Historiske bygg som bærebjelke for et levende sentrum.

Vi fikk i dag følgende leserinnlegg fra Anne Day, kommunikasjonsrådgiver og fotograf, bosatt i Lillesand. Leserinnlegget stod først på trykk i Lillesands-Posten. Innlegget gir inntrykk av skribentens meninger. Les hele innlegget her:

Det er noen år siden nå, men jeg husker fortsatt følelsen og inntrykket jeg satt igjen med etter første gang jeg besøkte Lillesand sentrum. Til tross for at jeg allerede hadde besøkt mange fantastiske steder i verden, opplevde jeg dette som noe helt annet. Noe unikt, noe stille og noe virkelig sjeldent.

De enkle, men godt bevarte, hvite trehusene som omkranset den lille fjordarmen, bar på en annen type historier enn dem man finner i verdensbyer med pompøse fasader og brede promenader. Butikkene langs de smale gatene var små verdener i seg selv - ikke drevet av ambisjon og fart, men av opplevelser, tradisjonshåndverk og småhandel. Alt var rammet inn av en behagelig langsomhet, av tid som fikk gå sin gang, og som ga sentrum en egen, tidløs skjønnhet.

Det er nå åtte år siden jeg flyttet hit. Hjertet mitt for Lillesand har vokst seg større - men samtidig kjenner jeg på at vi har mistet noe på veien. Sentrum er ikke lenger helt hva det én gang var.

Gjennom årene har mange spennende og vakre butikker åpnet og lukket. Bedrifter har kommet og gått. Mange dyktige og viljesterke lillesandere har virkelig forsøkt å holde sentrum levende, ofte med små marginer og stor personlig risiko.

Likevel virker det nå som om utviklingen går i feil retning. Kjøpesentre og digital handel har gjort det stadig vanskeligere å holde et levende sentrum.  Ikke bare i Lillesand - men langs hele sørlandskysten.

Tidene har tendret seg raskt og pandemien akselererte utviklingen kraftig. Samtidig fungerer KI som enda en akselerator - den påvirker hvordan vi jobber, skaper og konsumerer, ofte raskere enn vi rekker å forstå konsekvensene. Som forbrukere er vi svake for bekvemmelighet og lave priser, og alt dette gjør at små bedrifter presses fra alle kanter og utfordringene for bysentrene større enn noen gang.

Kanskje er det nettopp derfor små justeringer ikke lenger er nok. Kanskje er en mer radikal nytenkning nødvendig?

For det virker ikke som om vi har knekt koden for bærekraftig sentrumsutvikling. Spørsmålet er om vi leter etter svar med feil premisser.

Kanskje skal vi ikke konkurrere på pris, bekvemmelighet eller utvalg. Kanskje er det feil arena?

Hva om vi i stedet stiller et annet spørsmål:

Hva kan historiske hus og sentre tilby - som det digitale og kjøpesentrene aldri kan tilby? Kan vi utnytte at vi som mennesker lengter etter mening, tilhørighet og det ekte?

For det finnes noen få butikkeiere som har forstått noe vesentlig. Ikke gjennom større utvalg eller lavere priser, men ved å bruke selve stedet som en del av fortellingen. Husene, gatene og historien i veggene.

De kombinerer fysisk butikk med en bevisst digital satsning, der samspillet mellom sted og nett brukes aktivt i markedsføring og konseptutvikling. Et tydelig bedriftsnarrativ gir liv til et lokale - og et lokale gir tyngde og troverdighet til narrativet.

I en verden som blir stadig mer digital og lik, er det nettopp disse unike lokalene, brukt på en riktig måte, som kan bli et reelt konkurransefortrinn.

Så derfor - hva om vi snur problemstillingen på hodet, og begynner å se på de historiske bygningene i sentrum som små, latente forretningsideer? Som unike narrative kontainere og bærebjelker i en stadig mer digital hverdag - og ikke et problem som må løses?