Et kulturminnevern i krise.

Vern av kulturarven står ikke i veien for utviklinga. Den er grunnlaget for bygginga av «fræmtidens land».

Leserinnlegg av Kjell-Olav Masdalen. Innlegget ble først publisert her . Fortidsminneforeningen har fått tillatelse til å dele leserinnlegget her på våre nettsider.

Jeg ønsker det nye året velkommen med et vers av Bjørnstjerne Bjørnson. Etter to år med covid-19 har vi behov for å løfte blikket:

Norge, Norge,
blånende op av det grågrønne hav,
øer omkring som fugle-unger,
fjorde i tunger
inover did, som det stilner av.

Elve, dale
følges fra fjællene, skog-ås og li
langelig efter. Straks som det letter,
sjøer og sletter,
helgedagsfreden med tempel i.

Norge, Norge,
hytter og hus og ingen borge,
blidt eller hårdt,
du er vort, du er vort,
du er fræmtidens land.

Det er dette landet vi alle er glad i, og som mange av oss ønsker å bevare minner fra – uten at vi derved er fossiler. Dessuten ønsker vi å legge grunnlaget for «fræmtidens land». Det er ingen motsetning mellom å bevare og å bygge – to tidsdimensjoner som går hånd i hånd. Dette er viktigere i dag enn noensinne – når de nedbrytende krefter skal temmes og nytt grunnlag må legges.

Bjørnson traff spikeren på hodet: «Norge, Norge, hytter og hus og ingen borge». Det karakteriserer landets kulturarv. Når vi reiser i Europa, eller bare til våre naboland, lar vi oss imponere av høgreiste borger og overdådige slott, slikt som vi må leite etter med lys og lykte her i landet. Det vil si – også i Norge har vi borger og slott – men av heilt andre kategorier enn bygninger som representerer makt, utnytting og overgrep. Jeg tenker naturligvis på fabrikkbygninger, kraftverk og oljerigger som har lagt det økonomiske grunnlaget for velferdsstaten og det demokratiske Norge – og som vil trygge livet vårt inn i alderdommen.

Mange av disse kulturminnene er sterkt trua i dag – i stor grad fordi utviklinga har gått fra dem – tilsynelatende. De markante fabrikkbygninger i teglsteinsarkitektur fra tida før og etter 1900 er ikke lenger hensiktsmessige i moderne produksjonsprosesser. De storslåtte kraftverksbygningene fra første halvdel av 1900-tallet erstattes av mindre og mer effektive generatorer lagt i fjellhaller. Oljeplattformene blir mest sannsynlig skrota når deres tid er omme – kanskje fordi de representerer ei historie de historielause helst vil glemme.

Likevel har mange av disse byggverka stor overlevelsesevne knytta til sin storslått arkitektur og evne til gjenbruke. Vemork kraftstasjon, som kan konkurrere med en hvilket som helst borg på fjelltoppene langs Rhinen, rommer i dag Norsk Industriarbeidermuseum. Fabrikk- og verkstedbygninger langs Akerselva, Trondheims mekaniske Verksted og Hunsfos Fabrikker i Vennesla skaper liv og røre i nye byrom. Over heile landet kan en finne gamle og umoderne bygninger som har fått nytt liv ved hjelp av idérike menneskers evne til å se forbi problemene.

Det er ikke de storslåtte kraftverka eller teglsteinsfabrikkene i bystrøka som bekymrer meg. Det er de mindre synlige bygga i utkantstrøka som gir grunn til bekymring. Langs nedre del av Gjerstadvassdraget ligger spora etter norsk industrihistorie som perler på ei snor: Sagbruka fra 1600-tallet, jernverket på Eikeland (1706), tremassefabrikken i Stifoss (1893) og tremassefabrikken på Søndeled (1907). Spora etter sagbruka er nesten borte. Etter jernverket er det bevart noen våningshus som fortsatt har funksjon som boliger eller feriehus. Av driftsbygningene ser en bare enkelte murrester i grunnen. Det sekundære er tatt vare på, det primære er tapt.

I Stifoss og på Søndeled kan produksjonsbygninger fortsatt reddes, avhengig av folks evne til å se mulighetene, men også avhengig av offentlige organer og kulturminnevernets evne til å stille opp.

Gjerstad kommune har så langt vist størst vilje til det. Men de er heilt avhengig av at andre spiller med på laget, så som Fossberg Kraft, de nye eierne i Stifoss, og det offentlige kulturminnevernet.

