Klage på vedtak om riving av viktig kulturminne i 100-metersbeltet - Indre Maløya 14 (Gnr. 6 bnr. 9), Grimstad kommune.
Vi sendte i går inn følgende klage i forbindelse med rivningstillatelse av viktig kulturminne i 100-metersbeltet i Grimstads skjærgård, les hele klagen her:
Det vises til vedtak av 11. september 2024 i Kommunestyret i Grimstad kommune hvor det ble gitt tillatelse til riving av eksisterende 3 stk bygg på Indre Maløya 14. Det vises videre til deres vedtak i sak 2022/6517 som ble påklaget og klagebehandlet av Statsforvalteren som omgjorde i deres sak 2023/3992. Videre vises det til vår e-post datert 1. oktober 2024 hvor vi påklaget vedtaket men at mer informasjon vil bli ettersendt i dette dokumentet.
Fortidsminneforeningen er en frivillig organisasjon som har som formål å arbeide for langsiktig bevaring av vårt lands kulturminner og kulturmiljøer, samt å skape allmenn forståelse for verdien av disse. Foreningen arbeider i hovedsak gjennom frivilligheten. Våre hovedoppgaver er å forvalte våre historiske eiendommer, arbeide for å styrke tradisjonshåndverket og bygningsvernet, engasjere oss i lokale vernesaker og påvirke kulturminnepolitikken i Norge.
Vår konklusjon: Siden Statsforvalteren i 2023 omgjorde kommunens rive- og byggevedtak kan vi ikke se at det har skjedd endringer, det ønskes fortsatt å rive og en har uttalt at en ønsker å søke om å sette opp et nytt bygg så raskt det er gitt rivningstillatelse. Saken har således ikke endret seg, annet enn at man velger en annen fremgangsmåte.
Ved forrige klagebehandling ble kulturminnet vurdert til å ha høy lokal verneverdi, men siden da har det kommet flere nye momenter rundt verdien av kulturminnet som gjør at vi mener verdien har økt til nasjonal - minimum regional verdi, dette må undersøkes nærmere av Agder Fylkeskommune. Vilkårene for dispensasjon er da ikke til stede for å gi tillatelse til riving, da det ikke foreligger særlige grunner som bestemmelsen krever idet riving vil bety en vesentlig reduksjon av viktige kulturmiljøhensyn som etter loven skal hensyntas.
I nasjonal sammenheng er Indre Maløya 14 et viktig eksempel på en, i bevaringssammenhenq underrepresentert, kategori fritidsbolig fra 1920-tallet, bygget som en hytte og først eid av en viktig aktør i norsk industribygging i utlandet fra 1891 til 1936. I lokal sammenheng var Kristen Helmer en generøs mann som la igjen store goder som allmenheten i dag og i fremtiden vil nyte godt av. Indre Maløya 14 er det siste gjenværende bygde kulturminne etter Helmerslekten. Kristen Helmers grav ble bekostet av Grimstad kommune og Byselskapet, og hans grav er i dag vernet, noe som sier svært mye. Indre Maløya 14 er derfor svært viktig å bevare for fremtidige generasjoner.
Miljøhensynene rundt riving av kulturminnet er heller ikke vurdert og tilstandsvurderingene har ingen troverdighet slik de i dag fremstår. Vi har bedt om at ny tilstandsvurdering gjøres av håndverkere med kompetanse på eldre bygg og vi har tilbudt oss å bekoste dette arbeidet uten å bli hørt. Lovens krav til en opplyst sak anses derfor heller ikke som oppfylt.
Vi er sikre på at istandsetting og ombruk er mulig og grunnet at lovens krav ikke er oppfylt har vi heller ikke annet valg enn å nok en gang påklage saken til Statsforvalteren. Vi ønsker på ny å invitere til dialog med tiltakshaver om hvordan kulturminnet kan sikres.
For et sammendrag av klagen, se siste side.
PROSESS & SAKSDOKUMENTER:
Ansvarlig søker er Bull & Co Advokatfirma AS i Oslo og Marius Egeland Arkitekter AS på vegne av tiltakshaver Knut N. Tønnevold Ugland. Søknaden er datert 21. februar 2024.
Tidligere klagebehandling:
Det er viktig for denne klagebehandling at man kjenner godt til forrige klage og vedtak i forrige klagebehandling, da mye fortsatt gjelder for denne klagen:
Endring av søknadens innhold siden forrige klagebehandling:
Forrige klagebehandling var basert på søknad om riving og oppføring av våningshus og dispensasjon fra arealformål og 100-metersbeltet. Nå søkes det kun om riving av våningshus, samtidig som at man i søknaden datert 21. februar 2024 fra Bull & Co Advokatfirma AS og i følgebrevet fra Marius Egeland Arkitekter AS datert 12. mars 2024 begge sier følgende:
På vegne av […] for riving av eksisterende bebyggelse på eiendommen, for å senere oppføre ny fritidsbebyggelse på eiendommen.
Det er således vanskelig å se at det har kommet nye momenter i saken, annet enn at man denne gangen har en helt annen tilnærming for å oppnå akkurat det samme.
Videre bør det nevnes at en eventuell rivingstillatelse vil være gyldig i tre (3) år, i denne tiden kan tiltakshaver eventuelt søke om oppføring av ny fritidsbolig og skulle en ikke få en slik tillatelse så er det trolig også liten sannsynlighet for at rivningstillatelsen gjennomføres. Sjansen for at eiendommen vil gå tilbake til “jomfruelig mark” må således anses minimale.
