Sprossa om Lillesand sentrum: Bygningsarv vår.
Hver måned det neste året skal Else «Sprossa» Rønnevig skrive om bygningsvern og Lillesand i Lillesands-Posten. Hun tar utgangs punkt i formingsveielederen:
Hvordan behandles bygningsarven vår i dag?
Hver måned gjennom det kommende året skal jeg ta opp viktige spørsmål om Lillesands bygningsarv. Jeg vil se nærmere på kommunens verktøy og politikernes muligheter til å ta kloke grep – ikke bare til beste for oss som lever her nå, men også for dem som skal bo, styre, handle og utvikle byen om 50–60 år.
I årene etter krigen ble det tatt til orde for å rive Bryggen i Bergen. I 1979, - TENK DET!
Bare noen tiår senere, ble Bryggen innskrevet på UNESCOs verdensarvliste.
Det vi i én tid betrakter som gammelt, upraktisk og rivningsmodent, kan noen tiår senere være selve symbolet på en by – og en kulturarv hele verden mener vi skal ta vare på.
Det leder naturlig til spørsmålet:
Hva står vi i fare for å angre på i Lillesand i morgen?
Min interesse for bygningsvern startet samtidig med arbeidet for å verne Tyholmen i Arendal i 1973. Jeg var heldigvis ikke den eneste som begynte å forstå hvilken betydning de gamle bymiljøene hadde.
I 1976 kom boken Arkitekturvernåret 1975 – innhugg og rapport. Innledningsvis finner vi mange kloke ord fra daværende riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen.
For at dere som leser dette, skal slippe å tenke: «Sprossa – nå igjen!», lar jeg heller Riksantikvaren komme til orde:
«Det synes nå å være viktigere enn noen sinne å finne et ankerfeste. Vi ønsker å finne fram til noe som ikke forandrer seg, til stabilitet. Vi ønsker at det stedet vi bor, det stedet vi kommer fra, nok skal utvikle seg, men at dets særpreg, lokale egenart, dets identitet ikke skal viskes bort. […] Vi ønsker at visse tradisjoner skal holdes i hevd, at byens og stedets ansikt beholder de karakteristiske trekk som generasjoner har gitt det.»
Ordene ble skrevet for over 50 år siden, men kunne like gjerne vært skrevet i dag.
Hva har så skjedd i Lillesand i løpet av disse årene? Har vernetanken slått rot og blitt betraktet som en positiv kraft som gagner byen vår? Eller oppfattes bygningsvern fremdeles som et problem og et hinder for utvikling?
Jeg husker godt at Stephan Tschudi-Madsen ved en anledning avsluttet et innlegg med det tydelige budskapet:
ETTERTIDEN GIR OSS ALLTID RETT!
Vi er mange som er opptatt av det som skjer med den verneverdige bebyggelsen i Lillesand. Godt er det. Men debatten kan lett utvikle seg til en kamp mellom dem som ønsker vern, og dem som ønsker utvikling.
Slik behøver det ikke å være.
Vi må få samtalen opp på et saklig nivå, slik at innbyggere, administrasjon, utbyggere og folkevalgte kan samarbeide med respekt for hverandre. Vern betyr ikke at byen skal stå stille. Men utviklingen må bygge videre på de verdiene som allerede gjør Lillesand til Lillesand.
Vi trenger en tydelig plan som sikrer det historiske sentrum for framtiden. Å rive gamle hus for å stå friere til å bygge nytt senere, er ingen god strategi i en liten og godt bevart trehus by.
I kommunens formingsveileder står det at nybygg i størrelse og sammensetning skal passe til bebyggelsen omkring. Deretter står det:
«Å passe til» betyr ikke nødvendigvis at det nye har samme takform, vinduer, vindusåpninger eller materialer som eksisterende bygg.
Denne formuleringen åpner etter mitt syn for altfor store kontraster. Resultatet ser vi allerede.
Lillesand markedsføres nettopp med utgangspunkt i det ekte og historiske bymiljøet. Dersom dette gradvis svekkes, kan det på sikt ramme både byens særpreg, omdømme og trivsel – for fastboende så vel som for besøkende.
Lillesand kommunes formingsveileder for sentrum ble utarbeidet i 2013 og formelt vedtatt 16. november 2016. Etter mitt skjønn gir den ikke et godt nok vern. Utbyggingen av Lillesands Sparebank er dessverre et tydelig eksempel. Det historiske sentrum er lite, og bygningen er etter min oppfatning for stor og kontrastfylt til å gli naturlig inn som et tilpasset, fornyende element.
Spørsmål til Lillesand kommune:
Hvem hadde ansvaret for å utarbeide formingsveilederen, og hvilken kulturminnefaglig kompetanse ble benyttet?
Mener kommunens politikere at veilederen gir et godt nok vern av Lillesand sentrum og uthavnene?
Navnet mitt er skrevet feil i veilederen. Boken min det henvises til er ikke i salg lengre. Sett heller inn GAMLE HUS – ISBN:978-82-90912-05-0
Kan dette bli rettet opp?
Formingsveilederen bør nå gjennomgås og fornyes med riktig fagkompetanse og med et klart mål om både god utvikling og best mulig vern.
Vi som arbeider for vern, er ikke imot utvikling. Men utviklingen må skje på byens og bygningsarvens premisser.
Lykke til – til oss alle!
Neste måneds tema blir: DØRER, PORTER OG GJERDER
