Vi hadde i dag følgende leserinnlegg på trykk i Lillesands-Posten:
Trond Aanonsen stilte nylig flere gode og konstruktive spørsmål i Lillesands-Postens kommentarfelt, der han startet med «Lillesand må ikke vernes i hjel». Hvor går egentlig grensen mellom vern og utvikling? Hvor krevende skal det være for huseiere å vedlikeholde og endre egen eiendom? Hvorfor oppleves enkelte saker som så kompliserte, og hvorfor kan det virke som om reglene praktiseres ulikt?
Dette er spørsmål mange kan kjenne seg igjen i. Vi tror samtidig at noe av frustrasjonen skyldes at det fortsatt er for lite kunnskap om hva Lillesand faktisk har vedtatt gjennom områdeplanen og formingsveilederen – og hvorfor det er viktig at disse følges i utviklingen.
Lillesand er ingen museumsby – og det er heller ikke det planen legger opp til
Områdeplanen for Lillesand sentrum og formingsveilederen er ikke laget for å fryse byen. Tvert imot gir de rammer for hvordan byen kan utvikles videre, samtidig som at de historiske kvalitetene som gjør Lillesand til Lillesand, blir tatt vare på og styrket.
Selv om ordbruken var en annen, var Lillesand gjennom områdeplanen tidlig ute med en tankegang som i dag gjerne omtales som «byreparasjon». Dette handler blant annet om å kunne gjenopprette eller styrke kvaliteter som over tid er blitt svekket gjennom uheldige endringer, nedbygging eller manglende tilpasning. I dette ligger det klare intensjoner, men også muligheter.
Det er fullt mulig å utvikle en levende by med moderne funksjoner, men utviklingen må ta utgangspunkt i byens særpreg, skala, materialbruk, historikk og byggeskikk.
Hvorfor er det så vanskelig å gjøre endringer?
Saken om Strandgata 10 har etter hvert blitt et eksempel på hvor fastlåst en sak kan bli når intensjonene bak områdeplanen og prinsippet om byreparasjon ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Konflikten går snart inn i sitt femte år, noe som neppe er ønskelig for noen av partene.
Det er viktig å understreke at saken ikke handler om kvaliteten på maten eller driften ved Strandhaven. Den handler om endringer i vinduer og en dør, men også om hvorvidt vedtatte planer og bestemmelser blir fulgt, og om like saker behandles etter de samme prinsippene.
I denne saken ble fasadeendringer gjennomført uten nødvendig tillatelse. Slik kommunen og vi vurderte det på dette tidspunktet, var løsningene heller ikke i samsvar med områdeplanen og formingsveilederen. Det ble derfor nødvendig å søke dispensasjon i etterkant. Kommunen mener nå at vilkårene for dispensasjon er oppfylt, mens vi mener at de ikke er det.
Uavhengig av endelig utfall, er en viktig lærdom fra denne saken betydningen av tidlig dialog, involvering av regional kulturmiljøvernmyndighet og respekt for det lokale planverket. Med fagfolk som viser reell forståelse for lokale håndverks- og byggetradisjoner, og en grundigere vurdering av alternative løsninger, mener vi saken kunne vært løst i løpet av få dager eller uker.
Hva med lokalbanken og moderne arkitektur?
Også diskusjonen om lokalbankens byggeprosjekt viser hvor viktig det er å forstå områdeplanens føringer. Områdeplanen for Lillesand sentrum har tydelige føringer for takformer og stedstilpasning. Bakgrunnen er at taklandskapet er en viktig del av byens helhetlige historiske uttrykk, og at løsninger som bryter vesentlig med dette, kan svekke sammenhengen i det bygde miljøet.
Vi bestrider ikke at lokalbankens byggeprosjekt ble vedtatt gjennom en lovlig planprosess. Vår innvending gjelder derimot at prosjektet åpner for løsninger som setter til side føringene i en områdeplan som ble revidert for bare få år siden. Denne revisjonen bygget på en omfattende prosess der man vurderte hvordan Lillesand kunne utvikles videre, samtidig som byens historiske kvaliteter og helhetlige særpreg skulle ivaretas. Resultatet av disse avveiningene kommer nettopp til uttrykk i områdeplanens bestemmelser og formingsveilederen. Når slike føringer likevel settes til side, mener vi at man undergraver de helhetlige vurderingene som ligger til grunn for områdeplanen.
