Lillesand - Hva slags sentrum vil vi ha?

Vi har i dag mottatt følgende leserinnlegg som et tilsvar til Roar Svarstad (FrP) sitt leserinnlegg. Leserinnlegget stod først på trykk i Lillesands-Posten og gir uttrykk for forfatterens meninger, les hele innlegget her:

I et innlegg i Lillesandsposten retter FrP-leder Roar Svarstad kritikk mot Fortidsminneforeningen og enkeltpersoner, og advarer mot at sentrum skal bli et «museum». Samtidig etterlyser han raskere behandling av byggesaker.

Dette bommer på det grunnleggende spørsmålet: Hva slags utvikling ønsker vi for Lillesand sentrum?

Som nyinnflytter til Lillesand – nettopp tiltrukket av den bevarte idyllen – undrer jeg meg ofte over irritasjonen og til tider aggresjonen mot dem som engasjerer seg for å ta vare på dette, slik mange har gjort gjennom en årrekke. På mine daglige turer med hunden kommer jeg jevnlig i prat med tilreisende fra fjern og nær, og mange av dem forteller at de nettopp har oppsøkt Lillesand på grunn av denne helheten – den særpregede trehusbebyggelsen og det autentiske bymiljøet.

For meg handler dette ikke om klagefrister, enkeltsaker eller trenering av prosesser. Det handler om noe langt mer prinsipielt: Hvilke kriterier legges faktisk til grunn når kommunen godkjenner bygg i et vernet bymiljø?

Lillesand sentrum er underlagt gode vernebestemmelser, nettopp fordi byen har en særegen trehusbebyggelse og et helhetlig kulturmiljø vi alle er stolte av. Disse rammene er vedtatt av lokaldemokratiet for å sikre at nye tiltak tilpasses eksisterende byggeskikk – i form, volum, detaljering og uttrykk.

Likevel ser vi at det i praksis godkjennes tiltak som ikke samsvarer med disse prinsippene.

Faglige vurderinger har flere ganger pekt på at enkelte prosjekter ikke er i tråd med kriteriene for bygningsmiljøet. Likevel konkluderes det med at dette «ikke er avgjørende». Men nettopp slike vurderinger er avgjørende. Lillesand sentrum er ikke stort, og hvert eneste tiltak vil ha betydning for helheten.

Hva skjer når man gradvis begynner å fire på kravene? Når hvert avvik isolert sett fremstår som lite, men summen over tid endrer hele karakteren på sentrum? Da handler det ikke lenger om å bevare et særpreg – men om å miste det.

Svarstad peker på tidsbruk som et problem. Men det er vanskelig å forstå at løsningen skal være å tillegge hensynet til byggeskikk og kulturmiljø mindre vekt. Effektiv saksbehandling er viktig, men kan ikke gå på bekostning av kvaliteten i vurderingene.

Respekt for vernebestemmelsene er heller ikke et forsøk på å gjøre sentrum til et «museum». Tvert imot handler det om å sikre at Lillesand fortsatt skal være Lillesand eller rett og slett vår felles identitet – også i fremtiden. Det er fullt mulig å ha to tanker i hodet samtidig: å bevare det verdifulle, samtidig som man utvikler videre.

Jeg skulle tro at et parti som vektlegger norske tradisjoner også ville være opptatt av nettopp dette.

God byutvikling handler ikke om å si ja eller nei til alt. Det handler om å forvalte fellesskapets verdier klokt – med åpenhet, forutsigbarhet og respekt for vedtatte rammer, og for våre lokale håndverks- og byggetradisjoner.

Hvis vi ikke klarer å stå ved disse rammene når det faktisk gjelder, sitter vi igjen med et enkelt spørsmål:

Hva var de egentlig verdt?

Med vennlig hilsen
Kristin Baatz