Leserinnlegg: Det bygges for høyt, grått og skarpt.

Tradisjonsarkitekturen på Sørlandet har et særpreget formspråk. Likevel bygges det fortsatt høyt, grått og skarpt. Dette går på bekostning av Sørlandets identitet. Leserinnlegget stod først på trykk i Agderposten, 1. juni 2024.

For å få tak på hva denne identiteten er, kan vi se tilbake på kystbyenes historiske rolle. I Om byggeskikken på Sørlandet (1985) skriver kunsthistoriker Ulf Hamran blant annet om Sørlandets rolle «som infallsport for arkitekturimpulser fra Holland, Danmark, England, […] med klar bakgrunn i trelasthandel og sjøfart». (Hamran, s. 105)

Sørlandsbyenes arkitektoniske særpreg har i stor grad blitt formet på grunn av posisjonen deres som handelsbyer. Disse impulsene kom til syne gjennom blant annet trepanel, farger og sprosser: «Handelsforbindelsen med Holland og særlig England økte i omfang og betydning. Fra omkring 1700 blir det hos oss vanlig med innkledde, altså panelte hus, og vinduene fikk sprosser av tre i stedet for bly.» (Hamran, s. 108)

Det er vanskelig å finne nybygg som en forlengelse av sørlandsbyenes historiske identitet. Det finnes derimot utallige eksempler på mislykket stedstilpasning. Vi kan for eksempel dra innom sentrum i Arendal og se på kulturhuset. Et kaldt, grått bygg i stor skala, som ikke bare er fremmedgjørende i seg selv, men også fremmedgjørende fordi det ikke tar hensyn til den historiske helheten den er en del av. I stedet for å være forlengelser av et sted, bryter modernismen med alt som gjør at vi føler en tilknytning til stedet, og skaper kalde, fremmede byrom.

I den estetiske veilederen til Arendal kommune fra 2006 står det:

«En fruktbar kontrast mellom eksisterende omgivelser og moderne arkitektur kan gi grobunn for utvikling. Dersom vi ikke tillater nåtidig arkitektur som gjenspeiler vår tids formspråk og byggeteknikk fryser vi historien. Dårlige kopier av eldre bebyggelse bidrar lett til historieforvirring». (s.12)

Dette avsnittet er helt utdatert og er hverken i samråd med våre ønsker eller nasjonale mål og forventninger til tilpasning i kulturmiljøer. Derfor er det også et godt eksempel på en problematisk holdning som både Fortidsminneforeningen og Arkitekturopprøret møter på igjen og igjen. På grunn av denne «fruktbare kontrasten», å «fryse historien» og å gjenspeile «vår tids formspråk», forstår vi dette som et forsvar for modernistisk arkitektur. Om dette er tilfellet, må det ryddes litt opp i begrepene. Det finnes ingen selvsagt kontrast mellom eksisterende omgivelser (tradisjonell arkitektur) og moderne arkitektur. Tradisjonell - og modernistisk arkitektur er derimot kontrasterende. Moderne og modernistisk er ikke synonymer; modernismen er en stilart, og handler om fasadenes uttrykk og formspråk. Moderne arkitektur beskriver derimot arkitektur som er tilpasset vår tids byggeteknikk. At vakker arkitektur impliserer dysfunksjonalitet, er en feilslutning.

Det finnes mange eksempler på moderne arkitektur som bruker fortidens idealer og slik blir en forlengelse av omgivelsene, snarere enn en kontrast. Et godt eksempel på moderne, stedstilpasset arkitektur er Kronenstraße 8 – 10 i Berlin, bygd i 1998 av Patzschke & Partner architects. I stedet for å brøyte seg fram som et selvsentrert signalbygg, tar heller bygget hensyn til den eksisterende bygårdbebyggelsen, og slik videreføres stedsidentiteten. Det finnes også gode eksempler fra Norge, som Risørholmen. Nylig ble det også klart at to av husene på holmen har blitt solgt til rekordhøy pris.

Hvorfor skal vi bry oss om dette? Det får vi utrolig nok svaret på i den samme estetiske veilederen:

«Ved å ta vare på lokale landskapstrekk, kan vi motvirke tendensen til ensretting og la stedene beholde sin identitet, noe som gir oss tilhørighet.» (s. 6)

Arkitektur er en sentral del av de lokale landskapstrekkene. Stedets identitet består altså i stor grad av hvilken arkitektur som historisk preger området. Å sette istand eksisterende bygg er

følgelig en viktig del av denne bevaringen. Men når det gjelder å la stedene beholde sin identitet, ser vi ingen annen løsning enn å videreføre lokale arkitektoniske særtrekk. Å videreføre blir en del av bevaringen. Når man skal videreføre, burde man gjøre dette på en tilgjengelig måte, som man ikke trenger konseptuelle eller abstrakte begrunnelser for å forstå. Ikke-arkitekter skal også kunne forstå hvordan stedets identitet er videreført i et nybygg. Hvis ikke vanlige folk kan forstå dette, er stedstilpasningen mislykket.

Tidligere i år skrev jeg en kronikk om de psykologiske virkningene av arkitekturen som omgir oss, og hvordan klassisk arkitektur er en god løsning på dette. Dette er viktig. Likevel handler dette om mer enn å bygge klassisk. Det handler også om å respektere steder. Vi må begynne å respektere et steds kulturhistoriske verdi og ta hensyn til fortiden, i stedet for å ignorere - og pløye over den.

Vi må også slutte å trekke en selvsagt lenke mellom det tradisjonelle og det dysfunksjonelle. Denne holdningen ødelegger steder. Dessuten er argumentet rotfestet i ren uvitenhet. Å bygge tradisjonelle fasader betyr ikke at man vil se bort fra byggeteknikker og funksjonelle løsninger som vi har tilgang til i dag.

Den eneste måten å unngå at Norges byer blir pregløse ikke-steder er å bevare og videreføre stedsidentiteten. Dette gjøres best ved å videreføre det tradisjonelle formspråket. I Europa er det mange eksempler på at dette er fullt mulig. Vi må begynne å respektere byene våre og slutte å snakke om dette som om det er en umulig oppgave.

Embla Eskilt Hagalisletto
Fortidsminneforeningen, Aust-Agder lokallag
Varamedlem