Nære forhold - Bryllup og fødsler ved Mustad & Søn i Duclair, Frankrike.

Vi har i dag fått følgende artikkel fra Laurent Quevilly i Frankrike, som dedikert denne artikkelen til sin “tante”, Christine “Hjørdis” Topp, barnebarn av en av Norges fremste industrimenn, Mathias Topp. Han ønsker gjerne kontakt med etterkommere av Topp i Norge. Artikkelen stod først på trykk her på fransk, vi tar derfor forbehold om enkelte mindre feil i oversettelsene.

I et århundre skapte hesteskosøm- og spikerfabrikken Mustad & Søn i Duclair store verdier. Grunnlagt av nordmenn, som gav jobb til normannere, og noen få av dem ble også ektemenn med normanniske kvinner. Under forteller jeg litt mer om noen av disse fransk-skandinaviske forholdene.

To av mine bestemors søstre, Martine og Marie Chéron, hadde et kjærlighetsforhold til en nordmann. Å fortelle historien deres kaster nytt lys over Mustad sin etablering i Duclair. Våre to normanniske kvinner skulle få et godt øye til en av de mest fremtredende skikkelsene i dette industrieventyret. Men først, et viktig årstall;

1832

Eventyret begynner i den lille byen Gjøvik i Norge. Der grunnla en bonde ved navn Hans Schikkelstad en fabrikk på Brusveen-gården, som produserte hesteskosøm spiker, ståltråd og diverse metallprodukter.

En smed, hans svigersønn, Ole Mustad, oppfant en kaldsmiingsprosess for masseprodusering av hesteskosøm spiker. Han delte produksjonshemmeligheten sin med sønnen Hans, som igjen videreførte kunnskapen til sine fem sønner. I mellomtiden innoverte og diversifiserte selskapet produksjonen. Dermed ble en global gigant født. Og for å få dette familiedynastiet til å blomstre, måtte det noen genier til for å bli med i denne industrielle satsingen. Den mest oppfinnsomme av dem er i denne sammenheng av største interesse for oss, nemlig Mathias Topp.

Mustads gode geni.

Mathias Topp ble født 16. mai 1840 i Vardal, et sted nær Gjøvik. Faren hans, en bonde, var også skomaker. Mathias antas derfor å ha jobbet innenfor dette feltet og som skredder allerede fra ung alder. Men veldig tidlig var han spesielt interessert i mekanikk. I konfirmasjonsalderen gikk han fra gård til gård og reparerte klokker. Han skal til og med ha oppfunnet klokken som fortsatt bærer navnet på bygda “Toten”.

Etter fullførte allmennstudier gikk han i lære som tømrer og utdannet seg innen industriell design under veiledning av produsenten Aschenbach. I 1862 ble han ansatt av Mustad & Søn som snekker. En god jobb. Til tross for regionens dårlige infrastruktur, til tross for industridepartementets forferdelige spådommer, til tross for lavkonjunktur – ja, til tross for alt dette, klarte Mustad å hevde seg helt i toppen blant produsenter av metallgjenstander. I en alder av 25 år, ansatt i denne solide bedriften, etablerte Mathias Topp familie. I 1865 giftet han seg med Eline Larsdatter Bakkom, også hun datter av en gårdbruker. Olaf, den første av deres ni barn, ble snart født. Familien bodde i Heimdal bygård i arbeiderbydelen Briskebyen, som strakte seg rundt Storgata med sine trehus.

Innovatør, så direktør.

Med sitt skarpe øye kjente Ole Mustad og sønnen Hans raskt igjen egenskapene til den nye rekrutten. Forfremmet til selskapets forsker, designet Topp, alene eller i samarbeid, maskiner for produksjon av alle slags gjenstander, for eksempel skomakerknagger. I 1871 utviklet han en ullkardemaskin, fortsatt i bruk på Mustads tomt i Brusveen. Han er også kreditert for å ha laget en stiftemaskin og et system for produksjon av pappemballasje. I 1876 studerte han i Christiania (Oslo) på egen hånd en amerikansk maskin for fremstilling av hestesko på samlebånd. Tilbake i verkstedet sitt forsøkte han å rekonstruere det. Og han lyktes!

Men hans mest bemerkelsesverdige oppdagelse gjaldt masseproduksjon av fiskekroker, som inntil da hadde blitt laget en og en for hånd. Topp begynte å designe en maskin hvor en ståltråd gikk inn på den ene siden og høykvalitetskroker kom ut på den andre. I november 1877 var "Hook Makeren" klar. Og med det ble Mustad raskt den ledende leverandøren til fiskere over hele verden. Mange levde hele vinteren på en tønne med saltfisk fanget på kroker. Å oversvømme markedet med dem var garantert en suksess. Hans produksjonshemmelighet skulle bli Mustads best bevarte hemmelighet, ettersom han utviklet skatter av oppfinnsomhet for å beskytte produksjonslinjene sine mot industrispionasje. Topps planer var kryptert, plasseringen av maskinen var ukjent for offentligheten, og arbeiderne var bundet av taushetsplikt på livstid. Hookmakernes motto: Handle, ikke snakk! «Selv min kone vil ikke gå i nærheten av krokmaskinen», sverget Hans Mustad. Faktisk ble en av sønnene hans en gang bortvist fra verkstedet av en ny vakt som aldri hadde sett ham.

Grunnleggeren av hesteskosøm fabrikken i Duclair.

