Arendal bør tenke større.
Vi har fått følgende leserinnlegg fra Anne Marie Falck som først stod på trykk i Agderposten. Innlegget gir inntrykk av tekstforfatterens meninger:
Ett av argumentene bak KNUBBEN-initiativet er å sette Arendal på kartet. Men hvorfor ikke bruke Arendals naturlige forutsetninger som grunnlag for samme målsetning - i stedet for å sette så mange verdier på spill? Hvorfor ikke åpne opp for å søke innseilingen til Arendal inn på UNESCOS verdensarvliste? Fra før av finner vi blant annet Røros, Rjukan, Bryggen i Bergen og Geiranger på denne listen; steder med bevaringsverdig natur – eller kultur. Arendals innseiling har flust av begge deler.
Arendals største aktivum er det som alltid – og fremdeles – gir byen dens identitet.
Byens tilknytning til havet og den vakre innseilingen inn til Arendal by. Et kulturhistorisk scenario tuftet på naturens betingelser og byens mangehundreårige historie. Langs vannkanten ligger små og store trehus som gjenspeiler tidens gang. Et helhetlig miljø som blir stadig mer sjeldent og derfor stadig mer attraktivt.
På Vestlandet har vi fjordene med sine ville og bratte fjellsider der små og store fossefall stuper ned i fjorden. På denne siden av kjølen har landskapet en helt annen karakter, her har naturen smeltet sammen med den menneskeskapte kulturen slik den har utviklet seg gjennom mange hundre år og skapt et kulturlandskap av meget stor verdi.
På Sørlandet preges omgivelsene av det blide møtet mellom natur og kultur. Dette spesielle landskapet har fått sin vakreste utforming langs hele innseilingen inn til Arendal og har gjennom århundrer blitt Arendals varemerke. Helt uten bruk av reklamefolk eller utenforliggende virkemidler. Men dessverre også uten den store forståelsen for hvilken verdi dette har.
Det er snakk om naturlige og iboende verdier som er helt stedsspesifikke. Et stykke Norge der det gjennom århundrene også skjedde en oppblomstring av tre viktige næringer:
her var både jernverks- og tømmerdrift i tillegg til den stadig voksende skipsfarten. Jernet var av en kvalitet som andre jernverk i Norge var avhengig av. Det attraktive tømmeret som ble fløtet nedover Nidelva ble skipet ut og blant annet brukt til å pæle opp Amsterdam by. Sjøfarten var på et tidspunkt den største i landet.
Den vakre innseilingen inn til Arendal tilhører vår felles kulturarv, og denne vår felles kulturarv må forvaltes med forståelse for dens egenart. At et forslag som det nye KNUBBEN-prosjektet har fått så mye oppmerksomhet, viser at det er et stykke igjen til at folk flest forstår hva dette kulturlandskapet egentlig representerer av verdi i kraft av seg selv. Å bygge opp noe kunstig i et landskap der landbaserte strender, holmer og skjær har tiltrukket seg arendalitter og tilreisende til glade sommeraktiviteter gjennom «alle» år, vil av mange forstås som et overgrep.
Stadig flere landarealer rundt byen flatsprenges for å gi plass til nye boliger, hytter og næringsvirksomhet. Flathogst og dynamitt gjør mange kjente landområder fremmede for oss. Å dumpe flere tonn sement midt i byfjorden for å bygge opp en naturstridig grå og livløs «øy» er på linje med flatsprengningen som skjer på land. Slike inngrep er irreversible og kan aldri gjøres om igjen.
Betongskapte «svaberg» hører mer hjemme i Dubais ørkenlandskap enn i Arendals naturskjønne omgivelser. Vårt alles ansvar for det arealet vi har fått å forvalte må tas på alvor. Om vi gjør irreversible feilgrep, popper det nemlig ikke opp nye arealer. Muligheten er borte.
Om politikerne ser det store ansvaret som er pålagt dem som folkevalgte representanter og velger å ivareta den historiske og bevaringsverdige innseilingen til Arendal, ville det kunne være første steg på veien for at Arendals helt spesielle innseiling en dag kan havne på UNESCO’s verdensarvliste. Fortsatt ligger innseilingen der uten alt for skjemmende og fremmedgjørende innslag.
Foruten den kjente innseilingen med «de tvende fyrtårn», Merdø, Galtesund, Tromøysund og Nidelva med alle historiene knyttet til disse navnene, ligger Arendal by der og venter med sin egen historie. Her er så vel Norges høyeste trehus bygget på århundregammel byggeskikk og Norges eldste offentlige skulptur fra en tid da byen gjorde noe ingen andre by gjorde: å sette skulpturer på taket! Én av dem står fortsatt og skuer over innseilingen.
Området er til stadig glede for øyet som ser. Mye av historien og historiene er antagelig ukjente. Også for de fleste arendalitter. Med større kunnskap øker gjerne gleden over hva Arendal besitter av historie. Det er identitetsskapende, noe som er spesielt viktig i en tid der mye kan synes usikkert. Arendal har sine helt stedsspesifikke historier som det kan være god grunn til å fremheve. Det kan gi innbyggerne en tilhørighet som er tuftet på iboende og varige verdier.
Til slutt vil jeg minne om et tidligere «sjøslag» som ble vunnet med knappest mulige flertall. Det gjaldt Tyholmen som sto i fare for å miste mye av sin historiske identitet tidlig på 70-tallet. Også den gangen var hensikten «å følge utviklingen». I dag er de fleste glad for alt som er blitt bevart på Tyholmen. I tillegg fremheves Tyholmen som spesielt attråverdig. Dette synes å være en oppfatning som deles av både Arendals egne innbyggere og de som kommer og besøker byen.
I dag, 50 år senere, ser vi at det som tiltrekker seg folk flest er steder som kan vise til stedsspesifikke kvaliteter. Forsøk på å konkurrere med Dubai eller Disneyland er ikke «liv laga».
Nå skal forslaget om KNUBBEN snart opp i bystyret. Det er nå opp til byens politikere å forvalte sitt ansvar på en forsvarlig, bærekraftig og fremtidsrettet måte. På samme måte som andre enestående natur- og kulturmiljøer er blitt ansett verdig til å stå på UNESCOS liste over bevaringsverdige steder, må politikerne få øynene opp for at Arendals innseiling er en verdig kandidat. Om det tilstrebes å sette Arendal på kartet, ville et slikt mål være til større heder enn å fylle tonnevis av betong midt i Arendals bevaringsverdige innseiling.
Anne Marie Falck,
Tromøy.
