Husets farger, en del av historiefortellingen.
Før bybrannen i Risør i 1861 var de fleste hus i byen umalte eller grå. Da de nye bygningene stod ferdig etter bybrannen, ønsket man å gi et inntrykk av velstand, hvitt ble derfor valgt som en hovedfarge for byen. Derav kom også etterhvert byens kallenavn “Den hvite by ved Skagerrak”.
Vårt styremedlem og malerikonservator i Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU), Nina Kjølsen Jernæs, ble av Aust-Agder Blad, 18. juni 2019 intervjuet. Hele intervjuet kan saken kan leses her for betalende abonnenter.
– Et malingsstrøk beskytter treverket mot klimatiske påkjenninger og nedbryting. Siden husmaling alltid har vært en utgiftspost for huseieren, kan man se at tidligere var de viktigste husene malt. Sjøboder og uthus kunne gjerne stå umalt, forteller Jernæs.
Man fant også billigere måter å male husene sine på. Ved å for eksempel bruke pigmenter som var lett tilgjengelig slik som jordpigment, tranmaling eller komposisjonsmaling (laget av hvetemel og rugmelsklister).
Når man går en tur rundt i Risør sentrum vil man oppdage de ulike fargene, spesielt om man får gå inn i bakgårder slik som for eksempel den offentlige parken “Hollenderhagen” i Havnegata 8.
Jordfarger ble mye brukt da maling først ble introdusert. Det var billig og lett å produsere den type maling ettersom den kunne hentes ut fra bakken og prosessen etterpå var ikke lang eller krevende.
Etter hvert ble også blyhvitt og sinkhvitt introdusert for Sørlandet. Begge hvitfargene var vanskelige og dyrere å produsere enn jordfargene.
Med dette følger naturlig nok en status for dem som hadde råd til hvite hus.
Endringer av hus som følger siste mote var i høyeste grad en måte å vise velstand på, og det har det alltid vært. Derfor ble det et ønske å ha hvite hus, og jordfargene ble skiftet ut med hvite hus. Selv om man ikke var særlig bemidlet, ble hvite hus et mål for mange. Derfor ser vi i dag mange hvite fasader med bakgårder og indre rom som er malt i billigere maling av røde og gule pigmenter.
Pigmentet blyhvitt er et dyrt pigment med gode egenskaper. Blant annet var blyhvitt giftig og derfor sterk nok til å drepe blant annet sopp som kom av fuktskader. Blyhvitt ble senere erstattet av blant annet zinkhvitt, som var en billigere variant.
Hva bør man så gjøre i fremtiden?
– Dette er en viktig del av kulturhistorien vår, og jeg håper huseiere fortsetter å male husene sine i to farger dersom dette tidligere er gjort, slik at dette ikke går i glemmeboken. Selv om det ikke har så mye å si for dagens huseieres utgifter, så er informasjon om økonomien knyttet til valg av husmaling en del av samfunnsminnet vårt, sier Nina Kjølsen Jernæs.
Et godt eksempel på måten man tidligere senket vedlikeholdsutgiftene ved å male med en billigere maling på baksiden av huset. Blyhvitt var kostbart og dermed ønskelig å bruke på fasaden, mens jordfarger og særlig røde pigmenter var billigere, og hadde dermed også en lavere status. Ved at eiere fortsetter denne tradisjonen holdes liv i norsk bygningshistorie. Legg også merke til taktekkingen på baksiden, mens foran er det flotte hollandske, glaserte takstein, forteller Nina Kjølsen Jernæs. Foto: Nina Kjølsen Jernæs.