Men Mathias Topp var ikke bare en oppfinner. Han hadde også en topplederstilling. Da Even Amlund ble ansatt i Mustad-fabrikken på Lilleaker, grunnlagt ved Oslo i 1876, etterfulgte Topp ham som direktør for morselskapet i Brusveen - Gjøvik, med sin sosiale modell. Topp reiste også verden rundt for å utvikle firmaets interesser.

Siden krigen i 1870 hadde Frankrike begrenset sin import. Ingen spiker kom fra utlandet, selv om jern fortsatt kunne importeres. Mustad hadde imidlertid til hensikt å ekspandere utenfor Norge og ga Mathias Topp i oppgave å sette i gang fabrikkbygging. Vi finner ham i Finland i 1886, og snart i Normandie. I løpet av sommeren 1891 reiste Hans Mustad på tvers av Frankrike for å etablere en hesteskosøm fabrikk. Han rettet blikket mot Duclair, som hadde sin egen havn og togstasjon. Forhandlingene fant sted i september 1891, med en forespørsel til byens ledelse om å få etablere en fabrikk og kjøp av stedet kalt “Moulin des Bouillons”. Kort tid etter kom Mathias Topp og satte i gang byggingen. Mens de 28 maskinene til produksjonsanlegget skulle komme fra Norge, ville en del av byggematerialene allerede være klare.

Fabrikken begynte å reise seg i løpet av høsten. Noen hevder til og med at produksjonen startet allerede i desember 1891 med umiddelbar suksess, men dette er uklart. Vi vet at fabrikkens første direktør Kristen Helmer (f. 1860 d. 1936) rapporterte inn flere utfordringer de første årene, det gikk så langt at ledelsen i Norge forbød han sende flere klager, noe Helmer ikke lyttet til. Dette medførte at Topp og Mustad selv måtte komme ned til Duclair for å finne ut av problemene. Før en fikk orden på utfordringene var det seriøse diskusjoner om fabrikken skulle selges eller legges ned.

Pionerene

Fabrikken var uansett i oppstartsfasen, og flere nordmenn, samt noen få svensker, var allerede i 1892 på stedet og utgjorde fabrikkens ledelse med Kristen Helmer som direktør. En kan allerede dette året finne fire fødsler med norske fedre registrert dette året. Fedrene var Bernhard, Nettum, Nordlie, Tellefsen, og så videre. Ingen ekteskap var ennå registrert. Bare arbeiderne var normanniske, og de måtte sverge taushetsplikt angående produksjonsprosessene, selv om de forlot fabrikken.

Kristen Helmer, under tilsyn av Clarin Mustad, skulle være fabrikkdirektør til sin død. Mens bygningene fortsatte å reise seg, murstein for murstein, med vinduer plassert høyt oppe i veggene for å holde nysgjerrige blikk ute, fortsatte barnefødslene med Skandinaverne i 1893: Trygve Lindgren f. 24. januar, Valborg Rokvan i mars.

Men så, den 9. april, inntraff katastrofen. En brann herjet fabrikken. Journal de Rouen skrev:

BRANN I DUCLAIR 170 000 franc i erstatning — 130 arbeidere uten arbeid.

En voldsom brann brøt ut lørdag rundt klokken 01.00 i hesteskosømfabrikken til herr Mustad & Søn i Duclair. Arbeidere ble vekket av flammene og slo alarm, og i løpet av kort tid var hele befolkningen vekket av rop og sirener.

Redningsarbeidet ble raskt organisert; Duclair brannvesen, og etterhvert også brannvesenet fra omkringliggende byer, begynte å slukke brannen fra alle kanter, men flammene hadde allerede spredt seg til hele fabrikken, og brannmennene måtte begrense seg til å beskytte nabobygningene.

Etter flere timers arbeid var brannen slukket; men av Mustad & Søn sin fabrikk var det bare en haug med forkullet steinsprut igjen. Tapene forårsaket av denne brannen utgjør 170 000 franc. Vi mener de er dekket av forsikring. Dessverre vil denne katastrofen få forferdelige konsekvenser for de 130 arbeiderne som er ansatt der, som vil finne seg selv uten arbeid; mange av dem er nødlidende, og man lurer på hvordan disse uheldige sjelene vil bære slaget hvis ingen kommer dem til unnsetning.

Hele befolkningen i Duclair er dypt bedrøvet; det er tilsynelatende snakk om å åpne en innsamlingsaksjon for arbeiderne som har blitt arbeidsledige. Duclair politidt har startet etterforskning av årsakene til denne brannen; men så langt har det ikke vært mulig å fastslå om det var tilfeldig eller på grunn av ondsinnet hensikt.

Bygningene som huset dampmaskinen og slipeverkstedet ble delvis ødelagt og måtte bygges opp igjen. I juni 1893 ba Mustad om tillatelse fra ordføreren i Duclair, farmasøyten Mr. Ménielle. Han gir tillatelse til videre oppbygging på grunnga av at arbeidet ikke anses som uhygienisk. Så, arbeidet gjenopptas. Det samme gjør fødslene. Blant annet; Hansens, Jacobsons, Tonsagers.

Først av alt, egeninteresse.

