Det føles godt å sparke småstein.

Vi har i dag fått følgende leserinnlegg som først stod publisert i Lillesands-Posten. Innlegget gir inntrykk av forfatterens meninger:

Jeg er vanligvis en mann som liker å tenke positivt, og som liker å la meg begeistre. Når det motsatte oppstår, så «sparker jeg småstein». Jeg spenner litt i fra meg, jeg kvitter meg med aggresjon og prøver å tenke nytt.

På mine daglige gåturer lar jeg tankene spinne, refleksjonene kan være nyttige, og de visuelle opplevelsene varierer.

Denne dagen var turen en estetisk nytelse i solskinn, det var nysnø, og store deler av Lillesand var på sitt aller vakreste. Selv de oransje dobbene i havna lå der som små smykker.

Turen avsluttes vanligvis på Kokkenes, og så siste etappe gjennom gågata. Til tross for snøfallet, så jeg igjen nødvendigheten av å finne noen småstein. Jeg måtte bare spenne litt i fra meg, i håp om å få noen konstruktive tanker, og igjen sette fokus på behovet for et ESTETIKKUTVALG i Lillesand.

Mine siste visuelle irritasjoner kom på løpende bånd. Jeg vandret først forbi de nye vinduene i det tidligere Kina-huset. Er det mulig, tenkte jeg. Så kom den store blå stolen i parken. Egentlig fin og morsom, men etter min mening mer passende som en klatreskulptur i en barnehage, enn som et monument i innseilinga til Lillesand. Deretter festet jeg for n`te gang igjen blikket på de bekledde vinduene i Sandra Svendsens hus. De kvalifiserer snart til å kalles verneverdige, etter alle disse årene. Og så var det den tidligere Fiskebasaren, som fortsatt er smykket med et «klassesett» av varmepumper og kasser, men her blir det forhåpentligvis en endring.

Vandringa gikk videre gjennom gågata, der jeg etter steinsparkinga mi heldigvis hadde krefter nok til å spenne litt i alle snubleskiltene, som av ulik kvalitet sto oppmarsjert på løpende bånd.

Turen var faktisk verd en vannblemme på stortåa.

Dag Gulbrandsen