Hver måned det neste året skal Else «Sprossa» Rønnevig skrive om bygningsvern og Lillesand i Lillesands-Posten. Hun tar utgangs punkt i formingsveielederen:

Kjære lesere!

Lillesand kommune har allerede et viktig redskap i Formingsveilederen, men gjennom de forskjellige innleggene mine vil jeg komme til å se nærmere på om den gir eiere, utbyggere, politikere og saksbehandlere den hjelpen de trenger. Med dette som bakteppe kommer jeg selvsagt til å ha meninger og uttrykker dem så bra jeg kan ut fra mine erfaringer og kjærlighet til de som bygget byen.

Hver generasjon står overfor de samme valgene: Hva skal vi ta vare på, hva skal vi forandre, og hva vil vi overlate til dem som kommer etter oss? Når alt kommer til alt, er vi en del av en lang fortelling.

Den fortellingen er jeg stolt av å være en del av. Da tenker jeg spesielt på hvordan jeg, uten særlig kunnskap og uten god økonomi, tok sjansen på å redde Villa Snøringsmoen etter både forfall og brann. Hadde jeg ikke restaurert Snøringsmoen etter brannen 1995 ville bygningen bare vært å finne på bilder.

Denne tiden var svært spennende, utviklende og lærerik. Arbeidet med huset og valgene jeg måtte ta ble i realiteten min utdannelse. Erfaringene ble senere grunnlaget mitt for muligheter til å formidle kunnskap om bygningsvern – en mulighet jeg tok imot med strake armer.

*Foto: Faksimile fra Lillesands-Posten, 13. mars 1984.*

Jeg blir rett og slett inspirert i motvind. Prost Jacobsen «forærte» meg navnet tilnavnet Sprossa og mobberne ble mine pådrivere. Jo mer motstand jeg møtte, desto sikrere ble jeg på at det jeg arbeidet med var både viktig og riktig. Bygningsvern handler ikke bare om å ta vare på det som allerede finnes. Det handler også om hva vi tillater blir bygget. Nye bygninger skal selvfølgelig få uttrykke vår egen tid, men de må samtidig ta hensyn til omgivelsene og til Lillesands særpreg. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få til.

Det historiske og vakre Lillesand er ikke bare blitt formet av planer og vedtak. Byen er skapt gjennom tusenvis av små valg, tatt av både velstående redere, håndverkere og vanlige lillesandere gjennom lang tid. Av den grunn handler vern av bygningsarven ikke først og fremst om fortiden. Det handler om hvilke valg hver generasjon tar med seg inn i framtiden. Vi er alle en del av en fortelling som begynte lenge før oss. En fortelling som skal fortsette etter at vi er borte. Skal jeg få ønske meg noe for Lillesand, er det at noen av bygningene som ble revet på 1950-tallet. Jeg tenker først og fremst på husene som forsvant da byen trengte et nytt meieri. Brandius sitt hus er det eneste som fortsatt er bevart og kan restaureres.

Ketil Moes plass kunne blitt et smykke dersom de gamle husene ble gjenreist som gode rekonstruksjoner. Plassen kunne samtidig bli en læringsarena for dagens og morgendagens håndverkere. Der kunne unge mennesker få arbeide med tradisjonelle materialer, verktøy og byggeteknikker – og lære gjennom å gjøre.

Første reaksjonen jeg hørte da jeg presenterte denne ideen var: Å vil ho få pengene fra? Den planen har jeg allerede klar, men det krever selvfølgelig at jeg blir lyttet til, for dette er en samarbeidsmodell. Høyres representant Gunnar Kulia er en veldig grei kar, men å uttale at Sentrum ikke kan bestå kun av små Sørlandshus med sprosser og preg av 1800-tallet er for meg veldig trist å lese.

Høyre med sin verdikonservatisme ønsket jo nettopp å bevare grunnleggende verdier, tradisjoner og samfunnsordninger som man mener har vist seg verdifulle over tid. Det handler ikke nødvendigvis om å være imot all forandring. En verdikonservativ vil ofte si: Vi kan gjerne utvikle samfunnet, men vi bør tenke oss godt om før vi river ned noe som tidligere generasjoner har bygget opp. Det kan gjelde familie, ansvar, fellesskap, kulturarv, språk, religion, lokale tradisjoner og respekt for historien.

Viktig: Vi må ta kloke langsiktige valg som har varig verdi, samtidig som samfunnet får utvikle seg.

Første skritt må være å utarbeide en mulighetsstudie. Deretter må kommunen, fagmiljøene, håndverkerne, næringslivet og innbyggerne samle seg om oppgaven og jobbe sammen for å forsterke sentrum. På Ketil Moes plass kan det bli butikker, leiligheter, park med trær, torg og lekeplass for barn. Historien kan gjenreises, samtidig som det skapes nytt liv midt i Lillesands hjerte.

«Dette får vi til dersom vi samarbeider – og følger en tydelig og oppdatert formingsveileder.»

Else Rønnevig

Sprossa om Lillesand sentrum: – Dette får vi til ved samarbeid.

Hedersnålen til Karl Ragnar Gjertsen: – Takk for Demokratihuset.