Risikerer å bli revet.

Bevaringsverdige bygg risikerer å forsvinne grunnet manglende kunnskap.

Det vises til den tragiske bybrannen i det vakre og verneverdige bysentrumet i Risør tidligere i år. Vi registrer i media og henvendelser fra publikum at tiden for gjenoppbygging nærmer seg, og at det er frykt for at det søkes kunnskapsløse og lettvinne løsninger som å rive istedenfor å bevare og istandsette. Slike løsninger er etter vår oppfatning et stort problem som ikke kun eksisterer i Risør, men som finnes over hele Norge, fordi det ikke stilles gode nok krav til at forsikringsselskap,  takstmenn og håndverkere har kunnskap nok om bevaringsverdige og fredete bygg. 

Bygningene i Risør er ikke fredet etter kulturminneloven, men bygningene bør allikevel sees på som særdeles bevaringsverdig da det står midt i det bevaringsverdige bysentrumet, som er en av de best bevarte trehusbyene i Norge. Å sette opp noe som ikke følger bygge- tradisjonene, -teknikkene, og -materialene som ble brukt da det nedbrente huset ble bygget, blir etter vår mening feil og vil forringe trehusbyens høye nasjonale og internasjonale verdi og status. 

Vi er av den tro at både Risør kommune og fagfolk hos kulturminnevernseksjonen i Agder fylkeskommune vil komme med de riktige anbefalingene i forhold til hva som faglig  sett må bevares og hvordan stedet skal bygges opp igjen, men vår oppfattelse av saken er at det kun er Storgata 7 (over grunnmur) som må bygges opp på nytt, mens Storgata 9 og Carstensens gate 2 relativt sett har begrensede skader som fullt ut kan settes istand, uten å måtte rives.

For at man skal bevare mest mulig av det historiske og arkitektoniske ber vi om at involverte myndigheter setter flere og tydelige krav til hva som faktisk kan rives, og i anbudsprosessen også setter flere og tydelige krav til hvilke kvalifikasjoner håndverkere må ha for å kunne få oppdraget med å sette istand og å  bygge opp bygningene igjen.

Det finnes mange eksempler på at anbudsprosesser har skjøvet ut de fagfolk som har interessen og den faglige kompetansen innen istandsetting eller gjenreisning av bevaringsverdige bygg, slik som prosjekt som dette har behov for. Ofte er årsaken at anbudskravene ikke har vært spesifikke nok ved at saksbehandlerne ikke har hatt nødvendig kunnskap om gamle gode kvalitetsbygg. Resultatene har blitt bygg som har mistet sin integritet, og sin historiske- og arkitektoniske verdier.

Materialer, teknikker og detaljer som kun utførende håndverkere på istandsetting av bevaringsverdige og fredete bygg kan, skal ikke undervurderes, for de er synlige for den allmenne kvinne og mann på gata uten at de nødvendigvis lar seg beskrives, og materialene er oftest kortreiste og mer miljøvennlige. At forsikringsselskapene sikrer seg spor av utskjæringer og pynt for å «rekonstruere» er ikke godt nok, en må forstå at i en god gjenoppbygging ligger det også viktig kunnskap og rett estetikk i konstruksjon, materialkvalitet, dimensjoner og bygningselementenes interne forhold til hverandre.

Det er derfor viktig at dette gjenspeiles i en fornuftig anbudsprosess og et riktig forsikringsoppgjør slik at gjenoppbygging kan bli utført på en så god og tradisjonell måte som mulig, og slik at allmenheten ikke ender opp med å få et bygg  som like godt kunne blitt satt opp i et hvilket som helst nytt boligfelt. Det ville i tilfelle vært svært trist for en by som Risør, som har jobbet godt og hardt for å få integrert en verneplan for bysentrumet, og som har kjempet seg til tittelen som «Trehusbyen», og nå har fått et regionalt bygningsvernsenter som nabo av branntomta. 

Økonomi er garantert et tema som alltid diskuteres, men vi ber inderlig om at både de involverte forsikringsselskap, myndigheter og politikere, besinner seg og heller ser nærmere på hva byen og Norge faktisk kan miste i det lange løp. 

Vi har i liknende saker sett at bygg som har blitt påført relativt begrensede skader, har blitt revet istedenfor å bli satt istand. Men hvor er logikken i dette? Er det mangel på kunnskap hos takstmenn og politikere, og troen på at rivning alltid er billigst? Så hvis det stemmer slik vi oppfatter det, at de to nabobyggene av Storgata 7 faktisk har relativt begrensede skader som kan settes istand, så mener vi at det må bli et krav at bygningene ikke kan rives, men at de må settes istand av folk med god faglig kompetanse innen bevaringsverdige kvalitetsbygg som disse var og er. 

Det er en kjensgjerning at alle vil ha, men ingen vil betale. Men hvis kostnadene som man ville hatt med rivning, fjerning av avfall på lovlig vis, og tap av de historiske verdiene som Risør som turistby nyter godt av, heller ble overført til istandsetting av bygningene slik at de historiske og arkitektoniske verdiene  ble bevart, så er det godt sannsynlig at istandsetting og gjenoppbygging på tradisjonelt vis ikke nødvendigvis blir dyrere. 

Avslutningsvis så ber vi om at involverte forsikringsselskap og politikere tenker over hvilke historiske verdier Risør innehar, hvilket ansvar vi alle har ovenfor en vedtatt verneplan for det historiske sentrumet, og ikke minst hvilket ansvar man har som kulturby at man bruker og bevarer all kompetansen som finnes hos foretak som har nødvendig kompetanse innen bevaringsverdig og fredet bebyggelse i fylket. 

Forsikringsselskapene bør også stille seg et selvkritisk spørsmål for alltid å streve mot å bli best; er våre takstmenn virkelig gitt god nok utdanning innenfor bevaringsverdige, fredete bygg og gamle håndverksteknikker? I slike tilfeller er det naturlig at det første man tenker er; «Dette bygget skal bevares, og tiltak for bevaring skal iverksettes uavhengig av førsteinntrykket», så får heller inspeksjoner senere gi svar på eventuelle utfordringer. Derfor er det lov til å stille spørsmålene; hvilke rutiner har forsikringsselskapene og dens takstmenn i slike saker med tanke på at bygningene skal bevares, når blir de utført, og i hvilken rekkefølge blir de utført? 

Fortidsminneforeningen, Aust-Agder lokallag
Styret v/Torgrim Landsverk
Leder