Leserinnlegg – Hvordan kan en være stolt av et sted hvis identiteten forsvinner?
Dette er et debattinnlegg innsendt fra Kjell-Olav Masdalen angående utbyggingen av Apalvika på Søndeled i Risør. Innlegget stod først på trykk i Aust-Agder Blad den 19. mars 2024 og gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har lest kommuneflertallets begrunnelse for å godkjenne utbyggingsplanen for Apalvika. Den forrige var for innholdslaus, den nye glimrer med mangel på konsistent argumentasjon. Hadde jeg brukt tilsvarende sjølbekreftende argumentasjon for å forsvare mi hovedoppgave i historie, hadde jeg strøket med glans.
Materialer fra det gamle bygget vil bli gjenbrukt andre steder, står det. Og som en følge av det vurderer kommunestyreflertallet byggets kulturhistoriske verdi annleis enn fylkeskommunen. Utsagnet begrunnes i det heile tatt ikke.
Det kan sjølsagt være slik alt tatt i betraktning, at det ikke er økonomisk grunnlag for å ta vare på et bygg, sjøl om den kulturhistoriske verdien er stor. Men slike spørsmål er like ofte knytta til vilje eller mangel på vilje til å bevare. Fra første stund er rivning lagt som premiss, og godtatt av kommunestyrets flertall uten nevneverdige motforestillinger, slik det også er tilfelle for tremassefabrikken på Søndeled.
Det verste er ikke alltid at bygg rives, det verste er ofte bygga som kommer opp isteden. Også her sluker flertallet i kommunestyret utbyggerens ønsker rått. Det frekkeste er kanskje at bygget «er tegnet mer som en arkitektonisk skulptur» tilpassa terrenget. Dermed blir bygget uangripelig og får en verdi i seg sjøl. Like frekt er påstandene om at bygget vil bli «ett nasjonalt arkitektonisk landemerke» som «anerkjennes både nasjonalt og internasjonalt».
Hvor har kommunestyret det fra, andre enn fra en sjølsentret utbygger som har uttalt at Søndeled ikke har en identitet, og at han nå skal sette Søndeled på verdenskartet? Presidenten i Norske arkitekters landsforbund, Adnan Harambasic, sier at god arkitektur først og fremst handler om stedstilpasning, solide materialer og godt håndverk. Men for utbygger og kommunestyrets flertall er tydeligvis stedstilpasning et fremmedord.
Kommunestyret har likevel observert at atskillige har kommet med kritiske innvendinger til nybyggets arkitektur. Disse motforestillingene ufarliggjøres og feies av banen med formuleringer om at det er normalt at «de som er imot er svært aktive med innspill og klager, mens de som er for er tause», og at de «mest aktive ikke er bosatt i Søndeled». Men jeg vet at mange på Søndeled av ulike årsaker er mot den planlagte utbygginga i Apalvika. Og det er underlig at velbegrunna motforestillinger avfeies med at de «ikke må tillegges spesiell vekt» fordi de kommer utenfra. Betyr det at Risør kommune og folk på Søndeled er seg sjøl nok? Det er i så fall lite lovende for den videre utbygginga på Søndeled.
Sjøl er jeg blant de som avfeies. Noen begrunner det med min utdannelse, andre at jeg er en smule arrogant og er mot utvikling. En venstrepolitiker har til og med karakterisert meg som arrogant og nedlatende, utidig og kvalmende. Det tåler jeg nok. For øvrig har jeg vokst opp i bygda nord for Søndeled sentrum, gått på skole på Søndeled i åtte år og har slekt mange hundre år tilbake som ligger begravd på kirkegården ved den gamle middelalderkirka.
Mitt anliggende er ikke å hindre utvikling på Søndeled, men å bidra til at utbygginga og utviklinga har rotfeste i stedets lange og rike historie, i dets identitet. Da nytter det ikke å jatte med. I dag vil mange anerkjenne en slik begrunnelse, ikke minst fordi bevaring og transformering av ressurser er miljøvern, som vil bli stadig viktigere i en verden i krise. Og hvordan kan en være stolt av et sted hvis identiteten forsvinner?
Kjell-Olav Masdalen