fasadekledning og en rekke andre bygningsendringer. Dette har i og for seg vært velmente moderniseringer, men de har fratatt husene sin stil, karakter og historiske ekthet. Dette kan knapt bli stående dersom en skal presentere verdensarvområdet for et internasjonalt publikum. Det er vel også grunnen til man nå skal søke å rette opp det som har blitt gjort ved å prøve å føre bebyggelsen tilbake til slik den en gang var.

Spørsmålet blir imidlertid hvilke krav en skal stille til slik tilbakeføring. Mye av det som er i handelen i dag og som i stor skala brukes til istandsettelse av eldre bebyggelse tilfredsstiller neppe de krav som bør stilles til historisk bebyggelse i verdensarvområder. Koblete sprossevinduer som kjøpes i byggevareforretninger eller som lages av vindusverksteder har en konstruksjon med to sammeskrudde rammer. Dette er en ukjent løsning i eldre bebyggelse. Kombineres det med isolerglass, innføres det ytterligere løsninger uten bygningshistorisk dekning. For å få lufting mellom glassene må det i koblete vinduer lages en luftespalte mellom karm og ramme. Denne blir ofte stående som en stor og synlig sort strek rundt rammen. Av hensyn til luftingen mangler også de koblete vindusrammene den overfalsen mot midtposten som var vanlig i eldre bebyggelse. I hengsler, hjørnehjern og hasper brukes det i dag moderne standardtyper, mens det eldre hadde en helt annen utforming. Gamle vinduer har videre profiler på karm og ramme, noe som bør kopieres der det finnes noe originalt å se etter.

Den store utfordringen blir å gi veiledning  og følge opp de hundrevis av tilbakeføringsprosjekter som kan komme i kjølvannet av tilskuddsordningen. Dette kan skje gjennom at det etableres tilstrekkelig antikvarisk kompetanse og kapasitet enten i kommunene, i verdensarvorganisasjonen eller i det regionale kulturminnevernet, eller ved at det blir fortgang i arbeidet med opprettelse av bygningsvernsentra i fylket. Dette bør være på plass sammen med en etablert og bevisst holdning til hvordan ting bør gjøres med etablering av gode eksempler før en går ut med tilbud om midler til tilbakeføring. Det vil være synd om det enda en gang skulle glippe og vi sitter tilbake med et utall halvgode restaureringer finansiert av det offentlige som vi bare vil gremme oss over i fremtiden og som vi heller ikke vil være særlig stolte over å vise frem til turister eller besøkende.

Tor Kjetil Gardåsen
Førstekonservator ved Telemark Museum