Sørlandet er en attraksjon og inntektskilde.

Tar egentlig myndighetene og utbyggerne hensyn til FN’s bærekraftmål når hytte- og boligprosjektet i et økende tempo planlegges langs vår fantastisk flotte Sørlandsskjærgård? Fortidsminneforeningen ser med stor bekymring på utviklingen der utbyggerne sakte men sikkert får lov av lokale myndigheter til å sette opp prosjekter som tar ut urørt natur og der bygg ikke er tilpasset stedene de bygges. 

Dette handler ikke om hva enkelte måtte mene om utbyggere eller arkitekter, for der er mange utbyggere og arkitekter med stor integritet der ute. Dette handler om å fornye seg og å forsøke å nå FN’s bærekraftmål ved å bevare og viderebringe en bygningsarv og et kultur- og naturmiljø som vi er så privilegerte å få låne i en tid.

Sørlandet med skjærgården er en merkevare som veldig mange er stolte av og som man nyter godt av lokalt. Mye av årsaken til at man har sett en økende tilførsel av turister og ferierende til Sørlandet, ligger i at man nettopp har klart å bevare en del av bygnings- og kulturarven langs kysten som andre blir tiltrukket av. De små tilpassede trehusbyene, en fantastisk skjærgård med varierte sørlandshus, uthavner, fyr, svaberg og strender, utgjør til sammen et regionalt kultur- og naturmiljø, som er en uvurderlig attraksjon og inntektskilde.

Men oftere leser vi i lokalavisene om det ene nye byggeprosjektet etter det andre, hvor tilpasning virker ikke-eksisterende. Vi mottar en økende mengde bekymringer fra lokale medlemmer, men også fra andre steder i landet som ser Sørlandet utenfra, og som er bekymret for utviklingen langs kysten i gamle Aust-Agder.

I januar i år kom det en rapport fra Sivilombudsmannen som viser at kommunene ga dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen, i hele 85 prosent av sakene. Funnene ble kalt urovekkende av sivilombudsmann Hanne Harlem.

Fortidsminneforeningen har som formål å arbeide for bevaring av vårt lands verneverdige kulturminner, samt å skape allmenn forståelse for verdien av disse. Selv om det i denne saken ikke er snakk om et enkelt kulturminne, mener vi allikevel at kulturmiljøet langs Sørlandskysten og i Setesdal er så betydningsfulle at de påvirker synet våre besøkende har på landsdelen vår. 

I mange av prospektene som legges frem for saksbehandlerne i kommune- og fylkesadministrasjon samt for politikere, skrives det ofte om hva prosjektene vil gi tilbake til oss i lokalbefolkningen. Dette kan være snakk om en utvidet veibit, og muligens en lokalbutikk som vil få noe økt omsetning. Retten folk allerede har til gå langs kysten, brukes ofte som et argument for tilgjengeliggjøring. Men ser man nærmere på det, så finner en kanskje heller tvert imot at også denne retten trues når nye steder bygges ut. 

Ønsker utbyggerne, og statlige, regionale, lokale myndigheter, å gi noe tilbake til Sørlandet så burde de begynne å sette seg inn i FN’s Bærekraftmål punkt 11.4 (Styrke innsatsen for å verne kultur- og naturarv), punkt 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon), punkt 12.5 (Gjenvinning av materialer og ombruk) og punkt 12.6 (Bærekraftig reiseliv, lokal kultur, osv.), og bruke de positivt for hva de er verdt.

Når man har unike steder som uthavnene som man har brukt betydelige ressurser på å forsøke å få inn på Verdensarvlisten, så burde en raskt skjønne at resten av Sørlandskysten også har en større verdi som man må ta vare på og utvikle på en god, skånsom og langsiktig måte. Hvis det kun er uthavnene og noen få bysentrum som man velger å bevare av kulturarven og historien vår, så er man dømt til å miste noe av vår identitet og mislykkes som reisedestinasjon i det lange løp. Besøkende kommer jo ikke til Sørlandet for å se det samme som der de selv bor. 

Flere steder langs vår kyst, blant annet ofte ved sentrumsnære steder, finner man eldre industribygg og andre eiendommer der aktiviteten har tatt slutt og der bygninger står tomme. Disse «ødehus» eiendommene burde man gjøre forsøk på å få solgt til utbyggere, i en lønnsom handel for alle, slik at en del av bygningenes historikk bevares. På den måten vil utbyggerne kunne få en fantastisk mulighet til å videreutvikle noe unikt og ekslusivt, samtidig som en del av bygningshistorien og vår felles kulturarv bevares. 

Istedenfor å bryte nytt land, vil dette kunne bidra til stedsutvikling av lokale sentre som i dag sliter med å utvikle seg. Riksantikvaren kommer i løpet av høsten til å lansere sin nye klimastrategi, hvor det vil bli satt fokus på gjenbruk og hvor det tydelig vil komme frem hvordan eldre bygg i stor grad bidrar til det grønne skiftet.

Trusselen mot vår kystkultur- og bygningsarv har startet, men myndighetene har muligheten til å endre kursen ved å endre hvilke krav og forventninger som skal settes til utbyggerne og deres arkitekter. Gis de ikke verktøyet de trenger for å gi oss gode og tilpassede prosjekter som vil bidra til at kultur- og naturmiljøene oppleves mer helhetlige, så vil Sørlandets bli mange hakk mindre attraktivt. Økt attraktivitet kan også gi økte muligheter til at inntekter kan fordeles mer utover til flere, om folk og myndigheter er kreative.

Vår erfaring er at sikring av kulturminner, kultur- og naturmiljøer er de beste eksempler på god gjenbruk, samtidig som det øker sjansene for et vellykket nærings- og reiseliv, og styrker lokalsamfunnets forståelse for historie og kulturtradisjoner.

Kulturminner skaper gode Sommerminner - God sommer!

Fortidsminneforeningen, lokallag Aust-Agder
Styret v/Torgrim Landsverk
Leder