Bevaring av tremassefabrikken i Stifoss.

Ordføreren i Gjerstad sier at det viktigste er at det blir produsert elektrisk kraft i Stifoss. Men han har også, sammen med et enstemmig kommunestyre, sagt at fabrikkbygningene i Stifoss ikke skal rives. Det må bety at han og kommunestyret meiner at det også er svært viktig at tremassefabrikken i Stifoss blir tatt vare på. Spørsmålet blir da om disse to standpunkta er forenlige.

Leserinnlegg av Kjell-Olav Masdalen. Innlegget ble først publisert her . Fortidsminneforeningen har fått tillatelse til å dele leserinnlegget her på våre nettsider.

Det er ingen tvil om at det er viktig at det blir produsert miljøvennlig energi i Stifoss. Vår tid har behov for produksjon av mer fornybar energi. I Stifoss kan slik energi produseres uten at det belaster miljøet i særlig grad. Dessuten er det i tråd med en mer enn 400 års historie, der fossens vannkraft har gitt grunnlaget for sagbruksdrift, produksjon av tremasse og elektrisk kraft. Denne virksomheta har, sammen med tilsvarende virksomheter andre steder i Gjerstad og Søndeled, vært grunnleggende for utviklinga av distriktet slik vi kjenner det i dag. Dessuten hadde Risør ikke blitt by uten bruk av omlandets og opplandets kraft- og trelastressurser.

Nå ser det dessuten ut til at de nye eierne av AS Egelands Verk endelig meiner alvor med bygging av ny kraftstasjon i Stifoss. Det er svært gledelig. Slik jeg forstår det har de også gitt uttrykk for at de ønsker å ta vare på det kulturhistoriske miljøet i Stifoss. Det økende behovet for å ta vare på miljøet krever mer gjenbruk av bygninger. Det er derfor svært gledelig at de nye eierne har uttrykt ønske om å ta vare på sliperiet fra 1893 og kraftstasjonen fra 1939. Men som så ofte ellers er det en hake ved det. De nye eierne har søkt om tillatelse til å rive tørkehuset fra 1910.

Som begrunnelse for at tørkehuset kan rives er det brukt forskjellige argumenter, som for eksempel at bygget utgjør en sikkerhetsrisiko ved bygging av nytt kraftverk like ved tørkehuset, at det ikke kan gis en fornuftig bruk fordi takhøgda i etasjene er for låg og at ingen i framtida vil være interessert i å ta bygget i bruk. Ingen av disse argumentene er konsistente. Sikkerhetsspørsmålet kan løyses ved relativt enkle sikringstiltak på bygget, og ved at den nye kraftstasjonen flyttes noen få meter. Takhøgda kan relativt enkelt gjøres større ved at gulvet senkes i første etasje og eventuelt også at taket i andre etasje løftes eller fjernes. At ingen i framtida vil ha interesse for å ta i bruk bygget, er et argument uten innhold.

Den viktigste begrunnelsen for ikke å ta vare på tørkeriet er naturligvis den økonomiske kostnaden det, iallfall i første omgang, vil innebære for eierne. Etter min oppfatning hadde det vært mer redelig å si dette tydelig og klart istedenfor å bruke vikarierende argumenter som lett kan plukkes fra hverandre. Sjøl en ihuga bygningsvernforkjemper som meg vet, også av eigen erfaring, at bevaring av kulturarven har en pris. Men jeg vet også at den har en stor gevinst.

Det ser altså ut til, ikke overraskende, å være både felle og motstridende interesser knytta til anlegget i Stifoss. Det viktigste blir da å finne ut om det er mulig å komme fram til en omforent løysning der partene kan bli rimelig fornøgd. Da må begge parter gi noe – og Gjerstad og Risør kommuner må forlange garantier av utbyggerne for at det kulturhistoriske miljøet i Stifoss blir restaurert og tatt vare på.

Hva innebærer det? Først og fremst at taket på sliperibygget umiddelbart blir sikra for å stoppe den akselererende nedbrytinga av bygget. Dernest må utvendig fasade og tak i sin heilhet restaureres, noe som også innebærer gjenoppbygging av den overbygde brua fra tredje etasje inn til Stifossveien. Bygningsmaterialene fra tørkehuset, først og fremst gråstein, teglstein og vinduer/vinduslemmer, må tas vares på og i størst mulig grad gjenbrukes i den nye kraftstasjonen, som må gis en arkitektur tilpassa den gamle kraftstasjonen og sliperiet. Videre bør den nye kraftstasjonen orienters og plasseres nærmest mulig der tørkehuset står i dag, slik Fossberg Kraft foreslo.

Kraftstasjonen fra 1939 er langt på vei ivaretatt allerede. Dessuten kan den med tilstrekkelig vannføring i vassdraget fortsatt produsere miljøvennlig energi. I tillegg kommer smia og snekkerbua, som blei restaurert i 1990-åra, men som trenger oppfølging og vedlikehold. Området rundt må dessuten rustes opp med blant anna tilbakeføring av stabbesteiner og slipesteiner. Endelig må det lages en juridisk bindene plan med gode rammer før eventuell rivning av tørkehuset kan tillates.

Trulig er vi nå nærmere enn noen sinne en situasjon der de ulike interesser kan ivaretas på best mulig måte. Det forteller oss hvor feil det var at Gjerstad kommune ga rivningstillatelse for fabrikkbygningene i Stifoss i 2011. Hadde bygningene da blitt revet, så hadde de muligheter som foreligger i dag vært tapt. Men det forteller også at det var en genistrek at Gjerstad kommune i 2019 vedtok at Stifoss skulle innarbeides i kulturminneplanen, og at det ikke ville bli gitt rivningstillatelse.

Nå har vi nådd «the point of no return». Hvis Gjerstad kommune nå passer på, så kan Stifoss bli stående som et skoleeksempel på godt politisk håndverk, der både næringsinteresser, kulturhistorie og miljø står som vinnere. Dessuten kan de for alltid vise at Risør ikke hadde blitt by uten Gjerstad. Det er verd å tenke på når Risør skal feire 300-års jubileum i 2023.