Når husene forsvinner, forsvinner også kunnskapen.
Vi har i dag mottatt følgende leserinnlegg som er aktuelt for hele Norge selv om det refereres til Hedmark. Leserinnlegget gir inntrykk av forfatterens meninger og stod først på trykk i Ringsaker Blad. Les hele innlegget her:
Vi snakker mye om bærekraft. Om sirkulærøkonomi, gjenbruk, kortreiste materialer og behovet for å ta bedre vare på ressursene våre. Samtidig skjer det noe rundt oss som får langt mindre oppmerksomhet: Gamle hus, låver, stabbur og driftsbygninger i Hedmark forfaller, bygges om uten forståelse for materialene – eller forsvinner helt.
Med dem forsvinner også kunnskap som har vært utviklet gjennom generasjoner.
Rundt om i Hedmark, fra koier etter tømmerdrift, husmannsplasser og storgårder til seter- og fiskevoller, står bygninger reist med materialer hentet få kilometer unna. Tømmer, never, torv, mose, leire, sand og kalk hentet fra noen få kilometer radius fra huset. Materialene er ikke bare lokale ressurser, men også naturlige og tilpasset klimaet. Det skal tåle våre innlands-vintre.
En byggemetode som er lokal og kortreist - lenge før begrepet ble et «mote-ord».
Likevel ser vi i dag at mange av disse bygningene går tapt. Ikke først og fremst fordi de er for dårlige, men fordi vedlikeholdet uteblir, fordi kunnskapen blir mindre tilgjengelig, og fordi det ofte oppleves enklere å skifte ut enn å reparere. Det kan for mange bli en dyrkjøpt erfaring, både økonomisk og kulturhistorisk.
Det er lett å tro at bygningsvern bare handler om omfattende restaureringsprosjekter, fredede bygninger og spesialkompetanse. Men det viktigste bygningsvernet er ofte langt mer alminnelig enn som så. Det handler om jevnlig vedlikehold av gamle hus – om å følge med og ta vare på dem. Om å koste taket og reparere mindre skader. Om å rense takrenner før vannet finner nye veier. Om å male vinduet før treverket brytes ned. Det handler om å reparere, før man må erstatte.
Små tiltak, gjort til rett tid, er ofte forskjellen mellom bevaring og tap.
Likevel ser vi i dag et paradoks. Samtidig som samfunnet oppfordrer til gjenbruk og redusert klimabelastning, river vi fullt brukbare bygningsdeler og erstatter dem med materialer som har reist langt og ofte har kortere levetid enn det de erstatter. Det er dessuten ingen produkter som i realiteten er ‘vedlikeholdsfrie’ og samtidig evigvarende. Det som faktisk har vart lengst, er de gamle husene som fortsatt står.
Samtidig som vi snakker om lokal verdiskaping, lar vi lokale håndverkstradisjoner og materialkunnskap forsvinne.
Vi løfter frem utfordringer og bekymringer rundt beredskap. Men samtidig, så ser vi ut til å glemme at kunnskapen om gamle hus og levemåter ikke bare er livssynskunnskap som er beredskap i seg selv, det danner også grunnlag for motstandsdyktighet og felleskap.
For i Hedmark kjenner vi skogen, vi kjenner vinteren, og vi vet hva som kreves av bygg som skal stå år etter år og gjennom flere årstider og generasjoner. En kunnskap nedarvet gjennom flere hundre år og som på ingen måte er noe som er forbeholdt historiebøkene, men som bør deles i sløydsalen og på gårdsplassen hjemme - til neste generasjon huseiere og håndverkere.
Som all kultur er bygningsvern en arv, en stafettpinne. Og går den ikke videre, så blir den tapt.
Derfor må bygningsvern bli mer enn noe for spesielt inviterte og interesserte. Det må bli en naturlig del av hvordan vi tenker klima, ressursbruk, beredskap og lokal identitet. Vi trenger huseiere som ser verdien i av å ta vare på. Vi trenger håndverkere som brenner for faget og som ønsker å bære tradisjonene videre. Vi trenger en byggebransje som tør å satse på ombruk og tradisjonelle håndverksprodukter. Og vi trenger kommuner og beslutningstakere som forstår at vern ikke handler om å stoppe utvikling, men om å bygge videre på og styrke det som allerede fungerer - og som er forankret som en grunnmur i lokalsamfunnet.
Fortidsminneforeningen med fylkesavdeling og full lokallagsdekning, har kompetanse og frivillige og medlemmer som vil bidra.
For når et gammelt hus forsvinner, mister vi ikke bare tømmer, panel og tak. Vi mister erfaring. Vi mister håndverk. Vi mister tilhørighet.
Og når kunnskapen først er borte - er den langt vanskeligere å bygge opp igjen, enn å ta vare på, mens vi fortsatt har den.
Fortidsminneforeningen Hedmark avdeling
v/Bianca Wessel
Styreleder