Skal søknaden godkjennes blir spørsmålet da hva som vil skje med allmenhetens troverdighet til lokal forvaltning i slike saker siden Statsforvalteren ved forrige vedtak omgjorde Grimstad kommune sitt vedtak, da blant annet basert på at kulturmiljøet ble ansett å ha høy lokal verneverdi. Spørsmålet videre for denne klagen blir videre om kulturmiljøets verneverdi har økt til regionalt eller nasjonalt nivå siden forrige vurdering?
Kuturminnets tilstand og tiltakshavers tilstandsrapporter:
I gjeldene søknad vises det på ny til samme tilstandsrapporter som etterhvert kom frem og ble benyttet ved forrige klagebehandling. Det vises på ny til våre vurderinger i forrige klage datert 5. april 2023, samt i uttalelser per e-post datert 20. oktober 2023 til Statsforvalteren i Agder grunnet ny tilstandsrapport fra Erik Sørensen AS utskrevet 29. august 2023 og befaringsrapport fra Pelias Norsk Skadedyrekontroll AS v/Tor Ole Dalen datert 31. august 2023.
I vår e-post til Statsforvalteren i Agder datert 20. oktober 2023 skrev vi blant annet følgende:
Befaringsrapporten fra Pelias Norsk Skadedyrkontroll AS datert 31. august 2023, og tilstandsrapporten fra Erik Sørensen AS datert 29. august 2023, synes i korthet som svært lite dokumentert og gir etter vår vurdering ikke grunnlag for å si at kulturminnet er rivningsklart.
Beskrivelsene er svært begrensede og runde, og det vedlegges ingen dokumentasjon i form av foto, målinger av fukt, osv. Rapportene sier at de undertegnede sakkyndige har vært på adressen og undersøkt forholdene, og derfor var det svært overraskende at rapportene ikke var fyldigere og bedre dokumentert.
Tilstandsrapporten fra Erik Sørensen AS sier at rapporten er basert på undersøkelsesnivå 1 som er laveste detaljeringsnivå. Det sies at det skal tas tilfeldige stikktakninger i dette detaljeringsnivået, men vi kan ikke se dokumentasjon fra eventuelle stikktakninger. De avvik som er funnet og avmerket TG3 (rødt nivå) er avvik som etter vår mening enkelt kan utbedres og som må anses som vanlig vedlikehold på ethvert bygg som har vist kvalitet og stått så lenge som dette har.
At det kan forekomme maur og soppangrep er ikke usannsynlig når vi ser nyere foto fra kulturminnet, hvor busker og trær får gro tett inntil husveggene. Slik vegetasjon helt inntil husveggene skaper gode forhold for at fukt blir sittende uten mulighet for nødvendig opptørking. Enkle forebyggende tiltak for å sikre bedre opptørking vil være å fjerne busker og trær tett inntil husveggene. Er for eksempel utvendige luker til kjeller tettet igjen, vil det også kunne skape fuktige forhold i kjeller og med det gode forhold for skader og angrep. Er det andre årsaker, slik som lekkasje fra tak, er disse mulige å reparere.
Det sies at det er påvist stokkmaur, men om det er stokkmaur i hele huset sies det ingenting om. Stokkmaur pleier å holde seg til et begrenset område rundt et råteangrepet trematerial. Stripet borebille som angrep i bjelkelag mot kjeller (slik vi oppfatter tilstandsrapporten) kommer gjerne av at kjeller er kald, fuktig og dårlig luftet. Dette er igjen skader som vi med stor sikkerhet kan si er mulig å utbedre.
Forholdene disse rapportene beskriver vil etter vår vurdering på ingen måte tilsi at dette eldre kulturminnet er kondemnabelt og må rives. Det er god grunn til å tro at byggets opprinnelige del er oppført med materialer av betydelig bedre kvalitet enn det som i dag er å få tak i. Ingen bygg er vedlikeholdsfrie (heller ikke nye), og en må derfor kunne forvente et visst vedlikeholdsbehov og mindre istandsettinger på bygg eldre enn 100 år.
Kompetansen og forståelsen rundt eldre bygg er dessverre synkende og det ville derfor vært naturlig at i denne saken fikk inn vurderinger fra fylkeskommunens kulturminnevernavdeling, eventuelt sammen med en tradisjonstømrer med fagkompetanse på eldre og freda bygg, som kunne avklart kulturminnets verdier og om bygget bør rives eller ikke.
Det er dette vi har etterlyst hele veien da Grimstad kommune unnlot å be om en uttalelse fra fylkeskommunen slik planverket sier en skulle ha. Slik vi kan se det har hverken tidligere uttalelser, eller nå de nye rapportene fra august, kulturmiljøfaglig- eller håndverkskompetanse på eldre bygg som kunne besvart spørsmålene vi har etterlyst.
Vi håper derfor at tiltakshaver kontakter Agder fylkeskommune v/kulturminnevernavdelingen for en befaring for å avklare kulturmiljøverdiene, og for å avklare byggets tilstand og hva som eventuelt må til for å få satt det i stand. Vi oppfordrer ellers tiltakshaver til å foreta enkle forebyggende tiltak som blant annet å fjerne busker og trær inntil husveggene, samt å åpne eventuelle tette små luker til kjeller for å sikre bedre lufting og mulighet for opptørking, og med det sikre at forfallet stanses.
[…] Vi har stor tro på at tiltakshaver her kan få realisert sine behov for eiendommen, samtidig som at en med stolthet, kunnskap og respekt for historien før oss reparerer og gjenbruker dette viktige kulturminnet.
