Bevaring og endring av historiske bylandskap.

Vi har i dag fått følgende leserinnlegg som først stod på trykk i Lillesands-Posten. Du leser nå en kronikk, den uttrykker forfatterens mening.

Som mor, bestemor og oldemor, arkitekt og forsker med doktorgrad i bærekraftig forvaltning av arkitekturarv, og basert på diskusjonene om Lillesands utvikling i de siste ti årene, har jeg gjort meg noen tanker.

Vi er i en tid nå hvor ikke bare våre historiske, vakre og hvite sørlandsbyer, men faktisk historiske byer og tettsteder i hele verden, står i spagat mellom oppgaven som historiefortellere og identitetsskapere. Som fysiske bevis på stedenes historiske opprinnelse og dagens behov for utvikling og ny infrastruktur.

Byer og tettsteder har alltid hatt og har fortsatt en dynamisk karakter, en fleksibilitet med stor endringsevne. Endringer er en del av kulturminne-prosessen som er med på å forme et steds karakter og identitet, men kulturminnene har en tålegrense. Vi må spør oss selv om det vi får igjen eller tjener (ikke i kroner og øre) ved en endring av kulturminnet veier opp mot det vi mister.

Endringer av kulturarven tapper og forringer minnet både av kulturarven i seg selv og samfunnets minne om det som blir endret. Stedsutvikling i dag har med tanke på å ta vare på og verdi av vår felles kulturarv, løpt løpsk.

I verden i dag hvor både mennesker, holdninger og verdier er i flyt, er det viktig at planleggingsstrategier og utviklingsprosesser inkluderer og tar vare på de historiske by- og tettstedene. Som rekkverk å holde seg fast i når verden og livet suser forbi.

Våre historiske bymiljøer og tettsteder er fremdeles blant de sterkeste bevis vi har på vår felles historie og kulturarv. Dersom vi lytter, legger godviljen til, så kan vi høre stedet fortelle om sine mange historier og tidvise lag. Byene og stedene er formet gjennom generasjoner og vitner om menneskenes levesett opp gjennom tidene. Våre historiske bysentra er levende bevis på sosial, kulturell og økonomisk utvikling og verdiene dagens kultur, byer og tettsteder, er bygget på. Dette er verdier som må verdsettes både på lokalt og regionalt nivå så vel som på nasjonalt. Vår historie fortjener å bli respektert og reflektert i dagens forvaltning, lover og intensjonsdokumenter blant forvaltere og blant «folk flest».

Samtidig som vi er pålagt å respekter og verdsette vår historie må vi også godkjenne byens og tidens dynamiske egenskaper. Det er viktig å innpasse og ivareta de historiske byområdene og byrommene i dagens planleggings strategier og utviklingsprosesser. Bærekraftig utvikling vil si at den er holdbar i generasjoner framover noe som krever at begge disse sidene – bevaring og utvikling, er integrert i planleggingen. Dette er en vanskelig og tidvis ganske utfordrende balansegang. Integrering og bevaring av de historiske sporene og miljøene samtidig som forvaltningspolitikken skal legge til rette for lokal utvikling og en fremtidsrettet byplanlegging, er ingen kvikk fiks. Balansegangen mellom bevaring og endring krever kunnskap, forståelse, utholdenhet og samtidig evne til å tenke langsiktig. Denne type integrert planlegging som rommer utvikling og bevaring trenger nye hoder med nye tanker og ny kunnskap.

Byene våre, store som små, blir mer og mer viktige som motorer for utvikling og senter for innovasjon og kreativ utvikling, men til tross for dette er byenes stadige vekst også skyld i ødeleggelse av de historiske fortellingene som er avgjørende for å kunne skape gode og trygge byer og tettsteder. Utbyggingsgraden blir for høy, bygningene blir standardiserte og monotone, offentlige plasser i byrommet blir nedbygd og forsvinner, infrastrukturen blir for dårlig samtidig som faren for økende klimarelaterte ulykker og uønskede sitasjoner (f.eks. økt fuktighet, mer stormvær, asfalterte flater) kommer stadig tettetere på oss. I dette kaotiske og fragmenterte bildet erfarer jeg at aktiv bevaring har blitt en strategi for å oppnå balanse mellom urban utvikling og livskvalitet bygget på en bærekraftig plattform av felles verdier; arven fra våre forfedre og formødre. For å møte utfordringene og mulighetene som ligger i integrert planlegging må det i bunnen ligge en verdibasert respekt for håndverket, de byggede omgivelsenes representasjon av historien og en forståelse for stedets utvikling. Dersom vi klarer å forvalte det historiske by/stedslandskapet i takt med nye funksjoner som for eksempel infrastruktur, ny-etablering og turisme som er viktige økonomiske initiativer, vil en slik utvikling etter alle solemerker og erfaringer føre til en sund og god kommune å bo i.

Våre byggede omgivelser har alltid måttet tilpasse seg endringer i forhold til klima, miljø og utvikling. Imidlertid er dagens endringstakt større enn noensinne og utfordrer både små og store samfunn på måter som vi ikke har stått overfor tidligere bortsett fra i årene etter den industrielle revolusjon på slutten av 1800-tallet. Dagens utfordringer krever ikke bare ny kunnskap, men også en oppriktig bevissthet og nye modeller med tanke på å styrke livskvaliteten i våe tettsteder og byer. Her har vi mye å lære av historien og vår kulturarv. Utfordringer som krig og naturkatastrofer kan være kortvarige, men har katastrofale langvarige effekter. Det skulle være en selvfølge at bevaring av våre historiske bysentra er integrert i politisk planlegging og praksis. Politiske dokumenter og forvaltning må legge til rette for bevaring og endring på kort og lang sikt slik at det historiske verdigrunnlaget og mulighetene for utvikling ikke står i veien for hverandre, men løfter hverandre opp og fram.

«Vi kan ikke løse problemene med den samme tankegangen vi brukte da vi skape dem» (Albert Einstein) eller sagt på en annen måte; «Man kan ikke løse problemene med de samme verktøyet som skapte dem».

Inger Lise Syversen
Arkitekt
Nestleder i Fortidsminneforeningen Aust-Agder lokallag
Nestleder i Justøy Bygdelag