Etterkrigsmodernismen og kampen om vår nære fortid: Fryseriet på Torskeholmen som kulturminne og arkitektonisk veiviser.
I Fortidsminneforeningens årbok 2025 har Dag Wirak fra Grimstad skrevet om kampen for å redde fryseriet på Torskeholmen, vi gjengir hele artikkelen her:
Fig. 1. Grimstad Fryseri, fotografert i 1949. Foto: Einar Reinholt Jensen
Grimstad Fryseri ble oppført i 1948 som en del av et statlig utbyggingsprogram etter krigen, med støtte fra Marshallhjelpen, og er i dag det eneste gjenværende fryseriet i original stand blant de 31 prioriterte anleggene fra programmet. Nå trues bygget av riving – til tross for sin historiske, arkitektoniske og teknologiske verdi.
Hvordan forholder vi oss til den delen av vår historie som ennå ikke har fått sin rettmessige plass i den kollektive hukommelsen? Etterkrigsmodernismen er en slik epoke. Den kom i kjølvannet av andre verdenskrig, med sin enkle og funksjonelle estetikk, og satte sitt preg på byer og tettsteder over hele Norge. Arkitekturen fra denne tiden bar med seg en fremtidsvisjon og en sosial ambisjon som på mange måter la grunnlaget for det moderne Norge. Likevel har disse byggene ofte blitt møtt med likegyldighet, estetisk skepsis og politisk nøling. De havner sjelden øverst på vernelistene, og for mange er de rett og slett «for nye» til å vekke respekt, og «for gamle» til å anses som moderne.
Men dette er i ferd med å endre seg. Et paradigmeskifte i kulturmiljøforståelsen tvinger seg fram: Flere fagmiljøer og kulturarvsinstitusjoner har de siste årene løftet frem etterkrigsarkitekturen som en viktig, men oversett del av nasjonens hukommelse. I denne sammenhengen utgjør hvert enkelt bygg en brikke i et større puslespill. Og noen av disse byggene utmerker seg i kraft av sin sjeldenhet, historiske rolle og tilstand.
Et tydelig og konkret eksempel finner vi i Grimstad, der fryseriet på Torskeholmen – oppført i 1948 som del av etterkrigstidens industrielle modernisering og delvis finansiert av Marshallhjelpen – nå står i fare for å bli revet. Bygget er ikke bare et arkitektonisk uttrykk for sin tid, men også et teknologisk og samfunnsmessig nøkkelpunkt i utviklingen av det moderne Sørlandet. At det i dag er det eneste gjenværende fryseriet av sitt slag i Norge som står i original stand fra et statlig utbyggingsprogram, gjør det desto viktigere. Likevel er det vurdert som rivningsverdig av kommunen. Hva forteller dette oss om vår nasjonale evne til å forvalte, formidle og verdsette nyere tids kulturmiljøer? Og hva risikerer vi å miste – ikke bare fysisk, men også identitetsmessig – dersom slike bygg forsvinner?
Etterkrigsmodernismen – mellom gjenreisning og fremtidstro
Etterkrigstiden i Norge var ikke bare en periode med fysisk gjenoppbygging, men også en tid for mental og kulturell omstilling. Med freden kom en ny tro på planlegging, rasjonell utvikling og fellesskapets kraft. I sentrum for denne utviklingen sto arkitekturen – som både uttrykk og verktøy for en ny samfunnsorden.
De offentlige prosjektene – boliger, skoler, rådhus og industribygg – ble preget av standardisering, enkelhet og masseproduksjon. Store vindusbånd ga lys og luft, flate tak ga mulighet for rask og effektiv bygging, og materialvalg som betong og stål signaliserte varighet og robusthet.
Velferdsstaten tok form gjennom fysiske strukturer. Arkitekturen var sosialt ladet, og bygningene bar med seg en politisk fortelling om likhet, fellesskap og fremtidstro. Etterkrigsmodernismen må derfor ikke reduseres til et estetisk uttrykk alene – den må forstås som en politisk og kulturell manifestasjon.
Marshallhjelpen og fryseriprogrammet
Da Norge ble en del av Marshallplanen i kjølvannet av andre verdenskrig, mottok landet ikke bare økonomisk bistand, men også en ideologisk impuls. Den amerikanske hjelpen var en del av et strategisk grep for å støtte opp under demokratier i Europa og samtidig styrke transatlantiske bånd. For Norges del ble pengene brukt på alt fra industri og infrastruktur til utdanning og helsevesen. Men én sektor skilte seg spesielt ut – fiskerinæringen 1).
