– Vi trenger ikke enda en by med synlige mindreverdig- hetskomplekser.

Vi har i dag følgende leserinnlegg på trykk i Agderposten hvor innlegget først stod på trykk. Hele leserinnlegget vårt kan du lese her:

Bryggebyen Vindholmen er et av de nyeste byggeprosjektene i Arendal. Prosjektet er tegnet av Atelier Lorentzen Langkilde. Blokkene er et godt eksempel på elendig stedstilpasning, beliggende mellom hensynssoner for bevaring og noen av Arendals vakreste kulturmiljøer. Prosjektet kan også være med på å avdekke en utbredt holdning blant utbyggere og arkitekter.

På Bryggebyen sin nettside står det:
«Her finnes ikke upersonlige blokker, men boliger og byrom som gir deg god kontakt med fellesskapet og sjøen.»

Om blokkene ikke er upersonlige, er de personlige. Dette er en påstand som henger i løse lufta. Det finnes utallige eksempler på brygger som er forbløffende like Vindholmen. På Sørlandet har vi eksempelvis His Brygge i Arendal og Kanalbyen i Kristiansand. Om vi leter på nasjonalt plan finner vi prosjekter som Bratsberg Brygge, Kaldnes Brygge, Levanger Brygge, Sandviken Brygge og Skien Brygge. Fra en betrakters blikk ser disse byggeprosjektene kliss like ut; bestående av kalde materialer og firkanter (som likevel klarer å bli til et ustrukturert kaos av former og farger).

Et av de mest brukte argumentene i arkitekturdebatten er argumentet om kopiering; man skal ikke kopiere bygg som ble bygget for flere hundre år siden. Stilkopi har blitt brukt som et negativt ladet ord, for vi lever i en tid hvor alt skal være «originalt» og «nyskapende». Kanskje er det overdrevne fokuset på dette som er grun- nen til at vi sjelden får øye på nybygg som er originale i seg selv. Modernistisk arkitektur reproduserer og kopierer til de grader, så lenge det er ut ifra sine egne prinsipper. Ved å bruke argumentet om kopiering som et motargument, spenner de bare bein på seg selv.

Selv om modernismen åpnet for nye muligheter, ble også mulighetene innskrenket. Med nye prinsipper var det også mange prinsipper som skulle brytes med fra den eldre byggeskikken. Ornamenter, hierarkisk oppbygning og naturlige proporsjoner var noen av stiltrekkene som ble forkastet. Dette gjaldt også den lokale – og regionale byggeskikken, med særpreg innen takform, materialvalg og fargebruk. Klassisk og tradisjonell byggeskikk følger en rekke prinsipper, men denne kompleksiteten åpner samtidig opp for en drøss med muligheter. Der hvor modernistisk arkitektur kun har hammer og spiker, har klas- sisk og tradisjonell byggeskikk både øks, umbrakonøkler og vinkelsliper.

Det har også vokst fram stilarter som bruker elementer fra klassisk arkitektur for å lage noe nytt og unikt. Eksempler på dette er jugendstil, som omfavner ornamentene, og eklektisisme, som kombinerer flere stilarter samtidig. På grunn av dette er det god grunn til å tro at det finnes mange klassisk-inspirerte stilarter som ennå ikke er funnet opp. Ved å fornekte at det klassiske formspråket skal være en del av «vår tid», går man glipp av dette.

Bryggebyen Vindholmen har allerede blitt omtalt som Arendals svar på Aker Brygge. Å kopiere «hvor som helst bygg» er å kopiere upersonlige bygg. Ønsket om å etterligne hovedstaden er stort, og blir synlig gjennom signalbyggene som dukker opp overalt, eksempelvis i Kristiansand.

Men hva er egentlig målet med å kopiere Oslo? Arendal har sterk nok identitet i seg selv. Vi trenger ikke enda en by med synlige mindreverdighetskomplekser.

Som betrakter er det vanskelig å forstå hvordan Bryggebyen Vindholmen kan forstås som personlig, når byggene ikke representerer Arendals stedsidentitet. I stedet for å fylle kyststripa med pregløse blokker, bør man forlenge byenes særpreg og kvalitetene i kulturmiljøene ned mot vannet. Dessuten skal nye prosjekter i og nær viktige kulturmiljøer (ifølge faglige råd fra nasjonalt hold) stedstilpassas – ikke stå i brudd. Bryggebyen Vindholmen er et av mange eksempler på modernistisk arkitektur som ikke spiller på lag med den tradisjonelle byggeskikken rundt.

Allerede som små barn kopierer vi masse. Kopiering er en sentral del av hvordan vi lærer og utvikler oss. Kvasifornektelsen av kopiering fører med seg uvitende kopiering. I stedet for å ha berøringsangst for stilkopiering, kan man heller se på det som verktøy. Ikke bare kan det brukes til å lage nye stilarter, det kan også brukes til å videreføre et steds personlighet gjennom tradisjonell byggeskikk. Ved å anerkjenne de gode kvalitetene ved fortidens arkitektur, kan man samle flere verktøy i verktøykassa. Spørsmålet blir om man ønsker å kopiere, vel vitende om hva man henter inspirasjon fra, eller å kopiere – fornektende og ignorant.

Fortidsminneforeningen Aust-Agder lokallag
v/Embla Eskilt Hagalisletto
Varamedlem