I det neste tiåret ville det være rundt femten ekteskap i Duclair i det Skandinaviske samfunnet. Oversett av Clarin Mustad, en av Hans Mustad sine fem sønner, som ble forfremmet til å overse direktør Helmer og driften i Frankrike. Brudeparene fortsatte å dukke opp foran ordføreren som alle andre, men dessverre ble Duclairs arkiv ødelagt av bombing under frigjøringen. Etter de offiselle formalitetene var foretatt, fortsatte det religiøse ekteskapet etter lutherske tradisjon, uten bistand fra Abbé Baudouin, Duclairs sogneprest. Dessuten var de tre første observerte ekteskapene mellom nordmenn. 28. mars 1894 giftet Edvard Linquist seg med Anna Johansen. Kort tid etter ble det feiret dobbeltbryllup samme dag. 14. april 1894 giftet Anton Antonsen Nettum seg med Olava Olsen. Han var født i 1867 i Frognestad, hun i 1873 i Gjøvik. Etter å ha fått flere barn i Duclair, vendte dette ekteparet tilbake til Norge i 1898 og slo seg deretter ned i Sverige, hvor Mustad også hadde fabrikk der de i begynnelsen produserte margarin. Ved siden av disse, giftet også Jens Martin Johansen og Inge Marie Olsdatter seg denne dagen i april 1894.

Den første fransk-norske unionen

I følge Paul Bonmartel ble den første hesteskosøm spikeren produsert 15. november 1894 av de 200 ansatte på Normandie-området. Vi vet også når det første fransk-norske ekteskapet fant sted: Det var 15. februar 1896 mellom Gabrielle Eugénie Auzou og Lars Petersen. De ble snart fulgt av Elie Georgette Longuemare og Ludvig Hansen. Å bli med i det nordiske fellesskapet innebar å følge dets regler, spesielt når det gjaldt religion.

Mens skandinavene siden 1891 hadde vært spredt rundt om i husene i landsbyen Duclair, ble de første boenhetene i Rollin-godset åpnet for arbeidere i 1901. Der var direktørboligen, og bestyrernes bolig. Men tilbake til toppene igjen...

Den Amerikanske drømmen

I 1887 emigrerte Mathias Topps eldste sønn, Olaf, til USA, snart sammen med sin fremtidige kone, Anna Jansen, som han skulle stifte familie med. I Pittsburgh fungerte paret som et brohode for å ta imot andre familiemedlemmer som ble fristet av den amerikanske drømmen.

I mellomtiden, i 1891, var Einar Topp, Mathias' andre sønn, ingeniør av utdannelse, allerede bestyrer ved Mustad-fabrikken drevet av faren i Gjøvik, mens faren dro for å sette i gang byggingen av Duclairs hesteskosøm fabrikk. Mathias Topp, som hadde lært seg engelsk og tysk for å forstå fagtidsskrifter, var et forbløffende eksempel. Utenfor Mustadene var Topp ikke bare den mektigste i gruppen, men også en av de mektigste innen norsk nasjonal industri. Som bevis mottok han i 1893 et statlig norsk stipend for å delta i Chicago World's Fair. Her ble han på en måte en ambassadør for skandinavisk kunnskap og innovasjon. Og for en mulighet: Verdensutstillingen hadde totalt 27 millioner besøkende på seks måneder! Under oppholdet vil Mathias uten tvil ha møtt sønnen, Olaf. I USA ble den eldste Topp en anerkjent arkitekt. Han ble spesielt kjent for Jenkins Arcade, en av stolthetene til Pittsburgh nær Empire Building. Men Mathias Topp møtte også sin eldste datter, Marie, som emigrerte tre år tidligere og bosatte seg i Chicago, alene. Der vier hun seg til et yrke faren ikke satte særlig pris på: fotograf.

Marie Topp's studio

Et bilde signert "Marie Topp, Gjøvik" innfelt. Den viser tre søstre bosatt på Røyse mølle. Mathias Topp foregikk med urette datterens kall og store talent. Bildene hennes er nå museumsgjenstander.

I 1897 kom Marie Topp tilbake til Gjøvik. Selv om faren hennes oppfordret henne til å slutte i det han anså som et usikkert yrke, sto hun på sitt og overtok et studio i Storgata 6. Det ble grunnlagt ti år tidligere av Hilda Julin. Marie Topp ville fortsette å skape et godt rykte for seg selv inne barneportretter.

*Skomakerskoene var den dårligste skoen. Marie var fotograf, men vi har ikke bilde av henne...*

Marie krysset på vei hjem kort sin vei med broren Einar, som på sin side var på vei til USA. Han seilte på båten “Campana” fra Liverpool og nådde New York 16. april 1898. Han etablerte seg i Pittsburgh, hvor han var ingeniør.

I mellomtiden fortsatte faren sitt industrielle eventyr med Mustad & Søn. På slutten av 1890-tallet offentliggjorde han en hesteskosøm maskin sammen med Clarin Mustad og Peder Løken. Han ble også ansvarlig for en fyrstikk maskin kalt «Toppskjemaskinen», som ble solgt til Rødfoss Fyrstikkfabrikk. Da det nye århundret nærmet seg, drev Djovik-fabrikken med full kapasitet rundt tjue av Topps krokmakermaskiner.

I tillegg til sin rene faglige virksomhet, foretok Mathias Topp byggingen av en vannpumpe på Hunnselva for å forsyne Briskebyen-området. Han ledet også byggeutvalget for Gjøvik skole og var blant de ansvarlige for byens gatelysprosjekter.

Første dødsfall...