Kystsamfunnene i Norge var i stor grad avhengige av havet som livsgrunnlag, men infrastrukturen for lagring, bearbeiding og eksport var mangelfull. For å bøte på dette ble det etablert et statlig program for bygging av fryseri- og kjøleanlegg over hele landet. Totalt ble 31 slike anlegg reist i løpet av få år. Disse byggene, ofte lokalisert ved havner og kaiområder, gjorde det mulig å bevare fersk fisk lenger og effektivisere eksporten til internasjonale markeder.
Fryseriet i Grimstad var et ledd i denne nasjonale satsingen. Det ble strategisk plassert midt i havnebassenget på Torskeholmen, og fungerte som både et teknologisk løft og en lokal motor for sysselsetting og næringsutvikling. Det rommet avansert kjøleteknologi for sin tid, og var direkte koblet til mottak, bearbeiding og salg av fisk. Slik sett var det ikke bare et bygg – det var en liten fabrikk, et knutepunkt og et symbol på en ny æra i norsk fiskeriindustri.
Det unike i dag er at dette bygget fortsatt står. Mens de øvrige 30 fryseriene enten er revet,ombygd eller brent, er Grimstad Fryseri bevart i en form som gjør det mulig å gjenkjenne dets opprinnelige funksjon og arkitektoniske kvaliteter. Denne sjeldenheten gjør bygget uvurderlig som kildemateriale for forståelsen av etterkrigstidens industriutvikling innen fiskerinæringen. Det gjør også bygget spesielt egnet som utgangspunkt for bevaring, dokumentasjon og formidling.
Det vi ser i Grimstad er dermed ikke bare en lokal byggesak. Det er en lakmustest på hele systemets evne til å ta vare på det som ligger i grenselandet mellom nær fortid og bevaringsverdig historie.
Fryseriet i Grimstad – funksjon, form og fortelling
Grimstad Fryseri er et bygg som på mange måter bærer etterkrigstiden i seg – fysisk, funksjonelt og symbolsk. Det ble reist i 1948, i kjølvannet av krigen og midt i gjenreisningsperiodens mest intensive fase. Plasseringen på Torskeholmen var alt annet enn tilfeldig: Den ga enkel tilgang til sjø og kai, og knyttet det nye industribygget direkte til byens maritime historie. Bygget rommet både kjølelager, fryse boksutleie og Norges mest moderne fiskeforretning, drevet av Fiskernes Salgslag. Det var et symbol på gjenreisning, fellesskap og fremtidstro, og i dag er det fortsatt i bruk som fiskemottak og utsalg.
Funksjonelt var bygget en revolusjon i Grimstad-målestokk. Med moderne kulde anlegg og lagringskapasitet for store fiskemengder, bidro fryseriet til å forlenge levetiden til råvarene, effektivisere distribusjonen og styrke konkurranseevnen til lokale aktører. Samtidig hadde bygget fasiliteter for fiskemottak og salg, og ble dermed en viktig møteplass for både yrkesfiskere og handelens folk. Det var et teknologisk nav, men også et sosialt knutepunkt. Grimstad fryseri var det første i Norge som også hadde spesialservice for husmødre. «Her vil det bli plassert vekt, kokeplate, hoggestabbe, innpakningspapir etc. for de de som leier fryseskap», fortalte Ingeniør Meyer da Grimstad Adressetidenes journalist ble vist rundt i det nye anlegget 2). Hoggestabben det henvises til står fortsatt i byggets andreetasje.
Arkitektonisk er fryseriet et typisk eksempel på modernismen som preget etterkrigstidens industribygninger: rektangulære volumer, flatt tak, jevnt rytmiske vindusbånd og en gjennomgående bruk av ubehandlet betong. Dette var ikke arkitektur som skulle imponere – den skulle fungere. Men i denne funksjonaliteten ligger også et formspråk som i dag fremstår som særegent og autentisk. Det er ingen annen bygning i Grimstad som ser ut som fryseriet. Det har ingen stilforbilder i sørlandsbyen og viser en annen side av byens utvikling – industriell, teknologisk og fremtidsrettet.
Som kulturmiljø er fryseriet derfor ikke bare et objekt, men en fortelling. Det er et materielt vitne til en epoke da Norge ble gjenreist med vilje, fellesskap og ingeniørkunst. At bygget fortsatt står, i nærmest original stand, gjør det til en sjeldenhet – og en ressurs. Det kan brukes i undervisning, forskning, formidling og ikke minst som grunnlag for nyskapende byutvikling.