Vi viser videre til Agder Fylkeskommune sin uttalelse datert 6. desember 2023 hvor de blant annet skrev følgende:
Vi vil også påpeke at takstrapporter som regel ikke er tilstrekkelig for å vurdere tilstand på eldre bygninger. Disse er vurdert opp mot kravene i teknisk forskrift, noe som i liten grad er relevant på bygninger fra denne perioden. I dette tilfellet burde det vært hentet inn tilstandsvurdering og kostnadsoverslag for istandsetting av bygningene fra en tradisjonshåndverker. Det finnes en egen NS- standard for tilstandsvurdering av fredete og verneverdige bygninger som bør ligge til grunn for arbeidet […].
Det er en rekke nyere forskningsprosjekter som viser miljøgevinstene av å bevare eksisterende bebyggelse fremfor å bygge nye. Dette kan blant annet leses om på Fortidsminneforeningen, Riksantikvaren, Grønn byggallianse og Sintef sine hjemmesider: […].
Da vi i vår ble klar over tiltakshavers nye rivningssøknad og hele tiden har ment at man kan klare å både bevare et viktig kulturminne og å gi tiltakshaver mulighet til å få oppfylt sine bruksbehov sendte vi kommunen, med kopi til Agder Fylkeskommune og Statsforvalteren, en e-post 25. mars 2024 hvor vi blant annet sa følgende:
Tiltakshaver viser til plan- og bygningslovens §19-2 andre ledd om at det ikke foreligger grunnlag for å avslå søknaden. Dette medfører ikke riktighet, selv om Agder fylkeskommune ikke har gitt kulturminnet regional eller nasjonal verdi. Fordelene ved å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene, det er ikke tilfellet i denne saken. En rivning vil gi tap av viktige kulturminneverdier og videre er det ikke gjort sammenlignbare klimagassberegninger ved avveininger mellom ombruk og riving/nybygging.
Tilstandsrapportene som ny rivesøknad viser til har allerede vært gjennomgått i klagesaken som var til behandling hos Statsforvalteren. Befaringsrapporten fra Pelias Norsk Skadedyrkontroll AS datert 31. august 2023, og tilstandsrapporten fra Erik Sørensen AS datert 29. august 2023, synes i korthet som svært lite dokumentert og gir etter vår vurdering ikke grunnlag for å si at kulturminnet er rivningsklart.
Beskrivelsene er svært begrensede og runde, og det vedlegges ingen dokumentasjon i form av foto, målinger av fukt, osv. Rapportene sier at de undertegnede sakkyndige har vært på adressen og undersøkt forholdene, og derfor var det svært overraskende at rapportene ikke var fyldigere og bedre dokumentert.
Tilstandsrapporten fra Erik Sørensen AS sier at rapporten er basert på undersøkelsesnivå 1 som er laveste detaljeringsnivå. Det sies at det skal tas tilfeldige stikktakninger i dette detaljeringsnivået, men vi kan ikke se dokumentasjon fra eventuelle stikktakninger. De avvik som er funnet og avmerket TG3 (rødt nivå) er avvik som etter vår mening enkelt kan utbedres og som må anses som vanlig vedlikehold på ethvert bygg som har vist kvalitet og stått så lenge som dette har.
At det kan forekomme maur og soppangrep er ikke usannsynlig når vi ser nyere foto fra kulturminnet, hvor tiltakshaver lar busker og trær får gro tett inntil husveggene. Slik vegetasjon helt inntil husveggene skaper gode forhold for at fukt blir sittende uten mulighet for nødvendig opptørking. Enkle forebyggende tiltak for å sikre bedre opptørking vil være å fjerne busker og trær tett inntil husveggene. Er for eksempel utvendige luker til kjeller tettet igjen, vil det også kunne skape fuktige forhold i kjeller og med det gode forhold for skader og angrep. Er det andre årsaker, slik som lekkasje fra tak, er disse mulige å reparere.
Det sies at det er påvist stokkmaur, men om det er stokkmaur i hele huset sies det ingenting om. Stokkmaur pleier å holde seg til et begrenset område rundt et råteangrepet trematerial. Stripet borebille som angrep i bjelkelag mot kjeller (slik vi oppfatter tilstandsrapporten) kommer gjerne av at kjeller er kald, fuktig og dårlig luftet. Dette er igjen skader som vi med stor sikkerhet kan si er mulig å utbedre. På generelt grunnlag kan en si at det nesten ikke finnes et eldre bygg langs kysten som ikke har noen form for angrep av stripet borebille, det er imidlertid veldig sjeldent at det gir noen særlig svekkelse av konstruksjonen.
Forholdene disse rapportene beskriver vil etter vår vurdering på ingen måte tilsi at dette eldre kulturminnet er kondemnabelt og må rives. Det er god grunn til å tro at byggets opprinnelige del er oppført med materialer av betydelig bedre kvalitet enn det som i dag er å få tak i. Ingen bygg er vedlikeholdsfrie (heller ikke nye), og en må derfor kunne forvente et visst vedlikeholdsbehov og mindre istandsettinger på bygg eldre enn 100 år.
Kompetansen og forståelsen rundt eldre bygg synes i enkelte områder dessverre som synkende og det ville derfor vært naturlig at man i denne saken fikk inn vurderinger fra fylkeskommunens kulturminnevernavdeling, eventuelt sammen med en tradisjonstømrer med fagkompetanse på eldre og freda bygg, som kunne avklart om bygget må rives eller om det kan transformeres og gis en ny bruk. Det finnes også en egen NS-Standard (NS-EN-16096) for tilstandsvurdering av fredete og verneverdige bygninger som bør ligge til grunn. Det er en rekke nyere forskningsprosjekt som viser miljøgevinstene av å bevare eksisterende bebyggelse fremfor å bygge nye.
Slik vi kan se det har hverken tidligere uttalelser eller nå ny søknad om å få rive kulturminnet, nødvendig kulturmiljøfaglig- eller håndverkskompetanse på eldre bygg som kunne besvart spørsmålene vi har etterlyst.