På Gjøvik bodde Mathias Topp og kona ifølge folketellingen i 1900 med tre av døtrene sine, Marie, Klara og Amalie, samt Anna Kristine Kristensen, en tjenestejente på 17 år. I 1900 dro en annen av Mathias sønner, Markus Topp, også ingeniør, for å bli med brødrene sine i USA. Han ble der til 1904.

I mellomtiden kom et dødsfall i familien. Mathias Topps kone døde av tuberkulose i en alder av 59 år.

En idrettsglad familie

I 1905 stiftet Marie Topp, Gjøvik Tennisklubb, sammen med broren Markus og tre andre entusiaster som skulle danne det første styret. Denne sporten, som opprinnelig ble foraktet på nasjonalt nivå, ble angivelig introdusert i byen av britiske ansatte ved Mustad & Søn. Ifølge muntlig fortellinger var det ingeniøren Markus Topp som brakte sporten tilbake fra England. En annen Topp-bror, Bernt, var gift med Pollie Haynes, datter av Henry, en engelskmann bosatt i Vardal.

Det er også verdt å merke seg at nabobyer som Hamar og Lillehammer allerede hadde egne tennis klubber da Topp grunnla den i Gjøvik. Men nå er det på tide å dra tilbake til Duclair.

Et kortvarig eventyr

En fergemann og fisker på Seinen, min oldefar, Pierre Delphin Chéron, hadde endelig slått seg til ro. Sammen med sin kone, Pascaline Mauger, hadde han drevet en pub siden 1902, «Quai Mustad», ikke langt fra fabrikken. Det er oppført slik på valglisten i 1903 - Les mer. Før ham hadde enken Samson, Marie Arson, en lokal kjøpmann og forhandler, drevet sin handel i nabolaget. For å overta "Café du Quai" på Route de Caudebec, hadde Chérons forholdt seg til Célestin Lamy fra Le Mesnil.

Den 10. september 1904 var Pierre Delphin Chéron vitne til ulykken som skjedde like ved hans hjem, ved verftet i Frébourg. Av årsaker som er uklare, veltet en gribane over tre arbeidere. En av dem ble drept, knust av skipet, akkurat i det han skulle forlate fabrikken. Vitne til denne forferdelige hendelsen mistet en Mustad & Søn ansatt bevisstheten - Les mer.

Det er uklart om dette skiltet ble hengt opp den gangen på denne kafeen på Seinesiden: «Bedre å drikke her enn over gaten». Faktum er at i nærheten av Mustad & Søn, hadde Chéron tapperi en ideell beliggenhet. En god beliggenhet, for i 1906 jobbet Einar Topp, som hadde forlatt USA, i Duclair som ingeniør. Han delte en liten leilighet i grenda Saint-Paul med en landsmann, Andréas Ripaas. Skandinavene var så godt etablerte at i september 1906, ved Anerie, forsøkte Christian Christiansen å redde 18 år gamle Robert Trevet fra å drukne. Men sistnevnte tok tak i bena hans. To andre nordmenn grep da inn: Hans Pedersen og Martin Neggum. Og alle ble reddet.

Fra fabrikken til Chérons' tapperi var det kort avstand. Den 15. mai 1907 gifter Topp seg i Duclair med en datter i huset, Martine Chéron. For det syvende barnet til den gamle tapperieieren er det et eventyr. Pierre Delphin Chéron gleder seg over denne foreningen. Han husket sin svigerinne, Désirée Mauger, som så treffende levde opp til navnet hennes. Etter å ha vært alenemor giftet hun seg med Dr. Cavoret, sønn av ordføreren i Duclair. Einar Topp er sønn av en av Norges mest markante oppfinnere.

Martine Chéron er oppvokst i Yainville. Hun mottok skolebeviset i 1894 sammen med Henri Chauvin, Eugène Cuffel, Ernestine Delestre og Amable Eloi. Hun mottok fra den nye ordføreren, Patrice Costé, og fra læreren, Mr. Hébert, 10 franc forhøyet med donasjoner fra enken Silvestre til den tidligere ordføreren som hadde dødd brått det året.

Femten dager før dette bryllupet, den 20. april 1907, brakte dampbåten Flandria en ny sending svensk jern til Mustad & Søn. Leveringene var veldig raske og allerede 24. juni gjorde de en ny levering.

*Marie Chéron, søsteren til Martine, i oktober 1906*

Selv om Duclairs arkiver dessverre ble ødelagt av bomber under frigjøringen etter 2. verdenskrig, kan vi prøve å forestille oss hvem som deltok i dette borgerlige bryllupet holdt hos Joseph Panthous administrasjon. Seks måneder tidligere, i Boscherville, hadde en søster av Marie Chéron giftet seg og samlet familien. Det var selvfølgelig Pierre Delphin Chéron og Pascaline Mauger, Duclairs foreldre, kaféeiere; Poulards og Chandeliers av Boscherville, hvis ektemenn var henholdsvis en frøhandler og en svinekjøttslakter; Lemaréchals og Mainbertes av Yainville, den ene en bonde, den andre en båtmann, mens hans kone drev en kafé; Pierre Chéron, en tollløytnant, og hans kone; kanskje broren Gustave, en sjømann, ikke alltid til stede på den tiden. Og så var det søster Marie, 22 år gammel.

