Monumentene står for fall.
Vi har fått inn følgende leserinnlegg fra Kjell-Olav Masdalen. Innlegget gir inntrykk av tekstforfatters meninger og innlegget stod først på trykk i Agderposten.
Heilt øst i fylket står de industrielle monumenta for fall. Sammen med kirkene utgjør tremassefabrikkene de eneste monumentale bygg i Gjerstad, Søndeled og Risør. Ingen kunne i vilska foreslå at kirkene, som har gitt oss åndelig føde gjennom 1000 år, bør rives. Fabrikkene derimot, som representerer den industrielle utviklinga gjennom 500 år, og som la grunnlaget for vårt velferdssamfunn, kan rives eller stå til de faller ned av seg sjøl.
I fjor meinte kulturminnevernet i fylket at tremassefabrikken på Søndeled var verneverdig. Investoren fra Sandefjord, som er blitt så inderlig glad i Søndeled at han vil gi stedet en ny identitet, trua med at han ville selge heile røkla. Det fikk regionale politikere på banen. Fylkesordføreren tok seg en tur til fylkets ytterste utkant i øst, som han tidligere har sagt også skal være med i utviklinga. Dette skulle de nok finne ei ordning på.
De mest naive av oss trudde kanskje at fylket ville finne en måte å bevare dette viktige kulturminnet på. Men isteden gjorde de som fanden da han nedsatte den første komite for at intet på jorden skulle skje. Svaret var, som vi visste fra før, bygningene var sterkt nedslitte og lite egna til å realisere investorens drømmer. Derfor kunne de rives.
Det er intet overraskende i dette. Det mest overraskende er at Fortidsminneforeningen aksepterte fylkets beslutning – og ga opp. Jeg kan forstå at foreninga blir sliten av til stadighet å protestere på politikernes rivningskåtskap, ikke minst når de ikke får oppbakking av kulturminneseksjonen i fylkeskommunen og Riksantikvaren. Men en bør ikke glømme at de to er en del av etablissementet.
Hva er årsak til at politikere vil rive og kanskje folk flest stiller seg likegyldige til tremassefabrikkens bevaring? Det enkleste svaret er likegyldighet. Men det ligger et mer grunnleggende svar under: Kunnskapsløyse. Jeg er nokså overbevist om at de fleste politikere i Risør kommune og i fylket ikke vet hvor den industrielle vugge på Agder sto. Den sto ikke i Arendal, heller ikke i Kristiansand, den sto heilt øst i fylket, i Søndeled, Gjerstad og Risør.
Det begynte i øst. I 1560 anløp over 150 fartøyer til kysten av Nedenes for å skipe ut trelast, de flest fra Holland og de fleste utvilsomt fra uthavnene heilt øst på Agder. I 1601 kom det 182 skuter, heile 57 av dem til Risør, langt flere enn til Arendal og andre eksporthavner på Agder. I 1608 var antallet steget til 385. På slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet blei det utskipa like mye trelast fra Risør som fra de viktigste utskipningsstedene i Telemark og Vestfold, og mer enn fra Drammens-området.
Årsaka til det var først og fremst at skauen øst i fylke sto tett heilt ned til kysten. Etter hvert som den blei uthogd, blei det fylt på med tømmer fra vassdraga som rant ut i Sandnesfjorden og Søndeledfjorden, særlig fra Gjerstadvassdraget. Derfor lå også de største sagbruka i landsdelen her, som Hønnebø nede ved kysten, og Stifoss og Brokeland i Gjerstadvassdraget. Først et godt stykke ut på 1600-tallet overtok Arendal, og etter hvert Kristiansand som de viktigste utskipningsstedene. Etter hvert som tømmerressursene langs kysten og i de kystnære strøk blei uttømt, kunne tømmeret hentes fra et langt større oppland langs Nidelva, Tovdalsvassdraget og Otra. Ikke desto mindre fortsatte tømmerressursene å være viktige for Risør, Søndeled og Gjerstad. Sagbruka langs vassdraga skar bjelker, planker og bord heilt opp til forrige århundre. På slutten av 1800-tallet vokste den viktige tremasseproduksjonen fram, med tremassefabrikker anlagt på Egelands Verk (1888), Stifoss (1893), Søndeled (1907) og Risør (1923). Det går ei direkte industrihistorisk linje fra de første sagbruka anlagt i tida før og etter 1600 til tremassefabrikkene på 1800- og 1900-tallet. De la grunnlaget for vår materielle trygghet, slik kirkene la grunnlaget for vår åndelige kultur.
