Er det noe som finnes i Olsen-bande-filmer?

Vi har i dag fått følgende leserinnlegg fra Ole Ingemann Bording i Arendal. Leserinnlegget stod først på trykk i Agderposten og gir inntrykk av forfatterens meninger:

Med ujevne mellomrom dukker debatten om planer for strandarealene våre, bygging og dispensasjoner opp. Jeg har levd i snart 60 år med problematikk rundt dette, og vil gjerne spille inn noe som kanskje kan bringe inn noe prinsipielt som kan bidra til visse oppklaringer på et område som av naturlige årsaker engasjerer folk og som egentlig er en del av en diskusjon om hvordan demokratiet vårt fungerer i praksis.

Høsten 1967 begynte jeg på min høyskoleutdanning (tilsvarende universitetsutdanning) i arkitektur og arealplanlegging i Oslo. Blant en haug med fagområder hadde vi ei lang forelesningsrekke av de to departementsansatte juristene Ditlefsen og Schulze, som hadde ansvaret for å lage den aller første plan- og bygningsloven som gjaldt hele Norge, ikke bare byene. Den het Bygningsloven av 18. juni 1965, men var også i høy grad en planlov (kan Googles). Denne loven omtalte fylkesplaner, regionplaner, generalplaner (omdøpt til det som nå heter kommuneplaner) og reguleringsplaner.

I Norge var behovet for arealplanlegging på mange nivåer sterkt framme i den offentlige debatten på 1960-tallet. Utarbeidere og forvaltere av offentlige planer så for seg at ved å ha et nasjonalt nett av vedtatte planer, fra svært grovmaska nasjonal plan for hele Norge, via mer og mer finmaska fylkesplaner, regionplaner (for flere kommuner), general-/kommuneplaner (for arealbruk i den enkelte kommune) og til reguleringsplaner (for deler av kommunen). Seinere har det kommet til andre plantyper og plannavn.

Viktig oppklaring! Hva menes med «en plan» i denne sammenhengen? Er det et innfall, en idé, noe som finnes i Olsen-bande-filmer? Nei, ikke hvis det er noe som omtales i Plan- og bygningsloven og som kommune forholder seg til! For alle plantypene jeg har nevnt ovenfor, er betingelsen for å kunne kalle den det at den har gjennomgått en langvarig, demokratisk prosess som kan omfatte varsling av igangsetting, bestemming av fysisk avgrensning, holding av folkemøter og andre møter, utarbeiding av planforslag, utlegging av planforslaget til offentlig ettersyn og høring, innsending til kommunen av merknader, uttalelser og innsigelser (som er tre ulike ting!), endring av planforslaget med utgangspunkt i innkomne innsigelser, uttalelser og merknader, framlegging av det endra planforslaget til vedtak eller avslag i plankomiteen (som kan ha andre navn), osv., osv. Bare når planforslaget til kommuneplan eller reguleringsplan er blitt endelig vedtatt i kommunestyret / bystyret kan det kalles en kommuneplan eller reguleringsplan. Det er ikke rart at det hersker stor forvirring om dette i aviser, sosiale medier og andre steder, for det er en komplisert prosess (som man ikke kommer utenom).

Strandplan og dispensasjoner.

Som nevnt øverst i dette innlegget, var det på 1960-tallet i den norske offentlighet entusiasme for å få vedtatt mer detaljerte planer, som på en demokratisk og rettferdig måte gjorde den offentlige saksbehandlingen av byggesaker i strandområdene raskere, mer effektivt og økonomisk og helst unngå dispensasjoner og skjønn.

Allerede på den tida var det tiltakende presset for privatisering av strandsona svært tydelig, blant annet på grunn av etterkrigstidas økende økonomiske muligheter blant folk til å skaffe seg hytter, både på fjellet og ved sjøen. Oppdagelsen av olje nær norskekysten få år etter, gjorde ikke dette presset mindre.

Fra mi studietid mellom 1967 og 1973 husker jeg også svært godt hvordan interessen for naturvern, miljøvern og det «nye» begrepet «økologi» blant oss arkitektstudenter nærmest eksploderte, og det var ikke vanskelig å skjønne sammenhengen og motsetningen mellom dette og privatiseringen og den planløse utbyggingen av strandsonen.

På 1960-tallet var det enda blant store deler, kanskje mesteparten av Norges befolkning, ansett som en underlig, ja kanskje utidig tanke med at stat og kommuner skulle planlegge omgivelsene og at hver huseier ikke skulle kunne plassere og utforme sine hus og uthus etter eget forgodtbefinnende. De mente at det var nok plass til alle i Norge. Til en viss grad var nok dette riktig, men så var det det at ikke alle kvadratmeter land og ikke alle beliggenheter var like attraktive. Helt fra den tida da menneskene i arendalsområdet begynte å slå seg ned og dyrke jorda, var det arealer med dyrkbar jord og brukbar skog som naturligvis var mest verdifulle. Bortsett fra de gode havneområdene og næringsområder til sjøretta virksomhet, blei kystens svaberg og skrinne jordområder sett på som lite verdt – inntil flere og flere utover på 1900-tallet fikk interesse for og økonomisk mulighet til å skaffe seg noen kvadratmeter land til å bygge ei hytte og kunne ha ferie på den moderne måten, med soling, bading og latmannsliv. Det beste stedet å gjøre dette på, var og er fortsatt; nærmest mulig sjøens vann.

Flere og flere fikk ferietid og økonomi til å delta i hytteeventyret og med gode biler, kunne de bo langt unna og bruke hyttene noen få uker i året. Den vanlige kvinne og mann begynte å kunne leve et rikmannsliv, riktignok i mer beskjeden målestokk, og tok gjerne med seg holdningen om å ha enerett til å bruke de kvadratmeterne strandområde de hadde kjøpt. Naturlig nok var dette de beste stedene som alle før, uten å tenke over eierforholdet, brukte til bading, soling, fisking, fortøying av båt og annet.

