Intervju med en tradisjonshåndverker - Møt maler Emily Novembrini.
Blant de mange flinke tradisjonshåndverkerne i gamle Aust-Agder finner vi Emily Novembrini som er lærling i familiebedriften Novembrini Malermeister AS på Hope i Risør. Her jobber hun med mye forskjellig, men linoljemaling på verneverdige hus, dekormaling og små detaljer er blant favorittene.
Fortell kort om deg selv?
Fullt navn: Emily Novembrini
Bosted: Nipe i Risør kommune
Yrke: Lærling i maler og overflateteknikkfaget. Skal ta fagbrev til sommeren.
Telefon: 967 40 160
E-post: Klikk her
Sosiale medie linker: Facebook, Instagram
Fortell om dine første opplevelser rundt faget ditt.
Jeg har bestandig vært interessert i maling. Da jeg var liten, dekorerte jeg med rosa bølger og sommerfugler på rommet mitt. Pappa hjalp meg med bølgene og jeg malte sommerfuglene. Jeg er fremdeles opptatt av detaljer og liker godt å male karmer, lister og dekor.
“Det er viktig å vedlikeholde materialene som er brukt på gamle hus. Gamle hus er bygget for å vare og det er en grunn til at man har brukt linoljemaling. Linoljemalingen puster og gjør at materialene i de historiske husene ikke råtner, selv om kledningen ikke er lektet ut. Det er det historisk riktige, men passer nok ikke inn i dagens bruk og kast-tradisjon. Vi har også et ansvar for miljøet. Linoljemalingen er miljøvennlig, den inneholder ikke plast, slik moderne malinger gjør. ”
Lærte du noe håndverk på grunnskolen da du vokste opp?
Kunst og håndverk var et av de fagene jeg likte best på skolen, jeg likte godt å lage ting, særlig når vi fikk lage hva vi ville. Det var kanskje ikke så utfordrende, men det var gøy. Og så var det fint å kunne se et resultat, ikke bare en poengsum.
Når begynte du i yrket ditt og hvorfor valgte du akkurat dette yrket?
Da koronaen kom gikk jeg på folkehøyskole. Etter hvert måtte jeg jo hjem og da ble jeg satt i sving i familiebedriften. Den gangen jobbet vi med et prosjekt i Havnegata sammen med Sollie Bygg. Det var et tilbakeføringsprosjekt. Jeg jobbet i familiefirmaet i to år og så valgte jeg å bli lærling. Da følte jeg meg sikker på at det var dette jeg ville.
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
Jeg starter dagen kl. 07.30. Da planlegges dagen og jeg får oversikt over hva jeg skal gjøre. Som oftest er jeg ferdig 15.30 – 16.00. Av og til er det prosjekter som skal ferdigstilles og da blir det gjerne litt senere.
Hva liker du best med yrket ditt?
Det er veldig varierende. Vi driver både med inne- og utearbeid. Det går i maling, skraping, mikrosement, puss, legging av tepper og etter hvert belegg. Vi setter opp og tar ned stilling og gjør i det hele tatt mye forskjellig. Jeg liker best å male. Forarbeidet er viktig, men å male er gøyest. Da ser man hvor fint det blir. Aller best liker jeg tilbakeføringsprosjekter som f.eks. Apotekergården i Risør. Jeg liker best å jobbe med linoljemaling. Kalkmaling er nummer to, det er også en tradisjonsmaling, men ikke i Norge. Den har blant annet vært mye brukt i Tyskland. Den brukes både innen- og utendørs, hovedsakelig til mur og stein. I likhet med linoljemaling puster den og er miljøvennlig.
Hvilke kommuner tar dere normalt oppdrag i?
Det er mest i Risør, litt i Tvedestrand og Gjerstad også. Vi har dessuten hatt en stor jobb i Sannidal kirke i Kragerø.
Hvorfor bør folk benytte seg av tradisjonsfaget du driver med?
