Intervju med en tradisjonshåndverker - Møt Torgrim Espolin Johnson.
I vårt område finnes det en rekke gode tradisjonshåndverkere, en av dem er treskjærer Torgrim Espolin Johnson. Han driver firmaet sitt Trespråk i Vestregate 9 i Arendal. Der har han høvelbenken sin i et stort vindu ut mot gata. Å arbeide på gateplan gir en kaféfølelse på jobb, sier han. Han ser ut på folk, og forbipasserende kan se at han jobber. Han arbeider der folk er.
Navn: Torgrim Espolin Johnson.
Bosted: Arendal kommune, Agder fylke.
Yrke: Treskjærer.
Telefon: 951 39 094
E-post: Klikk her
Sosiale medier: Facebook og Pinterest
Fortell om dine første opplevelser rundt faget ditt?
Jeg hadde en dyktig sløydlærer som het Hallvard Haslemo. Vi lærte faktisk litt karveskurd, og jeg likte det. Min far restaurerte et gammelt hus på Hisøya, i Sandvigen. Jeg husker godt lukten av gammelt og nytt tre hjemme.
Når begynte du i yrket ditt og hvorfor valgte du akkurat dette yrket?
Jeg har alltid tegnet mye, uten å vite at dét kanskje er det beste grunnlaget for å bli treskjærer. Men det har vært en lang vei til dette yrket. Jeg ante ikke hva jeg skulle bli, og gikk først et år på sykepleierhøgskolen, men det var jo feil. Så fikk jeg gjennom Laget (Norges Kristelige Student – og Skoleungdomslag) og Norsk Misjon i Øst (nå Stefanusalliansen) reise på team til Latvia i ett år, der vi skulle følge opp studentlag som var startet der året før. Jeg ble veldig glad i Latvia, både i språk, land og folk. Jeg har også tatt nordisk grunnfag, og studert estisk i Estland. Jeg var hekta på språk, og tenkte jeg skulle bli oversetter. Men jeg skjønte at det var for lite oppdrag, og dessuten ikke like gøy å sitte foran PC-en og oversette, som å lære språk ute i felten. Så valgte jeg å satse på treskjæring, noe som heller ikke er lett å leve av. Jeg var 32 år da jeg begynte på Hjerleid Handverksskole på Dovre, og gikk der i to år. Etter dette leide jeg lokale på Hjerleid, og startet firma med treskjæring. Dermed ble det en kombinasjon av treskjæring og språk, og jeg kalte firmaet Trespråk. Jeg var også i Latvia i ett år fordi jeg fikk arbeidsstipend, Folkekunststipendet. Jeg skulle utvikle meg innen jugendstil og rokokko. Latvia er spesielt kjent for jugendstil.
“Gjennom treskjæring og det å drive egen bedrift, kan jeg best bruke evnene mine. Jeg har så mange interesser, så det var vanskelig å velge yrke. Jeg har alltid tegnet mye og vært opptatt av det estetiske. ”
Hvordan var utbyttet av året med folkekunststipend?
Det var godt; jeg hospiterte på en skole i Riga, der det var et veldig høyt nivå på treskjæring. I Latvia er det mange og dyktige treskjærere, og det har sammenheng med at den sovjetiske staten, som var ateistisk, behandlet kirkebyggene ganske hardhendt. Mange menigheter mistet kirkene sine, de ble brukt til andre ting, for eksempel lagerbygg. Etter Sovjetunionens fall i 1991 har menighetene fått kirkene sine tilbake, og da var det mye å restaurere. Latvia er en kulturnasjon, og de har bygd opp solide utdanninger i håndverksfag og restaurering.
Hva skjedde etter folkekunststipendåret?
