Leserinnlegg: 300 år med “Kolonialisme”.

Kjell-Olav Masdalen har sendt oss følgende leserinnlegg rundt utbyggingen på Søndeled i Risør kommune. Innlegget stod først på trykk her i Agderposten. Innlegget er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

EUs fire friheter, kapital, varer, tjenester og arbeid, er sjølsagt ikke en ny oppfinnelse. Men systemene som styrer dem endrer seg, og den frie flyten går helst en vei.

I min tidlige barndom holdt jeg regnskap med hvilke byer jeg hadde vært i. Jeg kom fram til tre; Risør, Tvedestrand og Gjerstad. Tvedestrand fordi der budde fetter Gjert, Gjerstad fordi bygda hadde jernbanestasjon og Risør fordi dit måtte vi når landhandler Ludvik Haaversen på Søndeled ikke kunne skaffe det vi hadde bruk for.

I Risør fikk jeg min første leksjon om fri flyt av kapital. Jeg hadde sparegris. Når den var full, reiste jeg med far til sparebanken i Risør for å få kapitalen plassert. Kassereren tømte kopper- og nikkelmyntene ut på disken, telte opp og subba dem ned i en skuff med andre mynter. Det forskrekka meg. Hvordan kunne jeg nå få tilbake de myntene som tilhørte meg?

Et anna mysterium var hvor alle varene kjøpmennene i Risør solgte kom fra. Når de gikk tomme, var det lett å skaffe nye: «Får til uken», var standardsvaret hos en av kjøpmennene. Det blei tidlig klart for meg at fri flyt av kapital og varer ikke gjaldt for alle, for både kapitalen og varene var det andre som tok seg av. Risør kunne også tilby tjenester. Iblant måtte mor og far reise til byen for å få hjelp til et eller anna. Også tjenestene tilhørte andre.

I byen hadde de kapital, varer og tjenester, noe vi ikke hadde. Men vi kunne få litt om vi kunne betale for dem. Med jevne mellomrom kom far heim fra arbeidet på tremassefabrikken på Søndeled med en pose med litt penger i. Men fars arbeid og lønn ga ikke mange friheter, det mest gikk til å betale mat, klær og gammel butikkgjeld.

Risør vokste fram som ladested i løpet av 1600-tallet. Etter hvert blei handelen konsentrert til byen ytterst på Risørtangen. I 1641 anla Kristian IV en ny by ved utløpet av Otra. Byen fikk kjøpstadsprivilegier i tråd med datidas merkantilistiske handelssystem. I prinsippet skulle all handel legges under Kristiansand, og borgere i Risør og andre ladesteder tvinges til å flytte dit. Slik fikk stiftshovedstaden i 100 år kunstig åndedrett fra København for ikke å sykne hen og dø. Dette protesterte de naturligvis mot både i Risør og Arendal.

Etter hvert forsto øvrigheta at verken de eller landsdelen var tjent med å satse alt på en skrantende hest. I 1723 fikk de sjølgrodde ladestedene i øst sine eigne byprivilegier. For Risør kunne det imidlertid ha gått riktig galt, dels på grunn av nedgangstidene omkrig 1700. Dessuten brant byen nesten opp i 1716. Løpet kunne ha vært kjørt om den ikke hadde fått drahjelp fra Arendal – og fra de nye oppgangstidene utover 1700-tallet.

Nå kunne Risørs borgere nyte og utvikle sine privilegerte rettigheter innafor rammen av sitt oppland og sitt trelasthungrige utland. Mens Arendal etter hvert utvikla seg til en sjøfartsby som mer eller mindre greide å lausrive seg fra sitt store oppland, forblei Risør først og fremst en trelastby som måtte bygge sin eksistens på de ressursene som kunne hentes ut av et langt mindre oppland.

Det gikk strålende så lenge tidene var gode, som fram til matadorenes fall etter Napoleonskrigene, og på nytt i de gode tidene under Krimkrigen og ei stund framover. Så da byen brant ned på nytt i 1861, reiste den seg som fugl Føniks av aska. Resultatet kan vi glede oss over fortsatt. Av både rikdom og nød har Risørfolk tatt vare på sin største og sikreste kapital; seinempirebyen, som uten tvil er den vakreste og mest autentiske av alle byene på Agder.

