Trehusmiljøer og bygningsarven, Lillesand.

Vi har i dag mottatt følgende leserinnlegg som et tilsvar til Roar Svarstad (FrP) sitt leserinnlegg. Leserinnlegget stod først på trykk i Lillesands-Posten og gir uttrykk for forfatterens meninger, les hele innlegget her:

Kulturminne- og museumsplan for Lillesand som politikerne i kommunen vår har vedtatt å forholde seg til gjelder årene 2019-2030 Dette kan du og andre interesserte lese her:

«Den gamle trehusbebyggelsen er en av Lillesands største attraksjoner, når vi ser bort fra naturen selv. Det er disse bygningene som har festet bildet av Sørlandet på netthinnene, også for dem som er vokst opp med ferdighus fra 1960-tallet. Og selv om Lillesands nye boligfelt til dels har et mer moderne preg, er det ikke disse som blir fotografert. De er ikke turistmagneter. Det er stemningen av smårutete vinduer, blonder, hvitmalte trehus og sjø som trekker. Det er stemningen i Lillesands historiske sentrum, i Blindleia og i uthavnene. 

Byen er sårbar overfor ny arkitektur og små avvik som stadig beveger seg bort fra de opprinnelige røttene. En historisk stemning er nesten umulig å gjenskape.

Den tradisjonelle trehusbebyggelsen er et aktivum som må sikres gjennom vern, respekt og kjærlighet. En feil dør her, et vindu uten sprosser der - slik kan bebyggelsen gradvis forfalle til de billigste og enkleste løsningene inntil byen ender med å bli en billig utgave av seg selv. 

Mye av den tradisjonelle trehusbebyggelsen fra 17- og 1800-tallet er heldigvis bevart, både i sentrum og i resten av kommunen. Mange freda og verneverdige bygninger har kvaliteter som det er viktig å ta vare på.

Lillesand har etter manges mening den best bevarte trehusbebyggelsen på Sørlandet fra 17- og 1800-tallet. Mange av husene har godt bevarte hager. Pr. 2011 har Riksantikvaren vedtaksfreda 29 bygninger i Lillesand, de fleste av disse befinner seg i sentrumsområdet. 

I følge Riksantikvaren framstår Lillesand sentrum i dag som et dokument over seilskutetiden, med intakt 1800-talls bebyggelse og bymiljø som vitner om byens historie. Sentrum er preget av kulturminner og sammenhengende kulturmiljøer, og har et mangfold av kvaliteter som bør være premissleverandører i den videre sentrumsutviklingen.

I bevaringssammenheng står Lillesand overfor utfordringer knyttet til gapet mellom dagens krav og behov og hva den eldre bebyggelsen kan tilby. Tilbygg og andre bygningsendringer, fortetting og endringer gjennom små og store skritt gir utfordringer som kan være krevende å håndtere, ikke minst av stilmessig og estetisk art. 

Brannsikring av sentrum er en viktig oppgave. Status må kartlegges og planer utarbeides. Staten ved Riksantikvaren gir økonomisk støtte til dette arbeidet, og det er viktig at kommunen følger opp. Denne planen skal bidra til at dere som skal ta valg har regler å forholde dere til slik at Lillesands sentrum og uthavnene blir bevart etter klare retningslinjer.»

Lykke til med sentrumsutviklingen!

Dere har ALT å vinne – MYE å tape om ikke kloke valg blir tatt.

Som 86 åring inviterer jeg herved andre i kommunen som deler mitt syn til å komme på banen, jeg trenger flere ved min side for å bli hørt og bli tatt på alvor. Dere vet hvor dere finner meg.

I motsetning til Svarstad har jeg ikke myndighet til å få endret på planbestemmelsene som politikerne/lokaldemokratiet selv i sin klokskap og med hjerte for både Lillesand og uthavnene våre har vedtatt. Grunnen til at jeg brenner for Lillesands bygningsarv er fordi jeg er opptatt av at en skal kunne klare to ting om gangen, både utvikle og bevare, men da er det avgjørende at både håndverkere, forvaltning, arkitekter og politikere viser interesse og forståelse for lokale bygnings- og håndverkstradisjoner. Mister vi den kompetansen i byen vil fremtiden ikke klare både å utvikle og bevare, slik at Lillesands særegenhet, som er både vakkert og ulikt alle andre steder, blir tatt vare på.

Slutt å skyld på Fortidsminneforeningen, de gjør bare jobben de har ansvar for.

Ikke mindre en 10 kulturprisene har jeg mottatt for mitt engasjement og arbeid for bygningsvern gjennom 50 år. Den ene av dem er en Europeisk påskjønnelse -  Dette mener jeg forplikter og gjør at jeg ikke kan være taus og sitte med hendene i fanget. Håper av den grunn og med det som bakteppe at min stemme blir respektert og lyttet til i tider som dette.

Vennlig hilsen
Else Sprossa Rønnevig