Hvorfor provoserer etterkrigsarkitekturen?
Mange etterkrigsbygninger – inkludert fryseriet på Torskeholmen – oppleves som fremmede, utiltalende eller til og med stygge av dagens betraktere. Dette er ikke nødvendigvis fordi de er dårlige bygninger, men fordi de bryter med tradisjonelle forståelser av hva som er «vakkert». Dette kan gjøre dem vanskelige å elske. Estetisk sett står de i skarp kontrast til sveitserstilens detaljer, jugendstilens ornamenter eller empirestilens symmetri.
De krever derfor en annen type sensibilitet – og en annen type forståelse.I tillegg har mange av disse byggene blitt dårlig vedlikeholdt. Betongflater som ikke er vasket eller reparert, falmede metallkonstruksjoner og mørke vinduer forsterker inntrykket av forfall. Men dette er reversibelt. Med bevisst rehabilitering kan mange av disse byggene fremstå som både karakterfulle og tidstypiske. Eksempler fra Norge og Europa viser at rehabiliterte funksjonalistiske og modernistiske bygg kan få nytt liv – og ny beundring.
Forvaltningens rolle – og dens begrensninger
Torskeholmen inngår i Grimstads havneplan fra 2012, der området er regulert til næring/tjenesteyting – uten adgang til boligbygging. Planen vektlegger skånsom bebyggelse og hensyn til kulturmiljøet og landskapet rundt havnebassenget. I 2016 vedtok kommunen likevel å gå inn i et privatinitiert utviklingsprosjekt for Torskeholmen. Målet er å skape en ny, urban bydel – med boliger, næringslokaler, parkeringskjeller og utvidelse av holmen. Dette innebærer riving av Grimstad Fryseri.
Forslaget har utløst bred motstand. Riksantikvaren har slått fast at bygget har høy verneverdi og bør bevares. Fagmiljøer og kulturvernorganisasjoner har vist til byggets unike historiske betydning og kobling til Marshallplanen. Likevel ble bygget i 2023 fortsatt stående uten formelt vern – i påvente av ny reguleringsplan. Ny reguleringsplan, som innebærer riving av fryseriet, er allerede førstegangsbehandlet i Grimstad kommunestyre. Andre gangs behandling er ventet i november eller desember 2025. Saken har dermed blitt et nasjonalt eksempel på hvordan nyere tids kulturminner fortsatt står svakt i norsk planpraksis.
Forvaltningen av kulturmiljøer i Norge er i stor grad styrt av faglige vurderinger gjort av institusjoner som Riksantikvaren, fylkeskommuner og kommunale kulturmiljøansvarlige. Disse vurderingene tar hensyn til arkitektonisk verdi, historisk betydning, teknisk kvalitet og miljømessig kontekst. I teorien er dette et solid system. I praksis viser det seg ofte at det er dårlig rustet til å håndtere nyere tids kulturmiljøer – særlig når disse ikke faller inn under tradisjonelle syn på skjønnhet og verdi.
Fryseriet på Torskeholmen er et godt eksempel på dette dilemmaet. I utgangspunktet ble det vurdert som et bygg av regional betydning, og dermed ikke prioritert for formelt vern på nasjonalt nivå. Også etter at det ble avdekket at fryseriet er det eneste bevarte av 31 fryseri- og kjølelagre fra Marshallhjelpen og etterkrigsprogrammet, noe Riksantikvaren er gjort kjent med, er byggets vernestatus uforandret.
Avgjørelsene overlates i mange tilfeller til lokale politikere, som ofte har andre prioriteringer enn langsiktig bevaring av kulturarv. Utbyggingspress, næringsinteresser og kortsiktig økonomisk gevinst kan lett vinne over hensynet til historisk kontinuitet. Det er også et spørsmål om kompetanse og kapasitet: Mange kommuner har ikke egen kulturmiljørådgiver, lokale kulturmiljøvernplaner eller lokale hensynssoner H570 i kommuneplanens arealdel. En styrkning av kompetanse og/eller ressurser ville gitt kommunene større kunnskapsgrunnlag. I dag er det dessverre slik at saksbehandling ofte kan skje på sviktende grunnlag. Grimstad er en av to kommuner på Agder som ikke har utarbeidet en egen kulturmiljøplan.