Før i tida, og spesielt på småsteder der det i befolkningen var sterke innslag av slekter som hadde bodd der i flere generasjoner, var det vanlig å anse gode bade-, sole-, oppholds- og fiskesteder som fellesarealer for allmenn bruk, ofte uten noen form for regulering eller avtaler. Etter hvert blei mange av disse arealene privatisert på ulike måter, enten ved salg og bebyggelse, anlegging av parkeringsplasser eller garasjer, stengsler av ulike slag, osv. Fastboende og ferierende som ikke eide arealer som egna seg til bading og soling inntil sjøen, opplevde da at de måtte gå, sykle eller kjøre bil stadig lenger vekk for å kunne kose seg med disse aktivitetene. Mange av oss har vel vært vitne til dette.

De delene av Norges kystlinje som var mest attraktive til ferieliv, opplevde fram mot 1960-tallet så kraftig privatisering av strandlinjearealene at Stortinget fant å måtte vedta en strandplanlov hvor hovedideen var å foreløpig lovfeste byggeforbud på arealer som lå inntil 100 meter fra sjøen, men hvor forutsetningen var at alle kommunene det var aktuelt for skulle vurdere og fastsette nøyaktige byggegrenser ut fra arealenes topografi, biologi, ulike miljøforhold, eksisterende antikvarisk bebyggelse, osv. På den måten kunne byggegrensa på et sted være 150 meter fra sjøen eller vannet, et annet sted 10 meter og et tredje 400 meter. På denne måten ville byggegrensa virke mer logisk plassert og kommunenes saksbehandlere ville kunne behandle søknader raskere og mer konsist og ikke minst kunne kommunene og statsforvalterne slippe å måtte bruke tid og penger på å behandle de mange dispensasjonssøknadene, som er svært arbeidskrevende på grunn av behovet for skjønn.

Strandplanloven er i dag videreført i «Lov om planlegging og byggesaksbehandling»,- etter 60 år: foreløpig! i (Plan og bygningsloven), sist endra 01.07.2025:

§ 1–8. Forbud mot tiltak mv. langs sjø og vassdrag

Ideen med at alle Norges mange kommuner med strandområder i saltvann og ferskvann skulle lage og vedta ganske detaljerte planer på regulerings- eller kommuneplannivå og som erstatning for den mer eller mindre tilfeldig valgte 100-meters sonen, var svært gjennomtenkt, og ville ha gjort store deler av Norge til et bedre og enklere land å bo i.

Men de færreste av oss har vel tenkt igjennom hvor mye det har å si at det nå bare har gått 2–3 generasjoner fra innføringen av en lov som «blanda seg inn i» hvor og hvordan den enkelte mann (ja, i denne sammenhengen; «mann»!) kunne bygge hus og brygge og vei. 60 år er svært kort tid for at folk skal akseptere at «jeg må da vel kunne bygge hva jeg vil på mi egen tomt» må endres til «det er klart jeg må ta hensyn til naboen min, det han ikke får lov til, får heller ikke jeg lov til» og «mitt hus er din utsikt og vise versene.»

Det er klart at 60 år er lite tid til å endre folks holdning på dette området. Finnes det noen norske kommuner som har tatt ansvaret for å få lagd noen av disse strandplanene? Ja, faktisk er Tvedestrand kommune en av de få som har gjort det og fått vedtatt en kommunedelplan hvor grensa for det generelle byggeforbudet snor seg med forskjellig avstand på fra byggeforbudsgrensa til sjøen Da jeg i noen tilfeller nå har måttet forholde meg til denne planen i forbindelse med byggesaksoppdrag jeg har hatt, kan jeg melde at det har vært svært greit. Tvedestrands initiativ egner seg svært godt til å videreutvikle dagens utilstrekkelige standard 100-meters strandplangrense.

I løpet av de nevnte 60 åra, har jeg vært ansatt i Porsgrunn kommune i 10 år som utarbeider og saksbehandler av reguleringsplaner. Der hadde kommunen i 1990-åra arbeidd med problematikken og kommet fram til en mellomløsning med endring av strandsonegrensa så den ikke alltid var 100 meter. Etter Porsgrunn hadde jeg ett år som byggesaksarbeider og 10 år som utarbeider og saksbehandler av reguleringsplaner i Arendal kommune, der det ikke har blitt lagd detaljerte planer med strandområdene som hovedsak. Dette anser jeg som hovedsaken til den evige diskusjonen om dispensasjoner mellom Statsforvalteren og kommunen.

Nå som jeg er pensjonist og ikke avhengig av ansettelser og oppdrag, vil jeg spille inn noen tanker om hvorfor så få norske kommuner har grepet tak i Stortingets 60 år gamle ønske om å få lagd detaljerte planer over strandområdene i Norge, for dermed blant annet å redusere behovet for dispensasjoner betraktelig.

• Kommunene mangler plankompetanse.

• Sjefer/ledere er redde for å gjøre noe kommunen ikke har gjort før.

• Kommunen mangler penger og/eller skjønner ikke at penger brukt på planlegging kan være spart på behandling av dispensasjonssøknader.

• Noen politikere liker ikke faste og klare regler men ønsker å kunne utøve skjønn, f.eks. i forhold til venner og kjente.

• politikere og menigmenn trur saksbehandling går fortere og bedre ved å bare bruke skjønn og ikke måtte forholde seg til gjennomarbeida planer.

Ole Ingemann Bording
Tromøy