Vi i Fortidsminneforeningen lokalt har ikke forsøkt å stoppe utvikling. Vi har tvert imot kommet med alternative innspill og ideer til hvordan prosjektet kan løses på en måte som i større grad tar hensyn til omgivelsene.
Mulighetsstudie fra 2023 viser hvordan særlig «boksen» kunne vært løst uten å komme i konflikt med områdeplanen eller formingsveilederen. Skisse: Utarbeidet av et lokalt medlem som ønsket å være anonym.
Det er fullt mulig å skape nye bygg med moderne funksjoner og kvaliteter, men de må utformes med respekt for byens historiske karakter og i samsvar med føringene i områdeplanen og formingsveilederen. Materialbruk, takformer, volum og bygningsdetaljer er ikke tilfeldige estetiske valg, men viktige virkemidler for å ivareta sammenhengen i det historiske bymiljøet. Nye prosjekter må derfor ta utgangspunkt i disse kvalitetene, ikke bruke enkeltformuleringer i planverket som begrunnelse for løsninger som i realiteten bryter med intensjonene bak det.
Universell utforming og kulturmiljøvern er ikke motsetninger
Arnt Holte har løftet frem betydningen av universell utforming. Det er et viktig perspektiv, og hensynet til tilgjengelighet må tas på alvor. Fra 1. januar 2026 er CRPD, FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, inkorporert i menneskerettsloven. Det understreker hvor viktig dette hensynet er.
Men det betyr ikke at alle andre hensyn automatisk faller bort. Også i verneverdige bygninger og historiske miljøer må man gjøre konkrete vurderinger og undersøke hvilke løsninger som kan ivareta hensynet til universell utforming uten unødvendig å svekke kulturhistoriske verdier.
Riksantikvaren har blant annet utarbeidet en veileder for hvordan universell utforming kan ivaretas i viktige kulturmiljø. Den viser at det finnes flere måter å arbeide med universell utforming i kulturmiljøer på, og at ulike hensyn kan ivaretas gjennom konkrete vurderinger og tilpassede løsninger.
I Strandgata 10 mener vi det ville vært mulig å finne en løsning som både ivaretok tilgjengeligheten og bygningens historiske kvaliteter, blant annet ved å beholde eller tilbakeføre døren med en tilpasset dørterskel og gjøre mindre justeringer i dagens rampe. En slik løsning forutsetter imidlertid at partene faktisk ønsker å undersøke hvilke muligheter som finnes. Det er nettopp denne viljen vi har savnet gjennom hele saken.
Vi må slutte å sette universell utforming og kulturmiljøvern opp mot hverandre som om det alltid er et enten–eller. Begge hensyn er viktige, og gode løsninger krever kunnskap, dialog og vilje til å finne alternativer.
Hvorfor skal noen få dispensasjon, mens andre må følge reglene?
Roar Svarstad har rett i at det ikke er Fortidsminneforeningen som bestemmer hvordan Lillesand skal se ut. Det er kommunens folkevalgte som har vedtatt områdeplanen og formingsveilederen. Dette er demokratiske beslutninger og Fortidsminneforeningen legger til grunn at disse gjelder i utviklingen.
Når vi klager på vedtak, er det ikke fordi vi ønsker å være et ekstra kommunalt byggesakskontor. Det handler om å få vurdert om regelverket er fulgt, og om vedtak er fattet på riktig grunnlag. Dersom planbestemmelser fravikes, må det skje gjennom de formelle prosessene som gjelder.
Det er også et spørsmål om rettferdighet og forutsigbarhet. Dersom noen får dispensasjoner uten at det foreligger gode og tydelige begrunnelser, mens andre må innrette seg etter de samme bestemmelsene, skaper det usikkerhet og forskjellsbehandling. Det gagner verken innbyggerne, næringslivet eller kommunen. Det er nettopp derfor vi mener det er så viktig at planverket er kjent, forstått og praktiseres likt.
Utfordringen er med andre ord ikke nødvendigvis at Lillesand har for strenge regler, men at planverket ikke har vært godt nok formidlet, og at det ikke alltid har vært praktisert med den forutsigbarheten og faglige kompetansen som er nødvendig.