Hvis vi ønsker å ta nyere tids kulturmiljøer på alvor, må systemene for vurdering og vern moderniseres. Det bør etableres mekanismer for rask faglig revurdering når ny dokumentasjon foreligger. Det bør også lages nasjonale retningslinjer for hvordan etterkrigsarkitektur skal vurderes i lys av sin særegne kontekst – både arkitektonisk og samfunnsmessig.
Der kommuner hverken har kulturmiljørådgivere, kommunedelplan for kulturmiljøvernverdier, eller en adekvat representasjon av hensynssoner bevaring H570 i kommuneplanens arealdel, bør uttalelser fra den regionale/nasjonale kulturmiljøforvaltningen få større betydning, uavhengig av nivået på kulturminne/kulturmiljøets verneverdi.
Bærekraft, klima og byutvikling
I dagens klimamessige og miljøpolitiske landskap er det umulig å diskutere riving og bygging uten også å snakke om bærekraft. Byggesektoren står for rundt 40 prosent av de globale klimagassutslippene 3), og en betydelig del av dette kommer fra produksjon av materialer, transport og selve byggeprosessen. Riving av eksisterende bygninger, spesielt dem med solid konstruksjon og teknisk levetid, er i denne sammenhengen ofte en lite bærekraftig handling – uansett hvor «grønne» de nye byggene som erstatter dem påstås å være.
Grimstad Fryseri er en slik bygning. Det er oppført i armert betong med tykk bæring, og det har en åpen og fleksibel planform som gjør det egnet for ny bruk. Ettersom det er bygget for industriformål, er det også konstruert for å tåle høy belastning, både fysisk og funksjonelt. Det gjør bygningen egnet til transformasjon: Den kan huse nye aktiviteter – kulturformål, opplevelsesnæring, kontorer, servering eller kombinasjonsbruk – uten at det mister sin historiske karakter. En tilstandsrapport fra 2020 forteller at bygningen er i god stand, 4) den trenger bare litt vedlikehold.
I Europa har det de siste tiårene vokst frem en rekke eksempler på vellykket transformasjon av industribygg. Et godt eksempel i Oslo er Vulkanområdet 5), der tidligere industribygg er omformet til levende byrom. I København er det gamle Carlsberg-området 6) et skoleeksempel på transformativ byutvikling der industrihistorien er brukt som ressurs, ikke hinder. I Berlin er store arealer med modernistisk industriarkitektur gjort om til museer, gallerier, boliger og næringsklynger. Felles for disse prosjektene er at de kombinerer byhistorisk dybde med moderne funksjon – og slik skaper steder som både har sjel og relevans. Når Grimstad kommune vurderer fryseriet som rivningsverdig, står det i skarp kontrast til politiske mål om sirkulærøkonomi og bærekraftig arealbruk.
Et lokalvalg med nasjonale implikasjoner
Når kommunestyret i Grimstad skal fatte sin beslutning om reguleringsplanen for Torskeholmen høsten 2025, handler det om mer enn lokal arealforvaltning. Det handler om hvilket forhold en norsk kystkommune har til sin egen historie, og om hvordan kortsiktig gevinst veies opp mot langsiktige verdier. Kommunen har i sin dialog med Riksantikvaren, så langt, valgt å ikke følge svært tydelige anbefalinger om å la bygget stå. Begrunnelsen er at det står i veien for en planlagt parkeringskjeller og at man, ved å rive det, vil få en mer helhetlig bebyggelse.7)
Som byplanleggere og teoretikere som Kevin Lynch 8) og Aldo Rossi 9) har påpekt, bør ikke byen betraktes som et nøytralt nullpunkt for ny utvikling, men som et levende lagverk – en akkumulasjon av erfaringer, hendelser og strukturer som gir stedet identitet og dybde. Fryseriet er ett slikt lag. Det forteller noe ingen annen bygning i Grimstad gjør. Og det er først når slike lag bevares, at byen virkelig får dybde.
Hvis bygget rives for å gi plass til parkeringsplasser eller kommersielle nybygg, er det ikke bare et tap for Grimstad. Det har nasjonale implikasjoner, fordi det som forsvinner, er det siste bevarte av sitt slag. Fryseriet står som en konkret manifestasjon av en epoke preget av fremtidstro, fellesskap og offentlig ansvar. Det var et svar på en tid preget av knapphet og gjenreisning, og det vitner om en politisk og sosial vilje til å satse på teknologi og industri som ryggraden i lokal utvikling. Bygningen viser at etterkrigsmodernismen ikke bare var en arkitektonisk stil, men et samfunnsprosjekt.