På Søndeled er det utbyggingskåte entreprenører som utgjør den største faren. Lokale aktører og Porta Risør er allerede begynt å «snakke ned» bygningene: De er så dårlige at de må rives. Risør kommune har ikke fått ferdig den kulturminneplanen de har arbeid med i mange år, og de har heller ikke greid å ta i bruk det grunnlagsarbeidet som er lagt ned i Flerbruksplanen for Gjerstadvassdraget (1996) og Plan for tettstedsutvikling i Søndeled (2003). Ting har fått lov til å drive til utfordringene tårner seg opp. Så det ser ut til at de skal feire Risørs 300-årsjubileum i 2023 i en setting der byen er seg sjøl nok og ikke vet hva den er runnen av.

Riksarkivaren har en standardformulering når ho vil fraskrive seg ansvar: «Ikke av nasjonal interesse», et maktspråk mer enn en bevaringskategori. Den viktigste aktøren burde ha vært Agder fylkeskommune, den som skal favne heile Agder. Men kulturminneseksjonen fungerer mest som et byråkratisk redskap som ikke makter mer enn å antyde at de vil ha et ord med i laget. Det er politikerne og administrasjonens ledelse som vingeklipper kulturminnevernet, som ikke får de nødvendige redskaper og midler til å drive aktivt og fremadrettet vern.

I tillegg kommer at ulike interesser står imot hverandre, særlig kulturvern og naturvern, og dessuten naturvern mot lokalsamfunnets interesser. Ja til og med naturvern står imot miljøvern, anadrom fisk mot miljøvennlig energi. Går en nærmere inn i konfliktstoffet vil en raskt kunne se at mange av disse motsetningsforholda er konstruerte og kunne ha vært løst dersom en valgte dialog framfor konflikt.

Her burde Statsforvalteren være en viktig aktør som brubygger, der den fremste oppgave er å finne løsninger som i størst mulig grad ivaretar ulike interesser – som til sjuende og sist er våre felles interesser. I stedet velger Statsforvalteren ensidig å bakke opp naturvernet de sjøl har ansvar for, og som har en langt sterkere stilling i administrasjonsapparatet enn kulturminnevernet har. Da er det gitt at Olje- og energidepartementet som ankeinstans velger fisk framfor miljøvennlig energi, sjøl om de kunne ha fått begge deler. Dette blir nesten tragikomisk når en ser at utbyggingsinteresser nå kaster øynene på verna vassdrag.

Det er ikke tilfeldig at kulturminnevernet er lagt til Miljøverndepartementet. Det er mange berøringspunkter mellom de to verneområda. Men det kan virke som de ikke snakker sammen i departementet. Det dreier seg egentlig om makt. Er det noen som kan huske når miljøvernministeren sist snakka om bevaringsverdige kulturminner, bortsett fra da Thorbjørn Berntsen for mange år sia sa at «Riksarkivaren er f … meg ingen smørfabrikk».

De private aktørene kan heller ikke fri si seg fra ansvaret for våre kulturminner. Men de gjør det. «Vi kan ikke ta vare på fartøyer på hvert nes», sa stortingsrepresentant og skipsreder Jens Marcussen da vi som styret i Norsk Forening for Fartøyvern lobba på Stortinget for mer penger til bevaring av de siste rester av sjøfartsnasjonens fremste kulturminner. «Jeg har nok skip», sa skipsreder Atle Bergshaven da jeg foreslo å bringe det siste representative fartøyet for norsk utenriksfart, «Hamen», til Grimstad som markør for det planlagte sjøfartsmuseet der.

Det er ikke vanskelig å finne mange eksempler på at skipsredere, fabrikkeiere og andre fra samfunnets ellers støttende sjikt henter store gevinster ut av felles ressurser og andres arbeid, og naturligvis også egen kapital og knowhow. Men det er ikke de som bidrar til at verneverdige bygg langs Gjerstadvassdraget blir tatt vare på. Det gjør imidlertid de private huseiere, slik vi ser det på Eikelands verk, Stifossmoen og i Hagane – og i mange andre sammenhenger.

Vern av kulturarven står ikke i veien for utviklinga. Den er grunnlaget for bygginga av «fræmtidens land». Og kulturvern er miljøvern.

Kjell-Olav Masdalen
Historiker