Tyholmen - Stygt og pent?
Vi har i dag hentet følgende leserinnlegg som først stod publisert i Agderposten. Innlegget gir inntrykk av forfatterens meninger:
Den lange tegningen til venstre (Tyholmen, sett fra den andre siden av Kittelsbukt) frister til lettvint symbolisme: Nederst er vannet og båtene, det er det alt bygger på, ovenfor, på knausene tumler de rød og gule og oker-farvede husene seg oppover, og øverst strekker kirketårnet seg gjennom skyene og holder kontakten til Himmelen. Dermed skulle man liksom ha et bilde av Sørlendingen og hans tilværelse og livssyn, men så enkelt er det vel ikke?
Miljø er blitt et sånt moderne jargon-uttrykk som er brukt så mange ganger at man ikke lenger vet hva det betyr. Men hva det enn er, hva BYMILJØ betyr, så er det det man finner på Tyholmen og ellers bare i noen få av de større byene i landet. I Bergen, i flere strøk. Rundt Vågen i Stavanger. Et lite område på Kampen i Oslo (men der skal det rives og bygges studenter-hybler). Litt her og litt der. Og altså mye på Tyholmen i Arendal.
Hvorfor synes vi det er så vakkert på Tyholmen? Hvert enkel av husene på Tyholmen forteller noe om huseieren eller byggmesteren eller litt om hver av dem. Hvert hjørne viser menneskelige trekk. Ikke nødvendigvis sympatiske trekk. Dører og vinduer og trapper og tak-utbygg kan røpe litt stormannsgalskap og litt lyst til å være bedre enn naboen, statusjakt og mindreverdighetskomplekser (hjørnesteiner av tre er spikret utenpå panelingene, malte søyler og marmorering som kan tyde på at de gamle egentlig skammet seg over at de bare hadde anledning til å bygge på simpelt tre, istedenfor av stein som ute i Den Store Verden.)
Det er en av de store grunnene til at vi synes Tyholmen er vakkert, tror jeg. Vi føler oss hjemme der og vi føler oss trygge, fordi Tyholmen synger vakre og mindre vakre, men menneskelige toner som vi kjenner. Tyholmen er så tydelig bygget av mennesker og for mennesker og hester og kuer, høns og katter og andre bløte vesener av rimelig størrelse. Tyholmen er ikke beregnet på biler og traktorer, kassa-apparater, EDB-maskiner, lokomotiver eller elefanter. Men beregnet på oss. Det er klart vi liker oss der da. I hvert fall vi som kommer utenfra og ser det, og ikke er blitt hus-blinde av å ha vokst opp i det og har hatt det rundt oss hele tiden.
Odd Børretzen
Agderposten, 5. mai 1973.
For norsk fortidsvern er bystyrevedtaket om bevaring av de fire gamle bygningene i kommunens eie noe av det gledeligste som har hendt i de senere årene.
Hvis det også er et tegn på at bevaringstanken nå begynner å slå igjennom er det enda mer gledelig.
Vi som steller med fortidsvernet sentralt har imidlertid opplevd for mange tilbakeslag og vanskeligheter i en kamp på mange fronter til at vi nå tror at alle disse vanskelighetene plutselig er løst. En blåøyethet har i tilfelle andre årsaker, og det er grunn til å tro at vi kanskje kan vente oss nye tilbakeslag.
Men vi blir også stada sterkere rustet til forsvar av de kulturverdier som står på spill i et samfunn i rivende utvikling.
La det i denne forbindelse være nok å nevne opprettelsen av Norsk Kulturfond og etablering av fylkeskonservatorstillingen. Dette har betydd uhyre meget for norsk fortidsvern både generelt og helt spesielt - som i Tyholmen saken.
Det har dessuten gitt større muligheter og spillerom for enkeltpersonen - ildsjelen.
Riksantikvaren vil gjerne benytte denne anledning til å trekke frem et bestemt navn og takke Christian Poppe som eksponenten for den helhjertete innsats som så sterkt har bidratt til det gode resultat.
Med god grunn er miljø blitt et av tidenes moteord. Søkelyset er rettet mot menneskenes omgivelser. Den industrielle utvikling er betydelig øket siden den annen verdenskrig, og setter de historiske sentra i byer og tettbebyggelse i den ytterste fare. Dette gjelder ofte omgivelsene til viktige kulturhistorisk verdifulle bygninger.
Denne utvikling og oppmerksomheten på de farer som truer kom klart til uttrykk på den annen verdenskongress av fortidsvernere og byplanleggere som ble holdt i Venezia i 1964.
Den første artikkel i det dokument som forelå etter den kongressen ble kalt “Charteret fra Venezia”. Det omfatter ikke bare store frembringelser men også alminnelige arbeider som etter hvert har fått kulturell betydning. Denne grunnleggende artikkel er blitt inspirasjon for all aktivitet i de internasjonale organisasjoner som arbeider med forsvaret av disse verdier. Unesco har denne sak på dagsordenen og er opptatt med å finne måter til å bekjempe ødeleggelse av historiske sentre. Dessuten arbeider Europarådet, Icomos og Europa Nostra med samme problemer.
Bevaring av den kulturhistorisk meget verdifulle bebyggelsen på Tyholmen er således et ledd i et verdensomspennende bevaringsarbeide.
Dr. philos. Roar Hauglid
Riksantikvaren i Norge