DIALOG og EN UTFORDRING:
Vi har gjennom hele klagebehandlingen av tidligere søknad om rivning gjort det tydelig at vi mener man ved transformasjon og ombruk kan sikre alles interesserer inkl. tiltakshavers behov, dette mener vi fortsatt. Hvorfor dette er en interessekonflikt har vi aldri forstått og vi skulle ønske det hadde vært større vilje til dialog og lære av hverandres kompetanser og styrker. Vi er sikre på at denne saken kan bli en suksesshistorie.
Vi oppfordrer derfor tiltakshaver til å gå i dialog med fagkompetanse hos Agder fylkeskommune v/kulturminnevernavdelingen og/eller sammen med en eller flere håndverkere som har fagkompetanse på eldre og freda bygg for en befaring for å avklare mulighetene for istandsetting, transformasjon og ombruk av hovedbygget som har en viktig historie som per i dag gir kulturminnet høy lokal verneverdi.
Om det bidrar til økt vilje fra tiltakshavers side så dekker vi gjerne kostnadene for at to håndverkere som har dokumentert fagkompetanse innen eldre og freda bygg tar en befaring og vurdering av kulturminnet og mulighetene for transformasjon og ombruk.
Etter denne e-posten hørte vi dessverre aldri noe tilbake fra Grimstad kommune eller tiltakshaver. I saksfremlegget datert 2. juli 2024 skriver Grimstad kommune blant annet at ansvarlig søker har følgende redegjørelse til merknaden:
Vi finner imidlertid grunn til å påpekes at verneverdien og tilstanden til tiltaket som omsøkes revet, allerede har vært gjennom en grundig saksbehandling hos kommunen, Fylkeskommunen og Statsforvalteren. Det er fortsatt slik at vernestatus tilsier at det er kommunen som vurderer verneverdien ut fra et lokalt perspektiv. Dette er allerede gjort i saken. Det framstår derfor som en unødig ressursbruk fra både tiltakshaver og nevnte offentlige instanser, at lokalforeningen igjen tar omkamp på det samme spørsmålet. Dette gjelder særlig når det ikke framføres noen nye argumenter eller presenteres nye opplysninger. Om de konkrete merknadene bemerkes det at de foreliggende rapportene er utarbeidet av sakkyndige som har vært til stede og inspisert bygningene. Begge konkluderer entydig på bygningen er kondemnabel. Lokalforeningens argumentasjon er basert på påståtte observasjoner fra fotografier, og en generelle spekulasjoner på omgang. Det framstår som noe selvmotsigende at Lokalforeningen stadig utvider kravet til dokumentasjon fra de sakkyndige samtidig som de selv framfører relativt spekulative argumenter og vurderinger. Det er videre grunn til å påpeke at vurderingene fra de sakkyndiges side er dagens tilstand på bygningen. De tiltak som Lokallaget anfører som alternativ vil ikke i seg selv reversere dagens tilstand. I tillegg er ikke basert på en faglig vurdering av årsak til tilstanden, men teoretiske spekulasjoner over årsak til at bygningen er i den stand den befinner seg i. Vi kan heller ikke se at Lokallaget denne gangen heller kan få gjennomslag for at rivning skal avslås ut fra hensynet til utslipp av klimagasser. Bygningen vil måtte total rehabiliteres, og det er da vanskelig å hvilke besparelser dette vil utgjøre for klimaet. Vi kan heller ikke se at denne merknaden fra Lokallaget gir grunnlag for det iverksettes ytterligere utredninger fra Fylkeskommunen eller andre sakkyndige. Fra denne siden anføres det at Lokallaget legger en lang lavere terskel for å kreve bevaring og omfattende undersøkelser for eldre bygge med lav til ingen kulturverdi, enn det vernereglene legger opp til.
Vi vil til slutt bemerke at Lokallagets etterlysning av dialog framstår som noe kunstig, ettersom den baserer seg på at denne tar utgangspunkt i at Lokallaget får gjennomslag for sine synspunkter, og tiltakshaver bekoster en rehabilitering i samsvar med dets ønsker. Vi kan ikke se at det er faktisk eller rettslig grunnlag for en endret vurdering av bygningens verneverdi eller tilstand.
Vi registrerer her tiltakshavers holdning og gjentakelser av det man tidligere har sagt. Det er umulig å kunne forholde seg til tilstandsrapporter som i det minste burde hatt foto av de påstander som fremheves.
Vi beklager forøvrig at tiltakshaver ikke er villig til å ta i mot gratis råd og ønsker om å finne gode løsninger fra en frivillig organisasjon som har lang erfaring innen bygningsvern og således også har stor kunnskap innen bygningsvern, gjenbruk og hva som er mulig å reparere.
Derfor er det også umulig å se at opplysningskravet som ligger i Forvaltningslovens §17 er oppfylt.
KULTURMILJØETS VERNEVERDI:
Tiltakshaver påpeker i ny søknad om riving at siden kulturminnet “kun” har fått høy lokal vernestatus så er det opp til Grimstad kommune å bestemme, dette er vi på generelt grunnlag enig i. Derimot må det påpekes slik også Agder Fylkeskommune sa i sitt høringssvar i forbindelse ved forrige klagebehandling den 6. desember 2024 at:
Vi stiller oss bak Fortidsminneforeningen vurdering om at manglende kulturmiljøplan for Grimstad gjør forvaltningen av kommunens kulturmiljøer utfordrende. Det hadde vært naturlig at verneverdiene på Maløya ble utredet i en kulturmiljøplan. Kulturmiljøplaner er blant annet ment som et hjelpemiddel for kommunen til å være bevisst på, og å sikre kulturmiljøer av lokal verdi i plan- og byggesaker.