Det sies ofte at vielser hos Mustad & Søn utføres etter lutherske ritualer og at Duclair-presten var ekskludert. Det pleide å være et norsk oratorium på Caudebec-veien. Pastoren i Elbeuf, Mr. Roehrich, tjenestegjorde der. Protestanter anser ikke ekteskap som et sakrament. Som et supplement til borgerlig vigsel, er det en seremoni som likevel er preget av lesninger, bønner og salmer, og ektefellenes gjensidige forpliktelse overfor Gud og fellesskapet. Den avsluttes med følgende setning: "Det Gud har sammenføyd, la ingen skille." Etter at brudeparet og deres vitner har skrevet under på registeret, gir pastoren vanligvis de nygifte en bibel.

Bør en bryllupsfest på Hôtel de la Poste utelukkes? Brudgommen var fra en velstående bakgrunn, ikke sant? Henri Denise, eieren av lokalene, var da varaordfører. En kort omtale av dette ekteskapet ble gjort to dager senere av Charles Guérin i registeret til Heurteauville, der den unge kvinnen ble født, i delen Passage du Trait.

Det er ukjent når eller på hvilket skip ekteparet dro med til Norge. Kanskje var de ombord på Flandria? Den ble lansert i 1898 og var en 1300 tonns svensk dampbåt utstyrt med passasjerkabiner. For ham var Duclair bare et stoppested på ruten hans fra Gøteborgs havn til Rouen.

Bildet til venstre viser Martine i studioet til svigerinnen, Marie Topp, på Gjøvik. Fotoet er ikke signert, men det dekorative panelet i bakgrunnen er det samme som fra bildet av de tre søstrene på bruket. Martines ansikt gjenspeiler ikke akkurat munterhet i dette bildet, hvor hun er rikt kledd. Ble Swashbuckler-datteren tatt imot med åpne armer av svigerfaren Mathias Topp, geniet til Mustadene, som hans egen datter jobbet for som fotograf? Hadde hun allerede lidd?

Tretthet, hoste som ble blodig, brystsmerter... Martine døde 14. september 1907 på Heimdal gård, i familien Topp sitt hjem, kun fem måneder etter ekteskapet, bare 25 år gammel. Årsaken til hennes død? Tuberkulose. Den 17. september meldte Marie Topp dødsfallet til myndighetene. Attesten er utformet av en Marcussen. Einar var i Frankrike på den tiden, trolig i Duclair. Men ikke lenge etter skal den unge enkemannen finne trøst i armene til sin svigerinne...

Andre korte historier…

Dette er ikke et unntakstilfelle. Slektsforskere møter noen ganger enkemenn som raskt gjenoppbygger livet med den yngre søsteren til kona som døde for tidlig. Dermed fortsetter de å se i sin nye partner en levende refleksjon av den som ikke lenger er med dem. Familietradisjonen sier at når Martine Chéron var syk, lå søsteren Marie ved sengen hennes. Her er hun i fotografiet til høyre, kort tid etter søsterens død, i Gjøviks studio. Og dette fotoet er iscenesatt. Den 23 år gamle kvinnen leser et brev som trolig skal komme fra Normandie. Lent seg bak henne tyder Einar også dette brevet. Dette bildet er ikke tatt av Marie Topp. I 1908 solgte hun atelieret sitt til Anna Olsen, som trolig hadde blitt opplært av henne. Olsen laget en andre versjon av dette bildet, og da uten Einar Topp for å la bare Marie være alene i bildet. Og det er Amma Olsens signatur som står nederst på trykket. Marie Topp begynte, til farens store glede, sin karriere i skredderbransjen det året. Det er sannsynlig at dette plutselige kallet for å sy ble overført til henne av Chéron-søstrene.

"Kjærlighetshistorier ender generelt dårlig..." Resten av historien beviser at sangen har rett. Den 25. august 1908 fødte Marie Chéron i Rouen en datter som het Christiane Mariette. Men fødselen hennes ble ikke registrert. Ingen tvil om at Pierre Chéron, familiens Saint Bernard, insisterte på å regulere saker, da han ville være vitne til hendelsen: 1. oktober dro Einar Topp og Marie Chéron til Rouen for å identifisere barnet. Akkurat i tide. To dager senere, den 3., nådde Topp Le Havre alene og gikk om bord på det luksuriøse havskipet La Touraine, flaggskipet til Compagnie Générale Transatlantique, kommandert av kaptein Mourand. Han etterlot seg sin svigerinne, mor til barnet som nå bar hans navn.

Som en anekdote var det under denne overfarten at en ny praksis ble innviet: postsortering om bord. Åtte dager senere var Ellis Island i New York allerede i sikte. Rundt 5 000 mennesker meldte seg for immigrasjonsoffiserer hver dag. Topp, norsk statsborger, kalte seg ingeniør og erklærte Duclair som sin siste bolig. Et navn å nevne? Ja, slo han ut, Théophile Chevallier, også han fra Duclair. En venn... Vi finner imidlertid ingen spor etter en Duclair-beboer med det navnet. I USA, erklærte han videre, dro han nok en gang for å besøke sin bror, Olaf Topp, i Pittsburgh.

Epilog

Hva skjedde med menneskene våre her? I folketellingen 1910 på Gjøvik bodde Einar Topp hos sin far. Begge var oppført som enkemenn. På samme nummer, Storgata 45, i Briskebyen, var det også Marie og Marcus Topp, som forble ugifte.