Denne historiske linja ser ikke nyliberalistene i Risør og Søndeled, til tross for at byen er denne virksomhetas ektefødte barn. De vedkjenner seg ikke farskapet, og de fornekter det når de sier at tremassefabrikken på Søndeled skal rives, til tross for at de faktisk også har vedtatt at det er viktig å ta vare på stedets industrihistoriske arv. I forrige uke vedtok Risør kommunestyre enstemmig en høringsuttalelse til «Regionplan Agder». Der står det: «Byer, tettsteder og bygdesentre skal utvikle seg i tråd med egen identitet og utfra sine naturlige og historiske forutsetninger». Samtidig tillater flertallet i kommunestyret at det settes opp stedsfiendtlige og identitetslause art deco bygg i Apalvika, til tross for gjentatte «advarsler» fra kommunedirektøren og protester fra Fortidsminneforeningen.
Det har likevel slått meg at noen av de fremste talsmenn på Søndeled for rivning av tremassefabrikken faktisk har en grunn til å frasi seg farskapet, nemlig de andregenerasjonsinnflyttere som står fremst i koret når det skrikes riv ruinene ned, de ligner mest på sønderbomba byer i Ukraina og egner seg best som fyllmasse. Kulturarven ligger ikke i blodet på dem, og de burde ifølge Guttorm Fløystad, professor i idéhistorie, utvises fra stedet.
Ellers er det taushet som råder. Taushet tas til og med til inntekt for at kulturminnene kan rives. De som protesterer, sier nyliberalistene, har ingen rett til å bli lytta til. De som tier derimot, blir tatt til inntekt for flertallets syn, slik vi kjenner fra land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Taushet har alltid vært et mektig våpen. Politikerne svarer sjelden eller aldri på den kritikk de blitt utsatt for når de viser manglende vilje og evne til å ta vare på de industrielle kulturminnene. Kanskje tør de ikke svare. Kanskje vet de at det ikke finnes noe bærekraftig motsvar. Ting blir lagt dødt, også den offentlige samtalen som maktmennesker ofte frykter. Derfor vil nyliberalistene helst kneble Fortidsminneforeningen, de som strør sand i maskineriet.
Burde det ikke vært gefundenes fressen for avisene å avsløre hulheta og dobbeltkommunikasjonen. Aust Agder Blad har vært flink til å bringe stoff om temaet. Det gir grunnlag for at folk kan tenke sjøl. Men avisa greier ikke å heve debatten til et prinsipielt nivå når kommunestyrets flertall fatter motstridende vedtak og kommer med innholdslaust babbel når investoren tillates å bygge identitetslause art deco bygg i Apalvika. Agderposten, som kan glimte til med kritiske ledere og undersøkende journalistikk, kunne vel også ha sett grunn til å stille spørsmål?
Det siste ordet om tremassefabrikken i Stifoss er kanskje ennå ikke sagt, men alt tyder på at her går det sammen veien. Og metoden er den samme, taushet. Sitter en stille lenge nok, så løyser problemet seg sjøl. Og uten at de kanskje vet det, så har de sjøl meldt seg inn i 1700-tallets første fase av interessen for våre kulturminner; den tidlige romantikkens fasinasjon av både gammel kultur og uberørt natur. Kulturminnene skulle få stå i fred, og naturen skulle få lov til å ta dem tilbake uten at menneskene blanda seg inn. Slik går det sannsynligvis også med tremassefabrikken i Stifoss, om nå ikke en byråkrat finner at de vakre teglsteinsbygningene der kan være til fare for sine omgivelser.
Kjell-Olav Masdalen