Kulturmiljøplanen for Grimstad kommune er fortsatt ikke utført selv om man i 2015 fikk midler til dette og selv om vi kan dokumentere at man også nå i 2024 fikk tilbud om å søke om midler, uten å søke. Grimstad kommune har således tatt et bevisst valg om at de ikke har kulturmiljøverdier, noe som ikke er troverdig.
Siden forrige klage har vi i Fortidsminneforeningen fått inn mer informasjon som tilsier at verneverdien har økt fra lokalt til nasjonal eller minimum regional verdi, slik at rivningssøknade ikke oppfyller dispensasjonskravet i plan- og bygningslovens §19-2. Vi vil redegjøre for det mer under.
FRITIDSBOLIGER SOM KULTURMINNER:
Fra nasjonalt hold har man i år begynt å jobbe med en ny bevaringsstrategi for kystens kulturmiljøer, og hvor ferie og friluftsliv er en del av denne. Arbeidet med denne strategien er fortsatt ikke ferdigstilt men er viktig fordi kulturminnet i denne saken ble bygget som en fritidsbolig på 1920-tallet. Fritidsboliger før 2. verdenskrig var svært sjelden. Kulturmiljøforvaltningen nasjonalt og regionalt har de senere år blitt mer opptatt av å sikre kulturminner fra ulike kategorier, og bygg som ble bygget som hytter er eksempler på en underrepresentert kategori i bevaringssammenheng.
Vi kontaktet Riksantikvaren ved seniorrådgiver Kristine Lehn sommeren 2024 om en oversikt over alle freda bygg fra 1920-30-tallet i Norge som ble bygget som fritidsboliger/sommerboliger. Tilbakemeldingen var at de ikke har en oversikt og tall for den faktiske situasjonen. Som en del av bevaringsstrategien ønsker de å gå gjennom eksisterende registreringer for å få en nøyere oversikt over hvilke objekter som i sin tid ble bygget som hytter og fritidsboliger, men dette vil ta noe tid.
Vi mener derfor at det med stor sannsynlighet vil fremkomme at der er få freda kulturminner som i sin tid ble bygget som fritidsboliger/hytte/sommerbolig fra 1920-30-tallet (en må altså se på byggets historikk), noe som derfor etter vår mening styrker kulturminnets verdi til å ha nasjonal, minimum regional, verdi.
Uavhengig av status er det derfor viktig at kulturmiljøforvaltningen og kyndige som kan eldre og historiske bygg får muligheten til å befare/vurdere eiendommens tilstand og at det gis tid og rom til å avklare hvor mange slike kulturminner som finnes i Agder/Norge og hvorvidt hytten på Indre Maløya 14 har en verdi utover "høy lokal".
Vi tar med et eksempel på lokalt vern et annet sted i fylket. I Arendal kommune og på Merdø hvor det lokalt er gitt et strengt vern er det hovedsaklig hus fra 1659-1900, men man har også tatt med de to første fritidsboligene fra 1920-tallet. Disse to er altså i prinsippet like mye vernet som de eldre husene, mens hyttene fra etterkrigstiden ikke er vernet.
KRISTEN HELMER (1860-1936) - Kulturminnets første eier:
Da vi våren 2023 vurderte hvorfor det var viktig å påklage rivningsvedtaket så var Helmer en viktig begrunnelse. Da hadde vi liten eller nær ingen kunnskap om denne personen, med unntak av vi forstod hans store betydning for Grimstad og at allmenheten i dag har tilgang på skjærgården som i mindre grad har blitt privatisert enn andre steder langs kysten.
Utover det vi nevnte om Helmer ved forrige klage er blant annet følgende nytt:
Kristen Helmer kan ofte forveksles med Christen Helmer, dette er viktig å huske på når en undersøker historikken rundt Kristen Helmer som ble født i 1860 og hadde fire søsken som alle vokste opp i Grimstad. For å tydeliggjøre hvem første eier av Indre Maløya 14 var, kan en lese mer om den aktuelle Kristen Helmer og hans slekt i Norge her.
Helmers søster Elisabeth (f. 1854 d. 1920) ble en av Grimstad og regionens mest kjente fotografer. Der finnes trolig flere tusen fotografier etter henne i det man kaller Fløistad samlingen. Bildene eies av Grimstad kommune og ligger i dag på KUBEN for skanning og registrering, men vi er informert om at man vil gjennomgå fotografier etter andre fotografer før fotografiene etter Elisabeth Helmer. Da Elisabeth døde i 1920 er det lite trolig at man vil finne foto fra Indre Maløya 14 som skal ha blitt bygget på 1920-tallet, men at der vil være foto av hennes bror er av stor sannsynlighet.
Etter studiene får Kristen Helmer jobb som kontorist i Kristiania (Oslo), her blir han oppdaget for sitt talent av Mustad & Søn, som etterhvert håndplukker Helmer til stillingen som direktør for Mustad & Søn sin nye fabrikk i Duclair - Frankrike hvor det ble produsert blant annet spiker. Stillingen som direktør innehar han fra fabrikkens åpning i 1891 til hans død i 1936.
Mustad & Søn er et av Norges eldste industriselskaper med opprinnelse i Gjøvik i 1832. Mustad har tidligere laget blant annet spiker, margarin og jernvarer, men er i dag mest kjent som verdens største produsent av fiskekroker med eksport til over 160 land. Mustad & Søn representerer en ubrutt linje av innovasjon og markedstilpasning fra Hans Mustad sin oppdagelse og anerkjennelse av Mathias Topp sin form og fabrikkeringsforståelse frem til i dag. De hadde opptil 26 fabrikker i verden før 2. verdenskrig. En helt særegen produksjonskultur bygget på lokale ressurser sine markedsfordeler. Denne kulturen er også i dag relevant og står som et klart markedsfortrinn. All kommunikasjon med fabrikkene i utlandet gikk etter Hans Mustad sin død i 1918 til konsernets kontor i Sverige.