I 1911 gikk Maries tidligere atelier, drevet av Anna Olsen, over i hendene på Hellbjørg Gjørvad. Med sine store karnapper stengte den i 1923, da byggingen av en nabobygning blokkerte det naturlige lyset. Marie døde i 1934.

*Hans Mustad 1. januar 1910. Bak ham: Mathias Topp.*

Mathias Topp. I folketellingen 1910 i Gjøvik ble Topp oppført som "Fabrikksjef for fiskekroker, heklekroker, hårnåler, nåler, knapper, sikkerhetsnåler og kort..." Puh!

Gamle Topp ble ikke pensjonist før i 1920, 80 år gammel. Og han levde i ti år til. Han hadde opprettet et lite snekkerverksted i huset sitt, hvor han ble sett hver dag på slutten av livet. Hans Mustad hadde før sin egen død krevd i testamentet at Mathias Topps begravelse skulle bli like overdådig som hans egen. Hans døde i 1918, Mathias i 1930. Fabrikkens ansatte gikk foran i hans gravfølge. En æresmerke ble reist ved fabrikkinngangen, mens personalet stilte opp på begge sider av veien. En vei bærer nå navnet Mathias Topp veg, fra Mustad næringspark mot nord i Gjøvik.

Einar Topp. Etter et kort opphold i USA ble han registrert i Norge i 1910 sammen med faren Mathias. Han ble oppført som «midlertidig fraværende», og folketellingen bemerket at han trolig bodde i Fåberg, en bygd nord for Lillehammer.

Han giftet seg så med Jenny Eline Gaalaas i Gjøvik 17. juli 1913. Deres sønn, Gunnar Magnus Topp, ble født i Trondheim 18. mai 1917. Denne gutten var student i Oslo i 1937 og senere politiinspektør. Gift med Aud Høyem-Johansen, han hadde barn.

Når det gjelder Einar, var han lampemaker og døde visstnok i ærverdig alder, men vi vet fortsatt ikke hvor og når.

Marie Chéron. Etter å ha født et barn i Rouen, bodde hun en tid i Boscherville, jobbet som syerske, og returnerte deretter til Yainville for å administrere Café du Passage, etterlatt til min avdøde bestemor i Claquevent. Marie forble alenemor. Hun bodde sammen med datteren og endte dagene i nærheten av kirken i Yainville. Jeg kjente henne godt. Hun var ganske stille, men veldig kjærlig. Min tante Marie døde i 1966 i en alder av 82 år.

Christiane Topp. Hun vokste opp uten faren. Visste hun i det hele tatt at hun hadde en halvbror i Norge? Skjønte hun hvilken fremtredende skikkelse bestefaren Mathias var der? Hun ville få tilnavnet Hjørdis, som betyr Christiane i Skandinavia.

Christiane Topp tok sine første skritt i Rouen, kanskje hjemme hos onkelen Pierre Chéron, en gang tollbetjent og en Sant Bernard i familien. Etterpå gikk hun på skolen i Boscherville, hvor familiene Chéron og Mainberte dannet en gruppe.

Jeg nevner andre steder på denne siden kafeen Christiane Topp drev i Claquevent, ved bredden av Seinen, deretter nær kirken i Yainville. Enken etter Pierre Macchi, en italiensk murer, Hjørdis var en mors erstatning for meg etter min mors død. Vår skjebne ble delt en tid og etterlot ubrytelige bånd frem til hennes død i 1995. Denne artikkelen er dedikert til henne.

Laurent QUEVILLY

Vedlegg - Ekteskap og fødsler i Duclair.

Det første tiåret...

Det er først fra tiårstabellene, som overlevde bombingen, at vi kan rekonstruere sivilstatusen til det skandinaviske samfunnet i Duclair.

Tre fødsler i 1892:
Erling Bernhard 2. mars,
Rachel Evada Ines Tellefse 1. juni,
Maurite Nordlie 9. september,
Aura Marie Nettum 11. oktober.

Ni fødsler i 1893:
Trygve Lindgren 24. januar,
Heldegard Marie Jacobson 19. april,
Valborg Rokvan 30. mars,
Olara Otilie Hansen 12. juni,
Oskar Aleksander Nettum 4. juli 1893 (han døde i 1978 i Oslo),
Borghild Mathilde Frésondri 1. juli,
Karstern Frésondri 1. juli. 17,
Emile Alfred Michelsem 16. september,
Mbel Frid Nordlie 28. oktober.

Ett dødsfall i 1893:
Maurits Norolie 13. mai.

Tre ekteskap i 1894:
Anna Johansen og Edvard Lindquest 28. mars,
Anton Anonsen Netty og Olava Olsen, 14 april
Jens Martin Johansen og Inge Marie Olsdatter 14. april.

To fødsler i 1894:
Mary Caroline Lindgvist 20. januar 1894,
Harald Hansen 6. august 1894.

Ett ekteskap i 1895:
Karl Granlung, en svensk neglemaker, med Blanche Simon 12. februar.

Seks fødsler i 1895:
Alfred Aimart Nettum 10. februar,
Lovisé Johansen 26. mars,
Marie Waudet Hansen 14. juni,
Guline Rokvan 1. august,
Klara Peversen 16. oktober,
Berthe Pedersen 7. november.

Ett dødsfall i 1895:
Alfred Aimart Nettum 13. desember.

Tre ekteskap i 1896:
Gabrielle Eugénie Auzou og Lars Petersen 15. februar,
Elise Georgette Longuemare 9. mars
Ludvig Hansen, Oléane Ager og Olans Peter Petersen 21. mars.

