Er mer betong alltid fremskritt?

Vi har i dag fått følgende leserinnlegg som først stod publisert i Agderposten. Innlegget gir inntrykk av forfatterens meninger:

Midt i Arendals byfjord planlegges det å bygge en kunstig øy på Knubben i Galtesund. En «gave» til byen, sies det. Et signalbygg. En attraksjon. Et fremskritt.

Arendal har jo erfaring med gaver. Noen av dem har vist seg å koste mer enn de smaker. Enkelte konstruksjoner – har gitt både utsikt og vedlikeholdsutgifter. Gaver kan være fine. Men de er sjelden gratis i lengden.

For bygging er liksom alltid fremskritt.

Jo større prosjekt.

Jo flere tusen kubikkmeter utfylling.

Jo mer grus, stein og betong.

Jo flottere illustrasjoner.

Men under vann finnes en verden som ikke lar seg imponere av arkitekttegninger.

Knubben ligger på et av de få gjenværende gruntvannsområdene innerst i fjorden. Det er ikke «bare sjø». Det er oppvekstområde for fisk. Ålegressenger. Småfisk. Krabber og skjell. Også for Sjøørret som bruker strømmen fra Nidelva deler av året.

Det er ikke det samme for fisken hvor den bor og lever.

Når vi fyller ut med tusenvis av kubikkmeter masse, endrer vi bunnforhold, strøm og lys. Vi lar sedimenter dekke tang og tare. Betong er heller ikke et uskyldig naturmateriale. Den inneholder kjemiske forbindelser og avgir stoffer som påvirker livet i og under vann. Dette er ikke symbolpolitikk – det er fysisk virkelighet.

Vi har allerede brukt tiår på å bygge ned gruntvannsområder og tilføre fjorden kontinuerlig forurensning. Resultatet er svekket naturmangfold og færre robuste bestander, mindre fisk og skjell

Og likevel planlegges store utbygginger, nye inngrep og alt pakkes inn i ordet «bærekraft».

Virkelig bærekraft handler ikke om å bygge litt penere. Det handler om respekt for naturen. Om å erkjenne at ikke alt som kan bygges, bør bygges. Noen ganger er det mest bærekraftige vi kan gjøre å la være å ødelegge mer.

Kanskje trenger vi også å roe ned tempoet. La ting gå litt saktere. Vurdere helheten. For utvikling må ikke alltid skje i høyt gir. Noen ganger ligger klokskapen i å stoppe opp og spørre: Hva mister vi?

Å ta vare på våre omgivelser handler ikke bare om fisk og ålegress. Det handler om helse, miljø og livskvalitet. En levende fjord gir noe tilbake til oss alle – stillhet, naturopplevelser, identitet og tilhørighet.

Spørsmålet er derfor ikke om Knubben kan brukes. Spørsmålet er om den må vokse ut i sjøen for å brukes.

Kanskje kan man utvikle dagens areal på eksisterende grunn. Forbedre, restaurere, tilpasse – uten å øke fotavtrykket i fjorden.

Skal vi virkelig fortsette å definere fremskritt som evnen til å dekke mer natur med betong?

Kanskje er det største fremskrittet nå å vise måtehold.

Fjorden er et fellesgode. Den tilhører ikke bare dem som KAN bygge i den, men også barna som skal vokse opp her – og livet under vann som allerede bor der.

Erik Berglihn
Kristiansand