I Duclair (Frankrike) integrerer Helmer seg til sitt nye bosted. I 1896 står han oppført som kandidat for “Touring-club de France”, en da ung forening for sykkelentusiaster som hadde som mål å utvikle sykkelturisme etter en engelsk modell. Han blir også å finne som en aktiv hundeoppdretter og han er jevnlig på hundeutstillinger i både Normandie og England.
Clarin Mustad (en av fem Mustad brødre), hadde en større bolig nær sin fabrikk i Duclair. Helmer bodde her og delte både tak og måltider når Mustad familien var tilstede i Duclair. Mustad fikk i 1917 produsert bilen «Giganten» som hadde seks hjul og som ble benyttet når han var i Duclair. Bilen fikk stor oppmerksomhet og Helmer og hans ansatte var faste passasjerer. Bilen står i dag utstilt på Norsk Vegmuseum i Lillehammer.
Clarin Mustad kjøper i juni 1936 slottet «Manoir des Zoaques» i Yainville like utenfor Duclair for 900 000 Francs. Dette stedet var tidligere eid av den franske dramatikeren Sacha Guitry (1912-1920) som var god venn med den verdenskjente kunstneren Claude Monet (f. 1840 d. 1926). I følge magasinet Architectural Digest skal Claude ha designet hagen her, samt også malt eller fått ideen til et av sine største og siste livsverk, vannliljene. Vi har kontaktet dagens eier av Manoir des Zoaques for å få verifisert/av-verifisert disse opplysningene. Eiendommen ble okkupert av Nazi-regimet under 2. verdenskrig og benyttet blant annet av General Friedrich Paulus.
Kong Olav V av Norge besøkte eiendommen 25. september 1962, da fortsatt eid av Mustad som solgte stedet i 1975.Fabrikken i Duclair hadde i begynnelsen en god del problemer med å få produksjonen av hesteskospiker til å fungere godt. De slet med klager og kvaliteten på produktene. Helmer var pågående overfor Hans Mustad for å få orden på dette. Han var så pågående at han til slutt fikk forbud mot å sende flere klager. Dette var noe Helmer trosset og det medførte at selveste Mathias Topp og Peder Løkken (som hadde utviklet og konstruert maskinene) ble sendt ned for å ordne opp. Man fikk ikke helt orden på dette og Hans Mustad måtte selv komme ned. Problemene var så omfattende at fabrikken ble i den tiden vurdert solgt ved et par anledninger, og det gikk så langt at de hadde til og med forhandlinger med interesserte kjøpere. Fabrikken ble allikevel ikke solgt og man klarte til slutt å få rimelig orden på problemet ved å forbedre kvaliteten på videreforedlingen av råvaren rundt ca. 1897.
Den 12. juni 1908 meldes det om i lokale aviser at Kristen Helmer redder livet til en mann med navn M. Bea som denne dagen har drukket seg full og hopper ut i elven Seine fra fem meters høyde uten å kunne svømme. Helmer som tilfeldigvis er i nærheten hopper uti med klærne på og får reddet M. Bea og ført ham inn i en båt og opp til land, hvor Dr. Chatel gir han førstehjelp.
Helmer er tilstede i Duclair som direktør på Mustad & Søn under “The Great War”, begynnelsen på 1. Verdenskrig, i 1913-1914. Under krigen forsyner fabrikken styrt av Helmer “Army model nails”, altså spiker tilpasset nødvendig krigsutstyr.
I den lokale avisen Journal de Roen kan man 20. oktober 1913 lese at en i Mustad sitt slott (hvor Helmer bor, og Mustad ikke er tilstede) har satt opp et komfortabelt “auxiliary hospital” for et dusin sårede. Fem belgiske soldater var blant de innlagte, og det kommer frem at Helmer, direktør for Mustad fabrikken, hadde bidratt i stor grad for å hjelpe de de sårede og helsepersonellet. Her blir det lokale franske historikere mener er direktør Kristen Helmer fotografert, se under.
Helmer var en generøs giver. I september 1916 tår det at han på vegne av fabrikken gav 1000 franc til Duclair’s ordfører, Henri Denise, i tillegg til 150 franc av egne lomme, til “prisoner relief committee” etter krigen. Senere i 1926 står det å lese at han som mange andre høyt ansette i Duclair gav 1000 franc som en frivillig gave for å få ned nasjonale lån i Frankrike. I desember 1933 da elven Seine frøs slik at det var umulig å krysse med ferge og til fots, ble det heller ikke mulig for en del arbeidere å komme på arbeid, men nok en gang stilte Helmer som direktør for Mustad fabrikken opp og sørget for en løsning som sikret arbeiderne.
Mustad & Søn i Duclair viste seg å være foran sin tid i forhold til blant annet rettigheter for arbeiderne. Da store deler av nasjonens arbeidere gikk ut i streik i Frankrike i 1936, så var arbeiderne hos Mustad & Søn ikke med. I Duclair hadde arbeiderne allerede i 1927 blitt gitt en ukes betalt ferie i året. I 1936 gav også Helmer som direktør hele 1 million francs til Duclair sitt “veldedighetskontor”.