Det er viktig å vedlikeholde materialene som er brukt på gamle hus. Gamle hus er bygget for å vare og det er en grunn til at man har brukt linoljemaling. Linoljemalingen puster og gjør at materialene i de historiske husene ikke råtner, selv om kledningen ikke er lektet ut. Det er det historisk riktige, men passer nok ikke inn i dagens bruk og kast-tradisjon. Vi har også et ansvar for miljøet. Linoljemalingen er miljøvennlig, den inneholder ikke plast, slik moderne malinger gjør. Når man skraper hus, havner den gamle malingen etter hvert i havet. Over 50% av mikroplasten i havet kommer fra maling. Dessuten kommer malingrester ut når man rengjør koster. Noen maler faktisk nye hus med linoljemaling nettopp av hensyn til miljøet. Mange synes linoljemalingen er dyr, men den er veldig drøy i bruk i forhold til moderne malinger. Det er dessuten viktig å tenke langsiktig, - hva betyr noen hundrelapper ekstra til maling mot at det det blir skikkelig gjort og at man på sikt slipper å skifte ut råteskadde kledningsbord? Det er jo i tilfelle mye dyrere.
Hvordan anser du sjansene for ungdom å få jobb innen dette faget?
Det er en stor mulighet, bare folk vil bruke det. Det er et stort press på å levere på tid. Man blir ofte presset til å ta snarveier. Jeg opplever at håndverket ikke alltid blir verdsatt, mange vil ha arbeidet gjort fort og billig og tenker ikke på at det dermed sannsynligvis vil bli dyrere på sikt.
Tror du tradisjonsfaget ditt vil overleve de neste 50 årene? Hva mener du bør gjøres for at vi sammen kan sørge for at det overlever eller at det blir mer brukt?
Jeg håper inderlig det overlever med tanke på alle de historiske byggene. Jeg håper også at linoljemalingen kommer mer tilbake slik at de gamle bygningene blir ivaretatt. Akkurat som man ikke beiser en stavkirke med en hvilken som helst beis, er det viktig at man behandler historiske, verneverdige hus slik at de bevares. Det er viktig å få folk til å forstå hvorfor vi bruker linoljemaling og hvilken effekt det har på hus og miljø.
Hva er du mest stolt av så langt i din yrkeskarriere?
Det må være orgelet i Sannidal kirke, en stor restaureringsjobb. Jeg malte orgelet med linoljemaling, fargene blandet jeg for hånd på stedet, slik at de skulle være som de opprinnelige fargene. Der var mange små detaljer og jeg dekorerte blant annet med forgyllinger. Jeg malte meg gjennom et par begravelser, da satt jeg og malte detaljer på noen små dører bak orgelet, så det gikk helt fint.
Har du noen hjertesaker innen tradisjonshåndverket du ønsker å dele med andre?
Min hjertesak må være at det er viktig å bruke linoljemaling på gamle sørlandshus, slik at de ikke råtner. Når man har et hus som er 150 år, er det viktig å ikke bruke plastmaling. En annen ting er at detaljer på gamle hus i Risør og Tvedestrand tidligere var malt i en kontrastfarge, i Risør var detaljene som oftest brune, i Tvedestrand grønne. Nå har mange den oppfatningen at alt skal være hvitt og da kommer disse forseggjorte detaljene mye dårligere fram. Tenk så fint det hadde vært om disse detaljene kunne komme til sin rett igjen!
Tror du Fortidsminneforeningen kan utgjøre en forskjell for å ivareta håndverkstradisjonene?
Ja, det er viktig å synliggjøre dette, bruke sosiale medier, kanskje spesielt sosiale medier som unge folk bruker. Og selvfølgelig avisene.
Har du noen saker som angår bygnings- og kulturarven vår i gamle Aust-Agder som bekymrer deg eller gleder deg?
Jeg er bekymret for noen saker her i Risør kommune, for eksempel sliperiet på Søndeled hvor det er forslått å rive den gamle fabrikkbygningen for å bygge blokker. REMA 1000-bygget i Risør er en annen bekymring. I begge tilfeller må man tenke på at folk fra Oslo og andre steder kommer hit og vil se sørlandsidyllen, ikke bygg de allerede har der de bor.
Hva er dine forventninger og ønsker i fra oss i Fortidsminneforeningen sentralt og lokalt i de kommende årene fremover?
Jeg håper at man kan få enda mer om tradisjonshåndverk ut i sosiale medier og aviser. Vær gjerne litt irriterende i forhold til utbyggingssaker. Kanskje kan man jobbe for endringer politisk slik at det blir mer forpliktende å eie et verneverdig hus. Det er viktig det ikke føles som en straff, men en ære å eie et gammelt hus som er vedlikeholdt på best mulig måte.
