Formingsveileder, merkevareforvaltning og Else Rønnevig.
Vi har i dag fått følgende leserinnlegg fra Antoni Pisani i Lillesand. Innlegget stod først på trykk i Lillesands-Posten og gir inntrykk av forfatterens meninger:
Else Rønnevig fortjener ros for sitt innlegg om Lillesand kommunes formingsveileder. Hun gjør det få andre orker: går ned i detaljene, stiller de ubehagelige spørsmålene og nekter å akseptere at forvaltningen av byens historiske sentrum reduseres til rutine, tilfeldigheter eller ansvarsfraskrivelse.
Det er lett å avfeie slike innspill som pedantiske. Det ville vært en alvorlig feil.
For det Else peker på, handler ikke om smak. Det handler om systemsvikt - og om en manglende forståelse for hva formingsveilederen egentlig er ment å være: et styringsverktøy for helhet, kvalitet og langsiktig ansvar.
Formingsveilederen for Lillesand sentrum, datert 13. mai 2016, beskriver på sine over 40 sider hvordan byens trehusbebyggelse skal ivaretas, hvilke materialkvaliteter som skal brukes, og hvorfor detaljer betyr noe. På papiret er ambisjonen høy. I praksis fremstår veilederen - slik Else presist påpeker - som et pliktarbeid uten formidlingskraft, uten stolthet og uten vilje til å inspirere dem som faktisk skal følge den.
Og nettopp her treffer Else kjernen: En veileder som ikke inspirerer, virker mot sin hensikt.
Det klages ofte på at strenge regler gjør det umulig å bygge eller restaurere i sentrum. Else viser med Bakerigården i Østregate 8 at dette ikke stemmer. Når veilederen tas på alvor - og følges konsekvent - kommer man i mål. Problemet er altså ikke regelverket i seg selv, men manglende presisjon, oppfølging og formidling.
Hun nevner blant annet at grunnmurer ikke omtales, mens trapper gjør det. At historiske farger nesten er fraværende. At viktige detaljer - som messingkulene på rekkverkene - ikke nevnes.
At ansvar skyves over på angiveri fremfor aktiv kommunal oppfølging.
Dette er ikke bagateller. Det er symptomer på en veileder som ikke er forankret i en helhetlig forståelse av byens identitet - og dermed heller ikke i en bevisst forvaltning av byens uttrykk og verdi over tid.
Samtidig bør Else sitt innlegg leses som noe mer enn detaljkorrigering. Det er et varsko om at Lillesand risikerer å undervurdere sitt viktigste fortrinn: sitt historiske sentrum.
OECD har i en årrekke pekt på at små og mellomstore byer lykkes når de forstår hva som gjør dem unike - og beskytter dette gjennom tydelige rammer. Dette er ikke kulturromantikk. Det er langsiktig stedsutvikling - og i praksis også merkevareforvaltning.
I helgen gikk jeg gjennom Lillesand sentrum og la merke til hvordan nyere bygninger og skilt i alle farger og størrelser bryter opp helheten. Da slo tanken meg: Hvordan ville vi reagert dersom vi ankom Piazza del Duomo i Firenze og oppdaget at historiske bygninger var erstattet med nyere uttrykk - og at hver virksomhet hadde fått frihet til å rope høyest?
I Italia er svaret gitt. Der finnes det formingsveiledere - også i de minste byene. De er strenge. Konsekvente. Og respekterte. Selv globale kjeder må tilpasse seg. Ikke fordi utvikling motarbeides, men fordi man har forstått at det unike er selve verdien - og at denne verdien må forvaltes.
Når Else Rønnevig etterlyser en ny, oppdatert og mer ambisiøs formingsveileder, handler det derfor ikke om nostalgi. Det handler om ansvar.
Skal de fysiske bygningene og sentrum fungere som en bærer - eller en kontainer - for byens felles narrativ, må formingsveilederen være et sentralt underlagsdokument i denne diskusjonen. Et felles narrativ kan ikke utvikles løsrevet fra de fysiske rammene som faktisk gir det form og troverdighet.
Lillesand trenger ikke færre rammer. Vi trenger bedre rammer. Mer presise. Mer inspirerende. Og tydeligere forankret i en forståelse av at detaljer binder helheten sammen - og at helheten er det som gjør byen gjenkjennelig over tid.
Else Rønnevig har gjort jobben sin. Nå er det opp til kommunen å vise at også den tar forvaltningen av byens identitet, merkevare og fremtid på alvor.
Antoni Pisani
Kommunikasjonsrådgiver