1936 blir et mørkt år for driften i Duclair, først dør Clarin Mustad’s kone, før Helmer selv dør. Den 11. november 1936 blir hans kropp flyttet fra hans hjem i Caudebec veien. Det ble holdt en seremoni etter protestantiske tradisjoner. Etter hans likvogn står det omtalt i den lokale avisen at vognen var dekket av blomster. Foran prosesjonen gikk Clarin Mustad og de skandinaviske arbeiderne fra Mustad & Søn, sammen med den norske konsulen Zachariassen, og en skipsleier i Rouen. Bystyrets medlemmer i Duclair fulgte deretter. Ved kirkegården holdt presten en tale og en farvel bønn, før ordfører Charles Leopold de Heyn gav de siste hilsener på vegne av byen og dens innbyggere. Til sist sa Clarin Mustad farvel til sin kollega og gode venn. Et skip seilte Helmers kiste til Grimstad hvor den endelige begravelsen ble foretatt 25. november 1936.
Helmer etterlot i Duclair i følge dødsdokumenter møbler forsikret til en verdi av hele 30 000 francs. I Norge etterlot Helmer som man vet hans landeiendom og fritidsbolig på Indre Maløya til Byselskapet, noe som har sikret at allmenheten i større grad i dag har tilgang til bruk av øyen i skjærgården.
Helmer er gravlagt i Grimstad og ved hans grav står det et minnesmerke. På minnesmerket står det “Kristen Helmer, 1860-1936” og “Reist av Grimstad kommune og Byselskapet. Med takk fra fødebyen.”. Det er ingen kontaktperson eller noen som betaler festeavgift for gravstedet, men ansvaret ble overført gravferdsmyndigheten i 1981. Gravstedet er vernet, dvs at det ikke blir slettet. Det er ikke avsatt midler til beplanting eller vedlikehold (oppfriskning av bokstaver osv), men minnesmerket blir vasket en gang i året. Det arbeides med en verneplan og Grimstad kirkelige fellesråd har informert om at gravplassen etter Helmer var en av gravene som en med sikkerhet kom til å verne.
Der skal være arkiv etter Mustad & Søn sin drift ved “Parc naturel régional des Boucles de la Seine Normande”, nær Duclair. Mustad selskapet sitt kontor på Gjøvik skal også ha fått oversendt et større arkivmateriale fra Sveriges hovedkontor for en del år tilbake. Det er ikke kjent hva som ligger i disse arkivene men det er sannsynlig at det her kan ligge dokumentasjon som kan belyse Helmers rolle i Duclair og for Mustad & Søn sin drift.
Kilder:
Ole A. Bjerke som er historikker hos Mustad konsernet. Han sier de har mye å grave i da de først fikk det store arkivet fra Sverige for et par år siden.
Lokalhistorikerne Laurent Quevilly i nettstedet “Journal de Duclair”, Arnaud Serander, Pierre Valeri og Véronique Engelclem i Frankrike.
Artikler på nettstedet «Journal de Duclair»:
Fotodokumentasjon av Mustad & Sønn fabrikken før den ble revet i 2005.
Arkiv fra avisen Journal de Rouen (nedlagt).
Folkeregistreringer “Recensements de Duclair” og Grimstad.
Arkiv fra avisen Grimstad Adressetidende.
Grimstad kirkelige fellesråd.
Stemmelister fra Duclair i 1903.
The industrial heritage of regional industrial Mustad nails, Duclair, Paul Bonmartel, Berthout, 1998.
14-18 in the canton of Duclair, Laurent Quevilly BoD, 2015.
Sangen «Helmers Hus Blues» med Odd Børretzen, 1974
Annen dokumentasjon og fotografier - Se nettlenke her.
SAMMENDRAG:
Selv om saken nå er begrenset til kun å gjelde riving så har den ikke endret seg på noe vis, da tiltakshaver har gjort det tydelig at de etter å få gjennomslag med en rivningstillatelse, vil komme til å søke om å føre opp et nytt bygg innenfor 100-metersbeltet hvor det skal tas særlig hensyn til blant annet kulturminne- og naturmiljø verdier.
Saken berører fortsatt viktige sider ved dispensasjonsadgangen etter plan- og bygningsloven idet en riving innebærer at et viktig, bevaringsverdig kulturminne forsvinner. Vi finner ikke grunnlag for at de strenge vilkårene i plan- og bygningslovens §19-2 er oppfylt.
Indre Maløya 14 skal ha blitt oppført som fritidsbolig på 1920-tallet av en hjemkjær Kristen Helmer, født, oppvokst og begravet i Grimstad, men mest kjent som direktør ved Mustad & Søn fabrikken i Duclair - Frankrike fra 1891 til 1936, samt hans store gavmildhet som blant annet har ført til at allmenheten i dag har tilgang til store åpne skjærgårdsområder i Grimstad som ikke har blitt fortettet og privatisert.
Hans rundt 100 år gamle fritidsbolig er en type kulturminner som er sterkt underrepresentert på frednings- og bevaringslistene i Norge, da det på denne tiden var svært få som hadde fritidsboliger. Bygget er et ruvende landemerke ved innseilingen gjennom Groosefjorden til Grimstad; et landemerke langs sørlandskysten kjent blant båtreisene i mange generasjoner. Det er forøvrig også viktig å få frem at dette er det siste kjente gjenværende bygg etter denne Helmer slekten i Grimstad.
Som Agder fylkeskommune uttalte sist er det utfordrende at Grimstad kommune ikke har en kulturmiljøvernplan eller hensynssoner som ville avklart kulturminneverdier av lokal verdi. I Arendal kommune har man lokalt på Merdø gjennom en reguleringsplan for bevaring også sikret vern av to fritidsboliger fra 1920-tallet, selv det der hovedsaklig er hus fra 1659 til 1900 i planområdet. Begge har i prinsippet like mye vern, mens fritidsboligene fra etterkrigstiden er unnlatt.