Fire fødsler i 1896:
Joseph Joames Jacobsen 29. januar,
Agnès Elvin Lingvist 29. august,
Astrid Rokvan 16. oktober
Bertha Louise Johansen 5. desember.

To dødsfall i 1896:
Guline Rokvan den 14. mai
Henry Théodore Kraetzel (navn båret i Preussen) den 23. oktober.

Seks ekteskap i 1897:
Selma Nathalia Larsson og Charles Hoyalmar 20. februar,
Victorine Alphonsine Tiphagne og Peter Hyalmar Lukassen, kjent som Christoffessen, en norsk montør, 24. april,
Hélène Alexandrine Vallet og Carl Johannesen, en norsk mekaniker, 10. juli,
Al Léonie Anton Augustinsen og Simon Karl 6, og Simon Karl 6, og Simon Karl Faure. Londal, norsk smed, 16. oktober.

Ni fødsler i 1897:
Agnes Nettum 27. januar (hun døde i 1990 i Oslo),
Reinard Johansen 25. mai,
Oscar Petersen 28. juni,
Huda Herlvird Hilding 20. juli,
Franz Joseph Halvorsen 27. august,
Dagmar Joséphine Jacobsen og Henry René Lukassen 1. desember,
André Johannes Hansen 1. desember
Gudün Johannes Hansen 1. desember,
Gudün Johannes Hansen. 29. desember.

To ekteskap i 1898:
Blanche Marie Simon og Karle Auguste Granlund 12. februar,
Marie Palmire Doucet og Axel Ulriksson, en svensk montør, 10. desember.

Fem fødsler i 1898:
Thorbjösn Gulbransen 27. januar,
Asbjören Hansen 18. februar,
Marie Fernande Johannesen 7. april,
Marie-Louise Londal 20. september
Gundvor Christensen 21. desember.

Ett dødsfall i 1898:
Hilda Gunva Kristensen 10. juni.

Fire fødsler i 1899:
Augustin Lucien Dammström 3. januar,
Louis Olaf Andréassen 21. februar,
Otto Fernand Ulrikson 15. mars
Inga Norv Gulbransen 27. april.

To dødsfall i 1899:
Augustin Lucien Dammström 3. januar,
Gundvor Christensen 26. mai.

To ekteskap i 1900:
Adrienne Blanche Legrand og Johan Petersen, norsk mekanikermontør, 3. februar,
Jeanne Madeleine Legrand og Hans Pedersen, norsk mekanikermontør, 24. mars.

Tre fødsler i 1900:
Madeleine Görgine Gulbransen 18. mai,
Oskar Albert Johannesen 21. juli,
Sigard Olaf Londal 10. september.

En dødfødt i 1900.
Et barn presentert død hjemme hos Dammströms.

To fødsler i 1901:
Agnès Otilie Jacobsen 28. mai,
Maurice Raymond Pedersen 2. august.

Tre fødsler i 1902:
Georges Jules Elie Pierre Louis Dammström 29. mai (ja, fem franske navn!),
Valborg Aslang Petersen 21. juni
Alf Ludovik Amünsen 24. juni.

Ett dødsfall i 1902:
Sigard Olaf Londal 24. juli.

Nordmenn i det normanniske tusenårsriket

Rouen Journal, 1911. — Mr. Olaf E. Ray, en Chicago-advokat, medlem av eksekutivkomiteen for den norsk-amerikanske foreningen av "Sønner av Norge" og representant for dette viktige samfunnet ved tusenårsfeiringen, overrakte Mr. Auguste Leblond følgende adresse:

Den norsk-amerikanske foreningen av Sønner af Norge (Norges sønner), i anledning den normanniske tusenårsfeiringen, gir sine varme gratulasjoner, sin oppriktige takk og forsikringen om sin takknemlighet for den ære som ble tildelt befolkningen i Norrona og for markeringen som ble gitt til vikingene under denne feiringen.

Denne adressen er skrevet på vakkert pergament. Den er ledsaget av en meget kunstnerisk plate som viser, i en kartusj overbygd av et trefarget skjold, et langskip som seiler på en grov sjø. Det hele utgjør en meget vakker plakett.

I morges, klokken 8.30, gikk offiserene til krysseren Frithjof og de norske sangerne ombord på dampskipet Boieldieu for et cruise på Seinen.

Etter å ha besøkt Jumièges, spiste ekskursjonistene lunsj på Duclair. De ble entusiastisk mottatt av lokalbefolkningen og arbeiderne på Mustad-fabrikken, mange av dem er som kjent norske.

Nyheter

Duclairs kjente skip, Flandria, skapte jevnlig overskrifter: en kollisjon ved inngangen til havnen i Le Havre i 1900, og en kollisjon ved Tancarville i 1904. Der sank en nederlandsk dampbåt med kapteinens kone og barn. I 1917, selv om det var nøytralt, ble Flandria angrepet av bomber som ble sluppet fra et luftskip. Den havnet på bunnen av vannet, delt i tre ved å treffe miner i 1940. Bare fire overlevende av et mannskap på 21...

I juni 1907, med andre ord, måneden etter ekteskapet til Einar Topp og Martine Chéron, så lille Louise Odegaard, 12, mens hun fyrte kaffe på en parafinkomfyr, at brannen spredte seg til håret og deretter til klærne. Hun skyndte seg til nabohuset der moren hennes hadde gått, og en ansatt i spikerfabrikken, en brannmann på fritiden, slukket flammene som slukte henne. Hun led mye av skrekk. Og redningsmannen hennes ble sykemeldt i to uker på grunn av brannskader på hendene.