Jeg giftet meg mens jeg var i Latvia. Det å leve av treskjæring med familie, er vanskelig. Så jeg tok en pause fra treskjæringa. Vi planla barn, og jeg tok PPU (praktisk-pedagogisk utdanning). Jeg ble norsklærer. Men for tre år siden satset jeg for fullt på treskjæring igjen, da jeg hadde muligheten til det, både økonomisk og på andre måter. Jeg har funnet ut at det er gjennom treskjæring jeg best kan få brukt evnene mine. Å ha mange interesser har alltid gjort det vanskelig for meg å velge, men det å drive bedrift med treskjæring forener mye av det jeg kan.
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
Gjennom arbeidsdagen veksler jeg mellom treskjæring og kontorarbeid. Jeg fører regnskapet selv. Vanligvis bruker jeg formiddagen, når jeg er mest opplagt, til å jobbe med treskjæring, og så gjør jeg mer administrative ting på ettermiddagen.
Hva liker du best med yrket ditt?
Det er et skapende yrke, og jeg liker godt å utvikle ideer sammen med kunder. Mye handler om å skape det uttrykket som kunden ønsker. Treskjæring er som oversetting å gi et nytt språk til en idé hos kunden - derfor navnet Trespråk. Det ligger mye kommunikasjon i arbeidet, og det liker jeg. Det gir gode møter med mennesker. Det er òg veldig tilfredsstillende å gjøre fine reparasjoner. Og det er klart jeg liker å styre arbeidsdagene selv; hvem liker ikke det?
Hvilke kommuner tar du normalt oppdrag i?
Til nå har jeg stort sett hatt oppdrag lokalt i Arendal. Det er helst privatpersoner som utgjør kundegruppen min. Jeg ønsker jo å få bedriftskunder og større kunder etter hvert. Det jeg har fått laget her i Arendal, er mye skilt, navneplater til båt, for eksempel. Og så har det vært en del småreparasjoner på gamle gjenstander. En gang fikk jeg et morsomt oppdrag; jeg erstattet utskårne, markspiste føtter på en ovnskrakk som den kjente treskjæreren Ole Nilsen Weierholt hadde skåret ut. Krakken står på museum på Eikelands Verk i Gjerstad.
Hvorfor bør folk benytte seg av tradisjonsfaget du driver med?
Det meste av det jeg lager, er jo ting folk kan klare seg uten. Derfor er det vanskelig å få oppdrag i trange tider. Men det jeg lager, har en tidsdimensjon, og verdien øker med alderen. Slagordet «Unødvendig vakkert, varig verdi» setter det på spissen. Og jeg lager det som man ikke kan få kjøpt ferdig. Jeg vil også si at det jeg lager, har en utstråling som gjør folk glade. Jeg ser jo at folk på gata smiler når de glaner inn.
“Det jeg lager har den varig verdi. Jeg har et uttrykk: «Unødvendig vakkert, varig verdi». Her kan man få laget noe man ønsker som man ikke kan få kjøpt ferdig. Jeg ser at folk blir glade når de ser det jeg har laget. De går forbi vinduet mitt og blir glade av det de ser. Jeg legger mye arbeid og kjærlighet i det jeg lager. ”
Hvordan anser du sjansene for ungdom å få jobb innen dette faget?
En ungdom som har evner og lyst, bør virkelig satse. Begynner en tidligere enn jeg, har en bedre tid til å bli god. En må jo gjerne skape sin egen arbeidsplass, og dét tar også tid å lære. Jo tidligere en begynner, jo bedre, men vi bruker jo ulik tid på å finne ut hva vi vil. Jeg måtte bli over 30 før jeg var moden nok.
“Jeg tror ikke staten har noe ønske om å ta knekken på tradisjonshåndverkere, men hvis man kunne innføre momsfritak for alle som driver med individuelt håndverk, ville det komme mange til gode. Disse leverer gjerne til private kunder som ikke kan skrive av inngående moms. Det er momsfritak for kunst, men skatteetaten definerer ikke bruksgjenstander som kunst. ”
Tror du tradisjonsfaget ditt vil overleve de neste 50 årene? Hva mener du bør gjøres for at vi sammen kan sørge for at det overlever eller at det blir mer brukt?
