Vi har i dag fått følgende leserinnlegg fra Torskeholmen Velforening som også kjemper for en bærekraftig utvikling i Grimstad havn. Velforeningen frykter for byens sentrale og unike festivalpass gjennom 115 år. Leserinnlegget har også først stått på trykk i Agderposten. Les hele innlegget her:

Grimstad Bolig- og Næringsutvikling (GBNU) sier nå at reguleringsplanen for Torskeholmen må «gjenspeile realismen i hvordan området skal bygges ut». Samtidig sier lederen for GBNU, Svein Engedal, at de «har løst dette på en god måte».

Da er det naturlig å spørre: For hvem er dette «løst på en god måte»?

For utbygger, som får nye tomter, nye kvadratmetre og nye leiligheter å selge – ja.
For byens befolkning, turistene, de som er glade i konserter og festivaler, og for Grimstads omdømme som kyst- og kulturby – neppe.

Dette innlegget handler om to forhold:

leiligheter på Torskeholmen og påstanden om at de er en forutsetning for «liv i byen»
Torskeholmen som byens siste, unike festivalplass – og konsekvensene av å bygge boliger vegg i vegg.

1. Leiligheter – myten om «liv i byen»

Da arbeidet med reguleringsplan for Torskeholmen startet rundt 2015–2016, var budskapet tydelig: Det måtte bygges leiligheter på holmen for å skape liv i byen. Uten boliger på Torskeholmen ville sentrum «dø ut».

Siden den gang er det planlagt og bygget om lag 550 leiligheter sentralt mellom Tønnevoldsjorde og Skjeviga Syd, alle på sjøsiden av E18 og i gangavstand til sentrum. Over 130 av disse ligger bare et steinkast fra indre havn.

Hvis teorien stemte – at flere leiligheter automatisk gir «liv i byen» – burde vi nå se en markant forskjell. Det gjør vi ikke. Vi har fortsatt tomme lokaler, serveringssteder som sliter og et sentrumsliv som vakler.

I tillegg er boligbidraget fra Torskeholmen marginalt: 30–40 leiligheter utgjør svært lite i forhold til det som allerede er bygget og planlagt. Men konsekvensen for byen som helhet er maksimal: Vi risikerer å miste den eneste store, sentrale festival- og samlingsplassen vi har igjen.

Å legge opp til å bygge ned Torskeholmen med boliger og parkeringskjeller er ikke uttrykk for vilje til å skape et mer levende sentrum. Det er først og fremst fundamentert i et vedtak i formannskapet 17. mars 2016, der «utbyggingen skal være selvfinansierende». Den gang var tanken at salg av boligtomter på Torskeholmen skulle finansiere resten av prosjektet. I dag vet vi at utbyggingen vil bli svært kostbar, mens gevinsten for byen i form av nye boliger er marginal.

Torskeholmen er 100 prosent kommunalt eid, og arealet utgjør et unikt og svært verdifullt fellesareal midt i havna. Store deler av dette foreslås nå overlatt til eksklusiv boligbebyggelse.

*Leiligheter i Grimstad sentrum 2015-2025.*

2. Torskeholmen – den perfekte festivalplassen

Hva skjer med Grimstad hvis vi mister Torskeholmen som festivalplass?

Holmen har noen helt spesielle kvaliteter: stor nok til å romme et par tusen mennesker, midt i havnebassenget med sjøen som kulisse, og uten boliger tett på – slik at lyd og liv ikke umiddelbart kolliderer med folks nattesøvn.

Da Erlend Gunstveit lanserte sin «Coming Home Country Festival» på Torskeholmen sist sommer, kalte han holmen «den perfekte festivalplass». Det er et presist uttrykk for det mange har erfart i praksis. Det finnes få, om noen, sammenlignbare byer som har et tilsvarende sentralt festivalområde. Torskeholmen kan bli Sørlandets mest attraktive intime festivalarena – og gi Grimstad en tydelig posisjon som festivalby i skjæringspunktet mellom kyst, kultur og historie. Gunstveit har senere lest dette innlegget og bekreftet at han stiller seg bak denne beskrivelsen.

I kjølvannet av sommerens suksessfestivaler kom det en rekke begeistrede lovord fra både publikum, artister og aktører – også fra utbygger som på fb skrev: « … gleder meg til å tilby enda bedre forhold for dette festivalområdet». Sommerens arrangementer disponerte rundt 3000 m² til servering, sanitær, scene og publikumsareal. Den nye planløsningen (desember 2025) viser et festivalområde som er om lag 1000 m² mindre, og som får store begrensninger knyttet til adkomst til de planlagte leilighetene. Det er vanskelig å se hvordan dette skal gi «enda bedre forhold» for festivaldrift.