Kunnskap og dialog er de beste investeringene
Mye av frustrasjonen kunne vært redusert dersom flere kjente innholdet i områdeplanen og formingsveilederen. Derfor oppfordrer vi flere til å gjøre dette planverket langt mer tilgjengelig og forståelig for dem som faktisk skal bruke det.
Vi har to konkrete forslag: For det første bør Agder fylkeskommune styrkes i rollen som regional veileder for kommuner, eiere og næringsdrivende. For det andre bør kommunen, i samarbeid med fylkeskommunens kulturmiljøvernavdeling, utarbeide et enkelt og lett tilgjengelig fysisk hefte som samler de viktigste rådene fra formingsveilederen og de gjeldende planbestemmelsene, samt illustrere gode/dårlige eksempler. Dette kan distribueres til huseiere og næringsdrivende i sentrum og uthavnene. Risør, som har et av Norges mest attraktive trehusmiljøer, har gjort gode erfaringer med å formidle kunnskap om egne verneverdier og lokal byggeskikk på denne måten.
Det bør også legges bedre til rette for tidlig dialog med kommunens byggesaksavdeling, fylkeskommunens kulturmiljøkompetanse samt arkitekter og håndverkere som gjennom sitt arbeid viser reell forståelse for lokale håndverks- og byggetradisjoner. Formell kompetanse er viktig, men den må også omsettes i praksis og komme til uttrykk i løsningene som velges. Slike samtaler før et prosjekt settes i gang, kan spare tiltakshavere både tid, penger og unødvendige konflikter.
Fortidsminneforeningen er en frivillig organisasjon, men vi bidrar selvsagt gjerne med rådgivning og erfaring der vi har kapasitet til det.
Dette handler om mye mer enn en fasade
Kulturmiljøvern handler heller ikke bare om å bevare gamle bygninger. Det handler om å ta vare på kunnskapen, håndverket og tradisjonene som har skapt dem.
Lokale håndverkstradisjoner representerer i stor grad en taus, erfaringsbasert kunnskap som overføres fra menneske til menneske. Når denne kunnskapen forsvinner, mister vi også en viktig del av evnen til å vedlikeholde og videreutvikle den bygde kulturarven vår.
Derfor må vi også verdsette tradisjonshåndverkere og små fagmiljøer som kan reparere, vedlikeholde og videreføre gamle byggeteknikker. Bygningsvern er ikke bare en kostnad eller en begrensning. Det er også en investering i kompetanse, arbeidsplasser og lokal verdiskaping.
Lillesands særpreg ligger ikke bare i sjøen, butikkene og sommerlivet. Det ligger også i bygningene, gatene, materialene, detaljene og håndverkstradisjonene som sammen skaper byens unike identitet.
La oss heller gjøre det enklere å utvikle Lillesand riktig
Vi har stor forståelse for at huseiere ønsker å modernisere, vedlikeholde og utvikle eiendommene sine. Det skal det også være rom for. Men løsningen er ikke å svekke planverket eller redusere muligheten for faglige innspill. Løsningen er mer kunnskap, forutsigbar og lik kommunal praksis og tidlig bruk av den kompetansen som finnes.
Fortidsminneforeningen kommer fortsatt til å engasjere seg når viktige kulturmiljøverdier eller demokratiske planvedtak ikke blir ivaretatt. Det er en del av vårt frivillige samfunnsoppdrag. Men vi ønsker først og fremst å bidra til gode løsninger og en positiv utvikling av byen.
Byens historiske særpreg er ikke en hindring for framtiden, men en ressurs. Vi heier på Lillesand – og på en utvikling som bygger videre på alt det unike byen har å by på.
Karl Ragnar Gjertsen
Styreleder, Fortidsminneforeningen Agder avdeling
Gunhild Risdal Konnestad
Styreleder, Fortidsminneforeningen Aust-Agder lokallag
Inger Lise Syversen
Nestleder, Fortidsminneforeningen Aust-Agder lokallag
Torgrim Landsverk
Utvalgsleder - Antikvarisk utvalg, Fortidsminneforeningen Agder avdeling
