Er Risør et hult skall uten historie?
I kommunestyrets debatt om den oppdaterte stedsanalysen for Søndeled kom ordfører Per Lunden med to forslag som står i sterk stride med hverandre. Riv tremassefabrikken på Søndeled nå, ta i stedet vare på tremassefabrikken i Stifoss. Jeg vet ikke om Lunden er ute etter et kompromiss, i så fall står han i fare for å skylle barnet ut med badevannet. Han føyde til at «av og til må vi si at ting skal vi ikke verne». Jeg kan trøste ordføreren med at det meste av den historiske bygningsarven allerede er gått tapt. Her er det kun snakk om å verne restene av det bevaringsverdige.
Leserinnlegg av Kjell-Olav Masdalen. Innlegget ble først publisert her . Fortidsminneforeningen har fått tillatelse til å dele leserinnlegget her på våre nettsider.
I bind I av Risørs historie slår Risørs byhistoriker, Victor Norman, fast at Risør ikke først og fremst er en sjøfartsby, men en trelastby. Byen er ikke først og fremst et produkt av sin sjøfart, men av handelen med trelast henta fra skauene i byens oppland. Byen vokste fram først og fremst som et produkt av Nordvest-Europas umettelige behov for trelast fra 1500-tallet og framover. Det var tømmeret som blei henta fra opplandet og fløyta ned vassdraga til fjordene som la grunnlaget for byen som vokste fram på Risørtangen. Mye av tømmeret blei allerede fra først på 1600-tallet skåret på sagbruk langs vassdraga og fra 1800-tallet videreforedla i tremassefabrikkene på Eikeland, Stifoss og Søndeled. Samtidig utvikla det seg en omfattende båtbyggervirksomhet i fjordene og byen, uslitelig knytta til områdets utnytting av treet som ressurs. Tømmer, treforedling, båtbygging, trelasthandel og sjøfart er de viktigste faktorer som har skapt vår historie og gjort trehusbyen og distriktet kjent langt utafor landets grenser.
Dette er ei umistelig historie for byen som skal feire sitt 300-årsjubileum i 2023. Byen hadde knapt blitt mer enn ei lita uthavn for Søndeled og Laget uten at de rike trelastressursene i opplandet hadde gitt den nærings- og utviklingsmuligheter. Uten de få kulturminnene som fortsatt vitner om denne historia blir byens eksistens uforståelig, og den vakre trehusbyen et hult skall som ikke gir meining. Enda mindre forståelig blir 300-årsjubileet dersom byen ikke tør eller makter å vedstå seg si eiga historie og ta vare på sine viktigste kulturminner.
For noen år sida vedtok Gjerstad kommune at fabrikkbygningene i Stifoss kunne rives. Heldigvis står bygningene der fortsatt, og kommunen har nå vedtatt at de ikke skal rives. Ordfører Lundens utsagn om å satse på bevaring av fabrikkbygningene i Stifoss er et slående eksempel på hvor viktig det er ikke å foreta seg forhastede og irreversible handlinger. Derfor er det uforståelig at Lunden kan komme med et slik ubetenksomt utsagn om å rive fabrikkbygningen på Søndeled nå – og dermed kutte alle muligheter for å skape et fantastisk miljø i og rundt den gamle fabrikkbygningen der. Nå har dere fått et godt verktøy i den oppdaterte tettstedsplanen for Søndeled. Bruk den – og tida framover – til å utvikle ei ideskisse for tremassefabrikken på Bjørkeneset.
Porta Risør kommer trulig til å få tillatelse til å bygge ferieleiligheter i Apalvika og boliger på Ørsmålen, forhåpentligvis i ei revidert form som er bedre stedstilpassa enn de forslag som foreligger i dag. Å gi Porta Risør blankofullmakt til å rive tremassefabrikken på Bjørkeneset og å bygge nye ferieleiligheter også der er knefall for en riv- og kast-mentalitet som Søndeled ikke er tjent med. Utbygger forsøker å kaste politikere og folk blår i øynene ved å påstå at bygningene er kondemnable. Konsulentuttalelsene om tremassefabrikkens kondemnable tilstand er ikke truverdig. Kulturhistoriske bygningene må vurderes ut fra sine eigne premisser av folk som kombinere både bygningsteknisk og kulturhistorisk ekspertise, og bygget må gis en bruk som respekterer disse forutsetninger. Overalt ellers i landet har vi drøssevis av eksempler på at dette er fullt mulig og at resultatene er glimrende. At dette ikke skulle være mulig også på Søndeled skyldes ikke tremassefabrikkens tilstand, men utbyggernes manglende evne og interesse.
Heldigvis er det flere politikere, også i Arbeiderpartiet, som advarer mot å gjøre et forhasta og irreversible vedtak om rivning av et av de mest bevaringsverdige kulturminner i kommunen. Å rive tollbua i Risør for å gi plass til et nytt og moderne bygg vil være en mindre skandale enn å rive tremassefabrikken på Søndeled. Jeg går ut fra at ordføreren aldri ville finne på å komme med et slikt forslag. Da er det kanskje på tide at Risør slutter å være seg sjøl nok, og i stedet begynner å forstå hva byen er runnen av. La oss slipp å gå inn i jubileumsåret med en flau smak i munnen. Vis at dere er stolte av byen og den historia som tillot en slik by å vokse fram. Dere har jo allerede bevilga flere millioner kroner til ei byhistorie som forteller oss hvilken fantastisk by dere har ansvaret for.
Dessuten, nå er det på tide at kulturminnemyndighetene i fylket kommer på banen og sier tydelig ifra.
Kjell-Olav Masdalen
Historiker