Men særrettigheter varer ikke evig. Adam Smith og liberalismen tvang etter hvert byborgerne til i større grad å stå på eigne bein. Til så lenge hadde de helst stått på andres, det vil først og fremst si bøndene i byens oppland. Det er egentlig en underlig mekanisme som fungerer i slike sammenhenger. Enklest kan den beskrives slik: I enhver frigjøringskamp ligger det et latent behov for å undertrykke andre. Det er som om åket ikke kan avskaffes, det kan bare flyttes. Så hvor er åket i dag – eller kanskje riktigere, hva slags form har det fått? Sentralismen – krafta som trekker folk og ressurser inn mot sentrum – en sterkere form for merkantilismen. Så egentlig er vi tilbake der vi var.

Etter ønske fra Risør blei Søndeled i 1964 lagt under byen for å gi den nytt livsrom og ny utvikling. En devise blei etablert, eller riktigere sagt, videreført: Ett sentrum eller intet sentrum! Søndeled blei dømt til å visne hen, slik som for så mange andre bygdesenter etter de mange kommunesammenslåinger.

De gamle privilegerte rettigheter har gjennomgått en metamorfose, som skarpsindig er uttrykt slik av en god venninne: «Risørfolk trur at Søndeledfolk er til for dem». Dette uttrykker seg på flere vis: Da Søndeledfolk protestere mot at legekontoret skulle sentraliseres til byen, kalte en arbeiderpartipolitiker i byen det for landsbygdpopulisme. Da fredssentret i Risør henta «Fredssteinen» på Sandnes uten å ha spurt. Eller som da partiledere i dette valgåret var på Hope og lovte dyrt og hellig at det ikke var aktuelt å legge ned skolen der, og en høgrepolitiker fra byen påpasselig understreka at lovnaden ikke var hugget i stein.

Hugget i stein var heller ikke det enstemmige vedtaket kommunestyret gjorde for sentrumsanalysen for Søndeled. Der står det blant anna at det er viktig å ta vare på de industrielle kulturminnene, som f.eks. tresliperiet. I samme møte fikk ordføreren vedtatt sitt tilleggsforslag om at tresliperiet kunne rives. Nå sier arbeiderpolitikeren fra Risør at alt som er godt for Søndeled også er godt for byen. Kanskje burde vi begynne å prate om bypopulisme.

Men det gis også ei anna side av saka: Det som sykner hen. Porta Risør, som uten konkurranse har fått hånd om alle kremtomtene på Søndeled har uttalt at stedet har ingen identitet. Uvillig ser jeg at utbyggeren kan ha et poeng. De fleste på Søndeled synes å være begeistra for hans art deco-prosjekter, som skal gi dem en ny identitet og ei ny tru på framtida.

Risør er kanskje den by på Agder som er mest utsatt for svingende konjunkturer. Årsaka er først og fremst at den ligger i enden av en blindvei. Nå vil Risør, Tvedestrand og Gjerstad igjen snakke sammen om sammenslåing. Ordføreren i Risør er en modig mann. Han må vite at om disse slår seg sammen, så blir kommunesentret ikke plassert i Risør by, trulig heller ikke i Tvedestrand (Grenstøl). Det er bare en vektig grunn til at ordføreren i Gjerstad er med i disse samtalene. Han forstår at Brokelandsheia ved E 18 er det opplagte kompromiss.

Hva da med Risør i enden av blindveien? Vil kommunesammenslåing makte det to bybranner ikke greide? Neppe – av to grunner. Den vakre seinempirebyen og de mange ølsjappene vil redde den. Den andre grunnen har redda byen før. Innbyggernes kapital er låst fast i hus og grunn. Men vær ikke for trygg: Opphevinga av buplikta kan løyse det problemet.

Uansett: Gratulerer med 300 år. Og som den kloke venninna også har sagt: «Søndeled trenger ikkje å jubilere – Søndeled har alltid vært der».