Avslutning: Arkitektur som bærer av tid og mening
Etterkrigsmodernismen var tuftet på ideer om samfunnsbygging, teknologioptimisme og fellesskap. Den bar med seg en tillit til at planlegging og funksjonell arkitektur kunne løfte folks hverdag. I dag trenger vi disse perspektivene mer enn noen gang. Ikke for å gjenskape en fortid, men for å bruke historien som en ressurs for bærekraftig og meningsfull utvikling.
Fryseriet på Torskeholmen er et fysisk uttrykk for denne ambisjonen. Det viser hva som var mulig med samarbeid mellom offentlig sektor, internasjonal bistand og lokal innsatsvilje. Det viser at arkitektur kan være både nøktern og visjonær, både enkel og banebrytende. Å la et slikt bygg gå tapt, er å bryte forbindelsen med en epoke som formet Norge slik vi kjenner det.
Men det finnes et alternativ. Ved å bevare og revitalisere bygget, kan Grimstad skape en arena der fortid og fremtid møtes. Det kan bli et sted for læring, opplevelse og verdiskaping – og et forbilde for andre byer som står i lignende situasjoner. Et levende kulturmiljø er ikke en bygning som stenges inne bak glass og skilt. Det er en bygning som tas i bruk, og som får ny relevans.
Internasjonalt er det i dag bred enighet om at kulturmiljøer ikke bare handler om «det gamle», men om det som har betydning. Organisasjoner som UNESCO og ICOMOS har lenge understreket at nyere tids kulturmiljøer må vurderes ut fra sin kontekstuelle verdi og sin evne til å bidra til identitet, stedstilhørighet og bærekraftig utvikling. Grimstad Fryseri oppfyller disse kriteriene. Kampen om fryseriet er ikke over. Det er fortsatt et håp om at Riksantikvaren løfter bygningens verdi opp på et nasjonalt nivå og fremmer innsigelse mot riving. Men uansett utfall har fryseriet synliggjort en viktig diskusjon: Hva slags arkitektur ønsker vi å omgi oss med? Hvilken historie skal våre bygninger fortelle? Og hvem får definere hva som er verdt å ta vare på? Svarene på disse spørsmålene vil forme både våre byer – og oss selv.
Dag Wirak (f. 1960) er utdannet byggingeniør ogselvstendig næringsdrivende og tilbyr arkitekt- og byggesaksforberedende tjenester. Han har bidratt med lokalhistorisk informasjon og foredrag i samarbeid med Fortidsminneforeningen i Agder, og har blant annet vært pådriver for å kartlegge arbeidene til arkitekt Fredrik von der Lippe og byggmester Johan Gottlieb Heinecke i forbindelse med deres unike samarbeid og sveitserstilens utbredelse i og rundt Grimstad.
KILDER / LITTERATUR
1) Tidens Krav 9.sept 1949, «Fruktene av Arbeiderpartiets Fiskeripolitikk i 4 vanskelig etterkrigsår.»
2) Byggenæringsns miljøsekretariat, data fra SSB og SFT, 2007.
3) Tilstandsvurdering 05.06.2020, Takstmann Roy A. Andersen.
4) Et område på vestsiden av Akerselva, tildligere Vulkan Jernstøperi og mekaniske Verksted.
5) DOGA-merket, DOGA stimulerer til bærekraftig verdiskaping og innovasjon gjennom design og arkitektur.
6) Et område på 33 hektar mellom Valby og Vesterbro i København. Tranformasjon av gamle industribygninger.
CARLSEN, REIDAR: «Fruktene av Arbeiderpartiets Fiskeripolitikk i 4 vanskelig etterkrigsår». Tidens Krav, 9. september 1949.
GRIMSTAD ADRESSETIDENDE: «Grimstad Fryseri kan dypfryse 8 tonn varer i døgnet», 22.12.1948.
LYNCH, KEVIN: The Image of the City. Cambridge, Massachusetts: Technology Press, 1960.
ROSSI, ALDO: The Architecture of the City. Cambridge, Massachusetts: MIT Press, 1966.
UPUBLISERTE KILDER
Brev fra Grimstad kommune til Riksantikvaren, 18. november 2024.
Tilstandsvurdering ved takstmann Roy A. Andersen, 05. juni 2020.