Det var i 1936 at fabrikkens første direktør, Kristen Helmer, døde. Han forble ugift. Han var hjemmehørende i Grimstad og returnerte hver sommer til villaen sin ved inngangen til hjembyen. Eiendelene hans gikk til en allmennyttig forening, som ga lokale innbyggere tilgang til en skjærgård som ligger rett overfor huset. I 2024 planla eieren å rive den og bygge en annen. En interesseforening for kulturminner har motsatt seg dette og har tatt kontakt for mer informasjon om Helmer, noe vi fulgte opp.

Noen minner om Nils Evensen...

— Min bestefar kom til Frankrike i 1924, sier Nils Evensen. "Han var salgsdirektør, noe som betydde at han brukte livet på å reise rundt i Europa for å søke eller besøke kunder.

I 1940 dro familiene Mustad og Evensen (kanskje andre?) på bilreise til den spanske grensen. Etter noen uker uttrykte min bestefar et ønske om å returnere til Duclair for å ta seg av arbeiderne som var blitt igjen.

Mustad takket ja, og for å gi ham midler til å handle, utnevnte han ham til daglig leder, en stilling han hadde til sin død i 1955.

Som et sidenotat, da han kom tilbake, begravde han, ved hjelp av to pålitelige arbeidere, stålbestanden (ståltråden som ble brukt til å lage hestesko-spiker), som gjorde at fabrikken kunne starte på nytt etter frigjøringen i 1944 ..."

Nils fortsetter: "Maskinene Teknikkene som ble brukt til å lage disse neglene var svært sofistikerte og designet deres var topphemmelig. Da en av dem ble erklært ikke-funksjonell, ble den begravd på fabrikkområdet..."

Berger Evensen var sammen med familien, inkludert sønnen Sven og datteren Lev, medlem av motstandsnettverket “Hamlet Buckmaster” under andre verdenskrig. Evensens reddet spesielt flygeren John Carpenter, der hans Spitfire ble skutt ned av Yainville Flack. De bodde i La Bouillotte, et hus med utsikt over en sving i Seinen. Med spesialisering i hemmelige radiosendinger vervet Sven seg til de allierte troppene for å frigjøre landet.

Når det gjelder gudstjenesten, minnes Nils: "Da jeg var barn, deltok jeg i begravelsen til min bestemor i Rouen. Det var på Rue Buffon; denne kirken er gammel..." Sannelig ble Saint-Eloi-kirken betrodd den reformerte kirken i Frankrike i 1803.

En konge i landsbyen min!

Den 25. september 1962 var jeg en av skolebarna fra Yainville, og ventet foran rådhuset på kong Olav V, med et lite norsk flagg i hånden. Da han ankom Rouen ombord i sin båt, var den svært atletiske «folkekongen» kommet for å møte den norske delen av Corneille videregående skole, grunnlagt i 1918. Han skulle også besøke kapellet til Saint Olaf, en vikingkonge som ble døpt i Rouen på begynnelsen av 1000-tallet.

Forut for motorsyklister passerte den offisielle bilen til slutt under nesen vår. Jeg viftet med mitt lille flagg og trodde jeg så Curd Jürgens, den fasjonable sosialisten på den tiden. Men det var virkelig Kong Olav V som hilste oss i sitt fulle seremonielle antrekk. Ved siden av ham virket Clarin Mustad gjennomsiktig. Eieren av hesteskosøm fabrikken i Duclair var, ble det sagt, “fetteren” til Kong Olav V. Som sådan hadde han invitert ham til sin Yainville-herregård, tidligere eid av filmskaperen Sacha Guitry - en god venn av kunsteren Claude Monet. Faren min skrøt av å ha lagt parkettgulvene i dette huset.

For min del skulle jeg nyte den deilige Millat-Frères-pastaen fra Hjørdis, tanten min med det vakre skandinaviske kallenavnet. PS: Kongen var ikke hans fetter, men i virkeligheten var søsteren til Clarin Mustad gift med bestevennen til Kong Olav V, noe som forklarer dette vennlige besøket til gamle kjente.

Takk

Paul Hébert (Norsk konsul i Rouen),
Anne Ekornes Hagene (Norsk Riksarkiv),
Nils Evensen (barnebarn av direktøren for Mustad & Sønn i Duclair),
Martine (Slektshjelpsforeningen Le Fil d'Ariane i Rouen),
Jean-Claude Quevilly (hans arkiv om Mustad & Søn),
Sylvie Levasseur (for hennes tilgjengelighet, rådhusets sekretær for Heurt, deres rådhussekretær), og
Torgrim Landsverk (styreleder i Fortidsminneforeningen Aust-Agder lokallag).

Kilder

Folketelling og sivilstatusposter for Duclair, Rouen, Heurteauville...
Amerikanske immigrasjonsrekorder.
Norske folketellinger.
Jørgen Hurum. En historie om fiskekroken og historien om Mustad, krokmakeren.
Kristine Bruland, Jean-Marc Olivier. Essays om industrialisering i Frankrike, Norge og Spania.
Paul Bonmartel, boken “Industriarven til Duclair”.
Fortidsminneforeningen - National Trust of Norway.