I forbindelse med ny kunnskap som vi mener har styrket og økt verneverdiene betydelig er det helt nødvendig at kulturmiljøforvaltningen i Agder Fylkeskommune får mulighet til å uttale seg om kulturmiljøverdiene på nytt, da opplysningene vi har klart å innhente fra Riksantikvaren tyder på at fritidsboliger fra 1920-30 tallet er svært mangelfullt representert.
Selv om det fortsatt ønskes mer informasjon så mener vi videre at kunnskapen rundt første eier av Indre Maløya 14, direktør Kristen Helmer, har økt betydelig siden forrige klagebehandling. Han var ikke bare viktig på lokalt plan.
Nye funn gjort av lokale historikere i Frankrike har ført til at vi nå trolig har fått et foto av direktør Kristen Helmer, samt at vi også har fått mer informasjon om hans viktige rolle i oppbyggingen av et industrieventyr.
Mustad & Søn har vært et av Norges største internasjonale selskap og representerer en ubrutt linje av innovasjon og markedstilpasning fra Mustad sin oppdagelse og anerkjennelse av Mathias Topp sin form og fabrikkeringsforståelse frem til i dag. De har vært ledende på mange måter, også innen arbeidsrettigheter. Da store deler av nasjonens arbeidere gikk ut i streik i Frankrike i 1936, så var arbeiderne hos Mustad & Søn ikke med. I Duclair hadde arbeiderne allerede i 1927 blitt gitt en ukes betalt ferie i året.
Helmer var en av pionerene og en viktig del av denne innovasjonen og kanskje burde man gi en tanke til alle de som allerede på 1800-tallet ble sendt ut i verden for å bosette seg langt vekk fra familie, venner og bekjente. De må ha vært helt spesielle mennesker. Fra historikere hos Mustad konsernet på Gjøvik har vi fått informasjon om hvor pågående Helmer var for at driften på Mustad & Søn sin fabrikk i Duclair faktisk lyktes. Hadde det ikke vært for Helmer hadde selskapets drift i Duclair trolig vært lagt ned allerede kun etter få års drift.
Helmer bodde under samme tak og spiste daglige måltider sammen med Mustad familien når de var tilstede i Duclair. Bilen “Giganten” med seks hjul designet og eid av Mustad som i dag står utstilt på Norsk Vegmuseum i Lillehammer, ble benyttet av Mustad i Duclair med Helmer og andre ansatte som faste passasjer. I 1936 kjøpte Mustad slottet «Manior des Zoaques», et hus som tidligere var eid av den franske dramatikeren Sacha Guitry (1912-1920) som var god venn med den verdenskjente kunstneren Claude Monet (f. 1840 d. 1926) som ofte besøkte og var inspirert av eiendommen her. Kong Olav V besøkte også eiendommen mens Mustad var eier.
Ved Helmers død deltok i tillegg til Mustad, byens ordfører og bystyremedlemmer, men også det offentlige Norge gjennom konsul Mr. Zachariassen som var tilstede da båren ble ført bort i Duclair - Frankrike i 1936 og bragt til Grimstad.
Det har kommet frem at grav- og minnesmerket etter Helmer i Grimstad er vernet og ble oppført som en siste hilsen og takk fra Grimstad kommune og Byselskapet. Vi har ikke klart å finne informasjon om hvor mange gravminner som er tatt initiativ til og bekostet av Grimstad kommune gjennom tidene, men vi mener dette sier svært mye om hvem Kristen Helmer (f. 1860 d. 1936) var og hva han betød for Grimstad.
Gjennom forrige klagerunde og tidlig i prosessen etter at ny rivningssøknad ble sendt inn har vi etterlyst troverdige tilstandsrapporter som kan vise og dokumentere hva som faktisk er så ille med kulturminnets tilstand, dette har hverken tiltakshaver eller Grimstad kommune fulgt opp og vi kan ikke finne noen gode faglig argumenter som tilsier at bygget er kondemnabelt. Vi mener derfor at opplysningskravet som ligger i forvaltningslovens §17 ikke er fulgt opp og vi ber om at håndverkere med kompetanse på eldre- og bevaringsverdige bygg eller kulturmiljøvernet i Agder fylkeskommune får mulighet til å befare eiendommen slik at kulturminnets tilstand kan dokumenteres på en troverdig måte.
Vi gjentar også vårt inderlige ønske om å kunne finne gode løsninger sammen med tiltakshaver, slik at et viktig kulturminne av høy verdi settes istand og tas vare på, samtidig som at tiltakshaver får oppfylt sine bruksbehov for eiendommen. Vi er helt sikre på at man i denne saken kan finne gode løsninger som alle kan leve godt med.
Vår vurdering er at kulturminnet har nasjonal, minimum regional, verneverdi som det er viktigere å sikre enn hensynet til eiers behov for riving. Vilkårene for dispensasjon etter plan- og bygningslovens §19-2 jf. § 1- 8 er da ikke til stede for å gi tillatelse til riving. Det foreligger ikke slike særlige grunner som bestemmelsen krever idet riving vil bety en vesentlig reduksjon av viktige hensyn til kulturmiljøverdier som etter loven skal hensyntas.
Fortidsminneforeningen ber med dette at påklaget vedtak omgjøres slik at riving ikke tillates. Vi ber om at tiltaket gis utsatt iverksettelse jf. forvaltningslovens §42 frem til endelig vedtak i saken.
Beste hilsen,
Styret i Fortidsminneforeningen, Aust-Agder lokallag
v/Torgrim Landsverk
Styreleder
KOPI:
- Riksantikvaren
- Agder Fylkeskommune v/Seksjonen for kulturminnevern og kulturturisme
- Fortidsminneforeningen, Agder avdeling