Det tror jeg. Det er en veldig styrke for faget at vi har treskjærerutdanning på Hjerleid Handverksskole. En ting jeg er litt opptatt av, er det med moms. Det har en del å si, siden det gjør oss dyrere.
Vi har et momsfritak for kunst, og det er helt på sin plass. Men definisjonen av kunst tillater ikke at gjenstandene har en funksjon. En utskåret speilramme har en funksjon, og er ikke kunst. Slik er reglene. Jeg tror ikke staten har noe ønske om å kvele tradisjonshåndverk, men jeg mener det dessverre er det som skjer. Håndverkeren får et komplisert regnskap, både innenfor og utenfor momsområdet, og må bruke tid på å søke på ulike støtteordninger for å overleve. Dersom vi i stedet kunne fått et momsfritak for tradisjonelle håndverk, eller gjerne for alle individuelle håndverk, ville det frigjort tid til selve håndverket, og vært mer rettferdig. Og det ville ha vært et steg fra bruk og kast-kultur til reparasjonskultur.
Hva er du mest stolt av i din yrkeskarriere?
Jeg er stolt av å ha våget å satse på dette. Jeg er stolt over at jeg fikk folkekunststipendet den gangen. Hvis jeg skal trekke fram et oppdrag jeg er stolt av, kan jeg nevne et oppdrag jeg hadde på Dovrehytta. Her laget jeg en utsmykning over døra. Den kan ses på Dovrehytta.no eller på hjemmesiden min. Jeg er også stolt og takknemlig over å kunne være i byen på gateplan, så jeg tilfører byen en kvalitet.
Har du noen hjertesaker innen tradisjonshåndverket du ønsker å dele med andre?
Jeg er ganske opptatt av det med moms. Skal Norge ha dyktige fagfolk, er det viktig å legge til rette for at det er økonomisk mulig å drive med et fag, for eksempel treskjæring.
Tror du Fortidsminneforeningen kan utgjøre en forskjell for å ivareta håndverkstradisjonene?
Ja, Fortidsminneforeningen er med på å gjøre håndverkere mer synlige og mer tilgjengelige. Kanskje Fortidsminneforeningen også kan hjelpe håndverkere å finne de store oppdragene, ikke bare kundene med å finne håndverkere. Jeg tror dere ser ting litt fra håndverkerens side. Jeg ønsker meg for eksempel oppdrag innen kirkerestaurering, men hvordan får man det? Nettverk, nettverk, nettverk. Kanskje Fortidsminneforeningen er nettopp det.
Har du noen saker som angår bygnings- og kulturarven vår i gamle Aust-Agder som bekymrer deg eller gleder deg?
Jeg er opptatt av naturtap generelt, og utbygging i strandsona er jeg sterkt imot. Det er også trist når gamle hus blir bygget mye om eller revet. Men jeg synes at vi i Norge er relativt gode til å ta vare på bygningsarven sammenlignet med en del andre land, for eksempel Sør-Korea, der kona mi kommer fra. Der har de ikke tid til å dille noe særlig med restaurering. Samtidig er vi sikkert ikke like flinke som Italia og Frankrike. Eller Latvia for den del.
Hva er dine forventninger og ønsker i fra oss i Fortidsminneforeningen sentralt og lokalt i de kommende årene fremover?
Jeg har ikke så mange tanker om dette. Kanskje Fortidsminneforeningen kunne hjelpe håndverkere å bygge nettverk ved å skape tverrfaglige samlinger lokalt. Og det hadde jo vært fint om Fortidsminneforeningen kunne arbeide for å bedre de økonomiske betingelsene for oss som driver med de «smale» håndverksfagene som treskjæring er. Da tenker jeg spesielt på det med momsen.