I byfaglig sammenheng regnes slike plasser som kritisk infrastruktur for byliv, på linje med torg og parker. De er ikke overskuddsarealer, men fellesgoder som vanskelig kan erstattes når de først bygges ned.

I Grimstad viser 150 års utvikling det samme mønsteret: Festival- og festplassene taper når utbyggingspresset øker. Ruffeløkka ble skole og boliger, Ekelunden ble sykehusområde, Løvstø/Lauvstø ble boligområde, Coney Island-områdene forsvant etter naboprotester, og Gundersholmen er i ferd med å bli badeanlegg og eksklusive leiligheter (Pharos Odde). Hver gang har folkefestene og konsertene måttet flytte – eller forsvinne – når nye naboer har klaget på støy.

Nå står vi igjen med én plass som faktisk tåler en stor festival: Torskeholmen. Allerede før Torskholmsundet ble fylt igjen, var dette stedet for de store folkeansamlingene og åsted for fyrverkeri, idretts- og musikkstevner, 17. mai-feiringer, store konserter, bryggedans og festivaler.

Planfaglig vet vi at boliger og storskala festivalbruk er motstridende funksjoner på samme flate. Enten begrenses festivalbruken av hensyn til beboerne, eller så svekkes bokvaliteten, og presset for innstramminger kommer etterpå. Erfaringen fra Ruffeløkka, Løvstø og Coney Island viser at det er festivalplassen som taper til slutt.

Det foreligger ingen konsekvensutredning av hva det vil bety for større arrangementer, kulturliv, frivillighet, turisme og Grimstads omdømme som kyst-, kultur- og festivalby å bygge boliger tett på Torskeholmen. Det er vanskelig å kalle det «realisme» når en så omfattende endring av byens viktigste festivalarena ikke engang er faglig utredet.

Torvet – en perle, men ikke en erstatning

Noen vil kanskje si: «Vi har jo torvet.» Og ja – torvet har vært og kan igjen bli: en perle.

Siden rundt 1875 har Grimstad hatt et samlingssted midt i den gamle byen, vakkert innrammet av 1880-tallsbebyggelsen og Møllerheia. Torvet er et uerstattelig hverdagsrom og utmerket for mindre arrangementer. Men det kan ikke erstatte Torskeholmen som festivalplass. Det tåler verken samme folkemengder eller samme lydnivå.

Oppgradering av torvet er et eget byutviklingsprosjekt, som nå er skjøvet helt ut i det blå – på tross av et enstemmig politisk ønske om oppgradering. Grimstad trenger både torvet og en fungerende stor festivalarena.

***Løvstø 1916:*** *Festplassen samlet ofte 3-4000 mennesker. På 1920-tallet ble det bygget boliger.*

Realisme – for byen eller for utbygger?

Når GBNU snakker om «realisme» og at Torskeholmen er «løst på en god måte», bør vi spørre:

Er det realisme knyttet til påstanden om at byen trenger 30–40 leiligheter på Torskeholmen for å «skape liv i byen», når 550 nye og planlagte leiligheter – hvorav rundt 130 ligger et steinkast fra indre havn – ikke har vist nevneverdig effekt?

Er det fornuftig realisme når planen fører til at byens siste festivalplass mister sine genuine kvaliteter – både gjennom arealreduksjon og nye begrensninger som følger av boligbebyggelse tett på?

Byen dør ikke uten leiligheter på Torskeholmen.
Men byen mister noe vesentlig – for innbyggere, gjester og kommende generasjoner – hvis vi i «realismens» navn bygger bort vår siste sentrumsnære festivalplass.

I en kommune med presset økonomi og krevende prioriteringer burde ekte realisme bety å forvalte fellesskapets mest verdifulle arealer med varsomhet. Å kalle det «realisme» å bygge ned den siste store festivalarenaen for å få plass til noen titalls leiligheter og et parkeringsanlegg, er å tøye ordet lenger enn det tåler.

At lederen av GBNU likevel hevder at «planen gjenspeiler realismen og er løst på en god måte», er en påstand uten troverdig forankring i åpne, verifiserbare tall, definerte behov eller befolkningens ønsker – noe også spørreundersøkelsen blant innbyggerne viser.

Derfor bør kommunestyret si tydelig nei til boliger og parkeringsanlegg på Torskeholmen – og i stedet sikre holmen som byens viktigste festival- og møteplass også for kommende generasjoner.

Torskeholmen velforening
v/ Kjersti Tomine Astrup, Peter Lukas og Dag Wirak

«Planen må gjenspeile realismen …» – men for hvem?

Ved årets slutt - Ombruk, fremfor riving

– Den farligste tiden for et bygg.